Marcelino Menéndez Pelayo
Marcelino Menéndez y Pelayo var en spansk kritiker og litteraturhistoriker.
Menéndez hadde en rekke viktige posisjoner i løpet av sin karriere, blant annet som politiker, professor ved universitetet i Madrid og direktør for det spanske nasjonalbiblioteket. Han regnes for å være 1800-tallets største spanske litteraturforsker, og har øvd stor innflytelse på spansk litteraturkritikk.
Menéndez y Pelayo ble født i Santander i 1856 med en far som var ordfører i byen i tillegg til å være professor i matematikk. Hans bror, forfatteren Enrique Menéndez y Pelayo, skriver i sine memoarer at Marcelino hadde fotografisk hukommelse – og at han allerede som tolvåring steppet inn som foreleser i matematikk for sin far. Han viet hele sitt liv til spansk og hispanisk litteratur og filosofi, samtidig som han også var senator i den spanske nasjonalforsamlingen i lange perioder.
Hans samlede skrifter omfatter 65 bind, og er utgitt av den spanske staten i tidsrommet 1940–1945. Blant hans viktigste verker er Historia de las ideas estéticas en España (Historien om estetiske idéer i Spania), utgitt 1883–1891, og Estudios de crítica literaria (Studier om litteraturkritikk), utgitt i fem bind 1884–1908,
Menéndez y Pelayo ble medlem av i Real Academia Española i 1880, og i 1905 ble han nominert til Nobelprisen i litteratur.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.