Blant de tidligst kjente minnesmerker er hulemaleriene i Altamira-grottene. Det er en høyt utviklet kunst som viser en sikker naturiakttagelse og en raffinert formsans. Iberernes kunst var beslektet med middelhavskulturenes kunst, og deres mest kjente kunstverk er skulpturen Kvinnen fra Elche fra 200-tallet f.Kr. (Prado, Madrid). Vi finner også skulptur som viser fønikisk, gresk og orientalsk påvirkning. Romerne utviklet ikke billedkunsten i Spania i noen særlig grad, men etterlot en del monumentale byggverk.

Fra ca. 400-711 skapte visigoterne vakre smykker og praktfulle votivkroner. Med arabernes erobring ble en ny periode innledet fra 700-tallet. Med elementer fra islamsk kunst ble den såkalte mozarabiske kunst skapt av kristne under muslimenes herredømme, fra 711 til ca. 1000. Denne kunsten spredte seg også til deler av landet som ennå ikke var okkupert. Impulser fra både maurisk, syrisk, koptisk og sasanidisk figurkunst kjennetegner de egenartede bokillustrasjonene som finnes i utgavene av abbed Beatus' fortolkning av Johannes' åpenbaring (784) med særpregede, suggestive skikkelser.

1000-tallets figurornamentikk var preget av både maurisk og orientalsk inspirasjon, f.eks. i steinrelieffene i korsgangens pilarer ved klosteret Santo Domingo de los Silos i Castilla (1040-76). Det vokste også frem en uttrykksfull skulptur som varslet gotikkens gjennombrudd. Eksempler er Levdegarius' søylestatuer i Sangüesa (ca. 1140) og mester Mateos figurrike storverk, Pórtico de la Gloria ved Santiago-katedralen. Disse skulpturene var gjerne fargelagt. Det ble også utført malerier inspirert av modifiserte bysantinske mønstre, med ekspresjonistisk preg, til utsmykning av apsider, hvelv og vegger. Dette ser vi bl.a. i San Clemente i Tahull (Pyreneene, senere flyttet til Barcelona) og i San Isidoro i León. Samtidig ble det i Cataluña utført antemensaler i polykromt stukkrelieff.

Skulpturene ved katedralene i León og Burgos viser sterk påvirkning fra den toneangivende franske gotikk på 1200- og 1300-tallet. Det samme ser vi i maleriet. Hos malere som Ferrer Bassa og Pedro Serra sees også italiensk innflytelse, særlig fra Siena. Under sengotikken viste billedkunsten en utpreget realisme med impulser både fra det burgundiske og det nederlandske kunstområde. Praktfulle gravmæler og kolossale polykrome altertavler spilte en fremtredende rolle i skulpturen hos Gil de Siloe og Diego de la Cruz.

Fra slutten av 1440-årene til midten av 1500-tallet behandlet den såkalte plateresk-stilen (egentlig en sølvsmedstil) italienske renessansedetaljer i utpreget gotisk ånd tilsatt mauriske elementer. En rekke billedhuggere spesialiserte seg på altertavler: Damian Forment, Felipe Borgoña og i første rekke Alonso Berruguete, som var elev av Michelangelo, Donato Bramante og Rafael. Dessuten må nevnes Michelangelos rival, den omreisende italiener Pietro Torrigiano, og malerne Bartolomé Bermejo og Juan de Juanes.

Maleriet fikk impulser fra både italiensk og nederlandsk kunst; fremstående representanter var de italienskorienterte Luis Borrassá og Jaime Huguet i Cataluña og Jaime Jacqomart i Valencia, mens Luis Dalmáu, Pablo Vergós og Fernando Gallegos sluttet seg til nederlandsk tradisjon. På slutten av 1400-tallet begynte kunstnere under nederlandsk innflytelse å male med olje på lerret, og retablos (altertavler) ble den dominerende kunstformen.

Ledende representanter for høyrenessansens skulptur var Gaspar Becerra og den sterkt naturalistiske Juan de Juni. Ved siden av innfødte malere som Luis de Morales, Francisco de Ribalta og Juan de las Roelas spilte også fremmede kunstnere en stor rolle, bl.a. flamlenderne Pedro Campaña og Antonio Mor, Alonso Sánchez Coello fra Portugal, men først og fremst kreteren Domenico Theotocopoulos, kjent som El Greco. Med denne egenartede kunstneren fikk Spania sin første store maler. Hans inntrengende og dynamiske religiøse komposisjoner er typisk spanske i sin religiøse ekspresjonisme, og hans landskaper fikk også betydning for det moderne maleri.

Gullalderen i spansk maleri kom på 1600-tallet, med José Ribera, Francisco de Zurbarán, Bartolomé Estéban Murillo og Francisco Herrera. Zurbarán utviklet et særpreget realistisk maleri i sine bodegones (stilleben); Murillo er særlig kjent for sine barne- og madonnabilder. Fremst blant gullaldermalerne stod imidlertid Diego de Velázquez, som var hoffmaler hos kong Filip 4 i Madrid. Hans bruk av farger - gråtoner med innslag av hvitt, rødt og svart - ble stilskapende. Hans portretter hører til tidens ypperste, og hans krigsskildringer er unike samtidsskildringer. Uttrykksfull skulptur ble skapt av Juan Martínez Montañés, Gregorio Hernández og flere.

Academia de San Fernando ble grunnlagt i Madrid 1752. I andre halvdel av århundret var kunstlivet preget av fransk rokokko. Goya, hoffmaler hos kong Karl 4, var en av tidens betydeligste europeiske kunstnere. Han skapte inntrengende psykologiske portretter av de kongelige og hoffets representanter, realistiske samtidsskildringer og makabert mystiske fantasier (pinturas negras) samt ekspressive tegninger og grafikk. Berømt er hans skildring av spaniernes opprør mot Napoleons tropper, Henrettelsene 3. Mai 1808 (1814).

Nyklassisismen ble den dominerende stilen med José de Madrazo. Senere fulgte romantikken, med innslag av orientalske og mauriske trekk. Siste del av århundret preges av eklektisisme, med historiemalere som Benito Mercade og Mariano de la Roca. Blant impresjonistene bør nevnes Dario de Regoyos og Joaquín Sorolla y Bastida.

Det tok tid før modernismen fikk sitt gjennombrudd i Spania. De mest kjente spanske modernister virket i Paris: Pablo Picasso og Juan Gris innen kubismen og Salvador Dalí, Joan Miró og Oscar Domínguez innen surrealismen. I modernistisk skulptur ble det skapt interessante verker av Pablo Gargallo og Julio González.

Etter Francos seier i den spanske borgerkrig ble det innført sensur, noe som hemmet kunstlivets frie utvikling. Likevel ble det etter den annen verdenskrig dannet flere kunstgrupper: Dau al Set i Barcelona 1948, Grupo El Paso i Madrid 1957, Equipo 57 i Paris 1957 og Equipo Cronia i Valencia 1965. Blant de mest kjente kunstnere kan nevnes Antonio Tápies, Eduardo Arroyo, Miguel Barcelo, Rafael Canogar, Eduardo Chillida, Antonio Saura, Maolo Valdés og Dario Villalba.

Pradomuseet i Madrid er et av verdens fremste kunstmuseer, med betydelige samlinger av spansk kunst. To viktige nye museer i nærheten av Pradomuseet har forsterket Madrids rolle som kunstby: Centro de Arte Reina Sofia (statens samling av 1900-tallskunst, innviet 1985) og Museo Thyssen-Bornemisza (innviet 1992). I 1975 ble det åpnet et eget museum for Joan Mirós kunst i Montjuïc i Barcelona, Fundació Joan Miró, Centre d'Estudis d'Art Contemporani. En begivenhet i nyere spansk museumshistorie var også etableringen av Guggenheim Museum Bilbao, innviet 1997.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.