Antonio Buero Vallejo

Antonio Buero Vallejo var en spansk dramatiker som blir regnet som den mest betydelige etter andre verdenskrig.

Buero Vallejo debuterte i 1949 med Historia de una escalera. Året etter kom En la ardiente oscuridad (Brennande mørke, Det Norske Teatret, 1962), en tragedie med symbolske undertoner. I 1950-årene skrev han både symbolske og realistiske dramaer, men vant størst publikumssuksess med de siste, for eksempel Hoy es fiesta (1956) og Las cartas boca abajo (1957). Et av hans mest anerkjente verk er den samfunnskritiske tragedien El tragaluz (1967).

I en rekke dramaer benyttet han seg av historiske motiver for å kunne behandle aktuelle spørsmål på tross av sensuren. Un soñador para un pueblo (1958) fremstiller Karl 3s reformvennlige statsminister Esquilache, som bukker under for reaksjonens krefter, mens Las meninas (1960), med Diego Velázquez som hovedperson, i virkeligheten behandler åndsfrihetens kår. Forholdene i Spania i 1823 danner bakgrunnen for El sueño de la razón fra 1970 (Goya, Det Norske Teatret, 1981). La doble historia del doctor Valmy (Dr. Valmys dobbelte historie, Torshovteatret, 1990) var skrevet alt i 1964, men ble først tillatt spilt i Spania i 1976, etter Francisco Francos død. Det handler om torturisten som psykiatrisk kasus, mens La Fundación fra 1974 (Stiftelsen, Det Norske Teatret, 1979) handler om politiske fanger.

Til tross for at Buero Vallejo behandlet aktuelle temaer i mange av sine dramaer, var han dypest sett opptatt av de evige livsproblemer.