Camilo José Cela, spansk forfatter. Hans debutroman, La familia de Pascual Duarte (1942, norsk overs. 1977) dannet straks skole i Spania (kalt «tremendismo»). Her ser man påvirkning fra den «hardkokte» amerikanske roman. Samtidig betegner boken en fornyelse av den spanske realistiske roman, som i 1920- og 1930-årene var kommet i bakgrunnen.

I 1943 utkom den delvis selvbiografiske romanen Pabellón de reposo, og to år etter diktsamlingen Pisando la dudosa luz del día. Fra 1953 er Mrs Caldwell habla con su hijo, en sinnssyk kvinnes enetale til sin døde sønn. Hans mest ambisiøse roman var imidlertid La colmena (1951, norsk overs. Bikuben, 1990), som ved hjelp av simultanteknikken vil gi et kaleidoskopisk bilde av en hverdag i Madrid i året 1942. Romanen er senere filmatisert. Handlingen i romanen La catira (1955) er lagt til Venezuela.

Etter en rekke novellesamlinger, f.eks. El molino de viento (1956) og Nuevo retablo de don Cristobita (1957), utkom hans roman om utbruddet av borgerkrigen, San Camilo, 1936 (1969), fulgt av eksperimentromanen Oficio de tinieblas 5 (1973). Fra 1983 er romanen Mazurca para dos muertos, der handlingen utspilles i Galicia under borgerkrigen. En annen roman er El asesinato del perdedor (1994). Til hans fineste beskrivelser av spansk landskap hører Viaje a la Alcarria (1948). I 1957 ble han innvalgt i det spanske akademi. Han var redaktør av Spanias fremste litterære tidsskrift, Papeles de Son Armadans, 1956–79. I 1959 begynte han å utgi sine erindringer (La cucaña).

Cela ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1989. I 1993 ble en serie tidligere upubliserte fortellinger utgitt under tittelen El huevo del juicio.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.