Juan Ramón Jiménez, spansk dikter. Diktsamlingene Arias tristes (1903), Jardines lejanos (1904), Baladas de primavera (1907), Elegías puras (1908), La soledad sonora (1908), Pureza (1912) og Sonetos espirituales (1915) er preget av en impresjonistisk stil, en lyrisk naturstemning, inntrykkene er ofte vage, med en innsmigrende sødme i uttrykksmidlene. Her merker man ennå innflytelsen fra diktere som Bécquer, Verlaine og fra «modernista»-bevegelsen. I 1914 utgav Jiménez et prosaverk, Platero y yo (fullstendig utg. 1917; forkortet norsk overs. Sølvfell og jeg, 1981). Det forteller om små, poesifylte hverdagshendelser som dikteren og det lille eselet Platero opplever. Verket, som er blitt en klassiker for barn og voksne i hele den spansktalende verden, regnes som den ypperste samling prosadikt som er skrevet på spansk.

I 1916 reiste Jiménez til New York. Her begynte han å skrive på sin diktsamling Diario de un poeta recién casado (1916), som betegner overgangen til en ny epoke. Diktene blir mer konsentrerte, mer presise, mer «nakne». Virkemidlene blir enklere, mindre anskuelige, og diktene blir derfor ofte vanskeligere tilgjengelige. Til denne siste epoken hører også Eternidades (1918), Piedra y cielo (1919), Belleza (1923), La estación total con las canciones de la nueva luz, 1923–1936 (1946), Animal de fondo (1949) og Dios deseado y deseante (1964).

På norsk kom 1966 Kjærleik! den einaste rosa. Dikt i tolking ved J. A. Frøydarlund. Allerede i borgerkrigens første år (1936) sendte den republikanske regjeringen Jiménez til USA som honorær kulturattaché. Etter en måned slo han seg ned på Puerto Rico, der han bodde til sin død. Han fikk 1956 Nobelprisen i litteratur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.