katalansk (litteratur)

Artikkelstart

Hovedskikkelsen innen middelalderens katalanske litteratur er polyhistoren, misjonæren, mystikeren Ramon Llull, som blant annet har skrevet den eldste romanen, Libre de Evast e de Aloma e de Blanquerna son fill, og det eldste filosofiske verket, Libre de contemplació de Deu, som er bevart på et romansk folkemål. Den italienske litteraturens innflytelse merkes hos Bernat Metge, den valencianske Ausiàs March (cirka 1397–1459), en av den katalanske litteraturens fremste lyrikere, og Jaume Roig (cirka 1400–1478). En av de få bevarte ridderromanerkatalansk er den realistiske Tirant lo Blanch av den valencianske Joanot de Martorell (cirka 1410– 1465).

Katalansk litteratur på 1800-tallet

Etter flere hundreårs forfall kom den katalanske renessansen (Renaixença) med romantikken. En av ildsjelene for dette var Víctor Balaguer (1824–1901), mens bevegelsens fremste dikter var Jacint Verdaguer. I denne perioden var Àngel Guimerà (1845–1924) den mest anerkjente dramatikeren, og den naturalistiske Narcís Oller var den fremste romanforfatteren.

Under innflytelse av den kastiljanske modernista -bevegelsen fikk litteraturen i 1890-årene en ny retning. De mest fremtredende forfatterne i disse årene var lyrikeren Joan Maragall (1860–1911), Santiago Rusiñol (1860–1931) og den Ibsen-inspirerte dramatikeren Ignaci Iglesias (1871–1928). På begynnelsen av 1900-tallet ble modernista-bevegelsen avløst av en bredere og fastere nasjonal, kulturell og intellektuell bevegelse, El Noucentisme, under ledelse av Eugeni d'Ors (1882–1954) og med Josep Carner (1884–1970) som sin fremste dikter. Fra samme periode kan nevnes Roussillon-dikteren Josep Sebastià Pons (1886–1962) og romanforfatteren Víctor Català, pseudonym for Caterina Albert, (1869–1966). To av Mallorcas fremste lyrikere var Miquel Costa i Llobera (1854–1922) og Joan Alcover (1854–1926).

Fra avantgarde-generasjonen som dukket opp etter den første verdenskrig, kan nevnes hovedrepresentanten Carles Riba (1893–1959), Josep Vicens Foix (1894–1987), Joan Salvat-Papasseit (1894–1924), Clementina Arderiu (1894–1976), Marià Manent (1898–1988) og Tomàs Garcés (1901–93). Til romanforfatterne fra denne perioden hører Sebastià Joan Arbó (1902–1984) og til essayistene, Josep Pla (1897–1981).

Litteratur etter borgerkrigen

Etter borgerkrigens slutt i 1939 ble det praktisk talt forbudt å utgi katalanskspråklige publikasjoner. Fra omkring midten av 1950-årene bedret situasjonen seg noe, og man fikk etter hvert kjennskap til en ny forfattergenerasjon. Blant dens ledende lyrikere kan nevnes Pere Quart, pseudonym for Joan Oliver, (1899–1986), Salvador Espriu, Gabriel Ferrater (1922–1972) og Joan Brossa (1919–1998). Senere diktere er Joan Perucho og Pere Gimferrer (født 1945). Blant de fremste valencianske lyrikere regnes Vicent Andrés Estellés (1923–1993), og blant mallorkinerne, Blai Bonet (1926–1997). I disse årene fikk også romanen en renessanse, representert ved Llorenç Villalonga (1897–1980), særlig kjent for romanen Bearn (1961), Mercè Rodoreda (1909–1983) med La plaça de Diamant (1962), Manuel Pedrolo (1918–1990), Esther Tusquets (1936-2012), Baltasar Porcel (1937-2009), Montserrat Roig (1946–1991), Carme Riera (født 1948) og Quim Monzó (født 1952).

Til generasjonen av romanforfattere født etter den spanske borgerkrigens slutt, hører også Eduardo Mendoza, Félix de Azua (født 1944) og Manuel Vázquez Montalbán, som alle tre først og fremst har skrevet på kastiljansk. En fremtredende essayist er Joan Fuster (1922–1992).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg