Foruten rester etter antikke teaterbygninger fra romertiden, hadde Spania som så mange andre europeiske land en rik religiøs teaterkultur i middelalderen. Det dreide seg bl.a. om liturgiske spill i Cataluña og Corpus Christi-prosesjoner i mange deler av landet. Autos sacramentales var allegoriske spill i tilknytning til det hellige sakrament, og de verdslige farseelementene dannet grunnlaget for en rik utvikling innenfor verdslig teater og dramatikk. Portugisiske Gil Vicente skrev også autos på spansk, og elementer av middelalderske prosesjonsspill på vogner og renessansens hoffteater blander seg i Fernando de Rojas La Celestina.

Midt på 1500-tallet utviklet det seg en rekke profesjonelle teaterkompanier som turnerte i landet. Dette skjedde også under sterk påvirkning av italiensk commedia dell'arte. Etter hvert kom de karakteristiske åpne spillestedene eller gårdsteatrene, kalt corrales. Alle samfunnsklasser samlet seg til disse fremføringene, som er blitt sammenlignet med elizabethansk teater i England. En rik dramatisk tradisjon utviklet seg inspirert bl.a. av klassiske forbilder, slik som med stykkene til Juan de la Cueva, som var inspirert av Seneca. Lope de Vega representerer et av høydepunktene i denne utviklingen, og han etablerte normen for et spansk nasjonalt teater med bl.a. et skrift fra 1609 om hvordan man skriver skuespill. Dette ble innledningen til det som kalles for den spanske gullalderdramatikken med Pedro Calderón de la Barca (1600–81) som et av høydepunktene. Hans mest betydningsfulle stykke er La vida es sueño (Livet er en drøm).

Opplysningstiden og en neoklassisistisk stil kom inn i spansk teater med Bourbon-dynastiet på 1700-tallet. Det ble skrevet og spilt neoklassisistiske tragedier med motiver fra spansk historie. Nasjonalheroiske dramaer kom på slutten av 1700-tallet, mens romantikken ikke gjorde sitt inntog før i 1830-årene. Nye teaterbygninger ble reist i Madrid på midten og slutten av 1800-tallet, slik som den nye bygningen til Teatro Español, et teater som opprinnelig var grunnlagt i 1583. Teatro Nacional María Guerrero, opprinnelig kalt Princesa, ble åpnet i 1885. På denne tiden gjorde realismen sitt inntog i spansk teater, og grunnlaget for en moderne teaterutvikling ble lagt.

Moderne spansk teater er i stor grad knyttet til utviklingen i Cataluña, med sentrum i Barcelona fra slutten av 1800-tallet. Den katalanske dramatikeren Guimera utviklet et realistisk sosialt orientert drama, og Adrià Gual grunnla en skole for katalansk drama og teater. Gran Teatro del Liceo i Barcelona var et av de viktigste operahusene i Europa, og kunstnerkabareten De fire katter var mønsterdannende for europeisk kabaretteater rundt 1900. Absurdisme og Brecht-innflytelse kom til å stå sterkt i katalansk teater, som også i vår tid hører med til det mest eksperimenterende i Spania til tross for at mengden av teatre har vært mye større i Barcelona enn i Madrid. I Madrid var et av de viktigste kompaniene tidlig på 1900-tallet drevet av María Guerrero og Fernando Díaz de Mendoza, og deres kompani fikk nasjonalteater-status i 1940. Etter 1940 ble det ledet av José Luis Alonso (1924–90), og etter hvert spilte man både Brecht og Pirandello. En av de mest betydningsfulle spanske dramatikere i moderne tid, Valle-Inclán, stod også på repertoaret med bl.a. Romance de lobos (Ulvenes ballade) fra 1908. Ved siden av Valle-Inclan og Buero-Vallejo er García Lorca den mest betydningsfulle spanske dramatiker, og til tross for sensuren under Franco-tiden ble der gjort spennende oppsettinger av spansk dramatikk.

Undergrunnsteater og ny dramatikk dukket opp i 1960-årene med politiske allegorier i opposisjon til Franco-regimet. Det etablerte seg et eksperimentelt teater som tok opp i seg både folkelige tradisjoner og inspirasjonen fra de nye visuelle retningene i internasjonal scenekunst. Sèmola-teateret, Els Joglars og Els Furas dels Baus er eksempler på noen av de nyere spanske kompaniene som har vakt internasjonal interesse med sine forestillinger i skjæringspunktet mellom visual performance, danseteater og gjøglertradisjon. Utviklingen i senere tid gjør Spania til et av de mest interessante teaterlandene i det sørvestlige Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.