Teater i Spania

Foruten antikke teaterbygninger fra romertiden, som man kan se rester av i blant annet Mérida og Málaga, hadde Spania en rik religiøs teaterkultur i middelalderen. Det dreide seg blant annet om liturgiske spill i Catalonia og Corpus Christi-prosesjoner i mange deler av landet. Autos sacramentales var korte religiøse skuespill. De verdslige farse-elementene dannet herfra grunnlaget for en rik utvikling innen verdslig teater og dramatikk. Portugisiske Gil Vicente skrev også autos på spansk. Fernando de Rojas La Celestina har elementer både fra middelalderske prosesjonsspill og renessansens hoffteater.

På 1500-tallet utviklet det seg profesjonelle teaterkompanier som turnerte i landet. Disse var ofte sterkt inspirert av italiensk commedia dell'arte. Etter hvert kom de karakteristiske åpne spillestedene eller gårdsteatrene, kalt corrales. Alle samfunnsklasser samlet seg til disse forestillingene, som er blitt sammenlignet med elizabethansk teater i England. En dramatisk tradisjon inspirert av blant annet klassiske forbilder oppstod, som stykkene til Juan de la Cueva, som var inspirert av romerske Seneca. Cervantes' legendariske roman om Don Quijote fra 1605 og 1615 er senere blitt skildret på scenen i mangfoldige versjoner som både opera, ballett og teater. Lope de Vega stod for en enorm produksjon av skuespill, spesielt komedier.

Fra perioden som kalles den spanske gullalderen er de Vega, Calderón de la Barca og Tirso de Molina tradisjonelt blant de mest kjente.

Opplysningstiden og en nyklassisistisk stil kom inn i spansk teater med Bourbon-dynastiet på 1700-tallet. Tragedier med motiver fra spansk historie ble populære, og nasjonalheroiske dramaer kom på slutten av 1700-tallet. Romantikken nådde teateret i 1830-årene. På 1800-tallet ble dessuten nye teaterbygninger reist i Madrid, som den nye bygningen til Teatro Español. Teatro Nacional María Guerrero, opprinnelig kalt Princesa, som åpnet i 1885, ble senere omdøpt og oppkalt etter en av datidens viktigste skuespillere, teaterprodusenter og regissører; María Guerrero.På denne tiden kom realismen til spansk teater, og grunnlaget for en moderne teaterutvikling ble lagt.

Moderne spansk teater er i stor grad knyttet til utviklingen i Catalonia, med sentrum i Barcelona fra slutten av 1800-tallet. Ángel Guimerá utviklet et realistisk sosialt orientert drama, og Adrià Gual grunnla en skole for katalansk drama og teater. Gran Teatro del Liceo i Barcelona var et av de viktigste operahusene i Europa. Kabarethuset Els quatre gats ('De fire katter') ble et viktig møtested for katalansk modernisme, med gjester som Picasso og Gaudí. Absurd teater og Bertolt Brecht fikk innflytelse på katalansk teater, som også i nyere tid hører med til det mest eksperimenterende i Spania.

I Madrid ble et viktig teater på 1900-tallet først drevet av María Guerrero og Fernando Díaz de Mendoza. Huset fikk nasjonalteater-status i 1940. Her stod blant annet Ramón María Valle-Inclán og Antonio Buero Vallejo på repertoaret. Samtidige Federico García Lorca er blant de mest kjente spanske dramatikere, med stykker som Bernarda Albas hus. García Lorca ble drept av Franco-tilhengere i 1936. Andre dramatikere på denne tiden var blant annet Carmen Eva Nelken og María Francisca Clar Margarit, som begge skrev under pseudonymer. Førstnevnte var også skuespiller, og sistnevnte også regissør.

Undergrunnsteater og ny dramatikk dukket opp i 1960-årene med politiske allegorier i opposisjon til Franco-regimet. Et eksperimentelt teater tok opp i seg både folkelige tradisjoner og inspirasjon fra nye visuelle retninger fra internasjonal scenekunst. Sèmola-teateret, Els Joglars og Els Furas dels Baus vakte internasjonal interesse med sine forestillinger.

Etter general Francos død i 1975 vokste det fram en sterk kulturell motreaksjon i hovedstaden, La Movida Madrileña. Kunstnere ville ta tilbake friheten den lange forbudstiden hadde undertrykket, og bryte med tabuer. En voldsom kreativ energi kom til uttrykk, og den har påvirket spansk kultur siden.

Spania har omlag 1200 teatre og scener på landsbasis. Man kan studere teater i mange av landets byer, blant annet i Madrid, Murcia, Sevilla, Valencia og Barcelona. Jevnlig arrangeres en rekke festivaler innen scenekunst og teater. Blant de mest kjente kan nevnes festivalene i Almagro, Mérida, Cádiz og Tàrrega. I Alicante avholdes årlige samlinger for dramatikere.

Av samtidens markante spanske dramatikere og regissører finner vi blant annet Carolina África, Laila Ripoll, Calixto Bieito, Angélica Liddell og Natalia Menéndez.

• Spania
• Spanias historie

• CDAEM – Centro de Documentación de las Artes Escénicas y de la Música
• INAEM – Instituto Nacional de las Artes Escénicas y de la Música
• UNESCO om det romerske teateret i Mérida

• Delgado, Maria M (red.) og Gies, David T. (red.): A History of Theatre in Spain, Cambridge University Press, 2015