Den russiske litteratur begynte med kristendommens innføring (988) og bestod av oversettelser til kirkeslavisk av bysantinske helgenlegender, liturgiske bøker og evangeliene (Ostromir-evangeliet, 1057). Originale verker ble til i Kievriket allerede på 1000-tallet. Til de viktigste hører legenden om Boris og Gleb, St. Theodosius-vitaet skrevet av munken Nestor, Nestorkrøniken (ca. 1113) og Igorkvadet (ca. 1187). Under tatarveldet fra midten av 1200-tallet ble etter hvert Moskva det statsdannende sentrum og overvant endelig tatarene på midten av 1500-tallet under Ivan 4 (den grusomme). I hele denne perioden fulgte litteraturen de gamle mønstre. Av høy kunstnerisk verdi er den rike folkediktningen som vokste frem gjennom århundrer, viser, eventyr og byliner. Men de ble først nedtegnet senere, de første på 1600-tallet. Det betydeligste litterære verk på 1600-tallet er presten Avvakums selvbiografiske vita, som etter at det ble utgitt i 1861 innleder rekken av martyrfortellinger skrevet av dissidenter forvist til Sibir, i tsartiden så vel som under sovjetregimet.

Fra midten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet ble de bysantinske forbildene fortrengt av vesteuropeiske sjangere og stilarter. Innflytelsen kom først via Polen (polsk-jesuittisk skolebarokk). Mikhail Lomonosov la grunnlaget for en litteratur etter mønster av tysk barokk og fransk klassisisme, som etter hvert ble århundrets herskende retning. Antiokh Kantemir skrev satirer, Ivan Khemnitser skrev fabler, en sjanger som ble perfeksjonert av Ivan Krylov. Den fremste tragedieforfatter var Aleksandr Sumarokov, mens den satiriske komedie ble representert av Denis Fonvizin. 1700-tallets største forfatter var odedikteren Gavrila Derzjavin. De franske opplysningsfilosofers radikale ideer ble kombinert med frimurernes dannelsesidealer hos Aleksandr Radisjtsjev og Nikolaj Novikov. Ved slutten av 1700-tallet innførte Nikolaj Karamzin den europeiske sentimentalisme, som i begynnelsen av 1800-tallet gikk over i førromantikken, representert ved Vasilij Zjukovskij og Konstantin Batjusjkov.

En kombinasjon av nærmiljøskildring og konvensjonell klassisisme preger Aleksandr Gribojedovs komedie Den ulykke å ha forstand (1822–23). I Aleksandr Pusjkin møttes alle tidens strømninger i en en syntese hvor også de klassisistiske stil- og sjangerkonvensjonene oppheves. Til kretsen omkring ham hørte blant annet lyrikerne Jevgenij Baratynskij, Denis Davydov, Anton Delvig og Nikolaj Jazykov, som alle opptok klassisistiske og romantiske trekk i sin diktning. Mer rendyrkede romantikere var Dimitrij Venevitinov og Vladimir Odojevskij, begge påvirket av tysk romantisk filosofi, og den Byron-påvirkede Mikhail Lermontov. Representanter for den romantiske roman var Aleksandr Bestuzjev-Marlinskij og Mikhail Zagoskin. Begge har lenge vært glemt, men deres romantiske skildringer av russernes krigføring i Kaukasus har i dag fått ny aktualitet i postkolonial litteraturforskning.

Fra 1840-årene dominerte realismen. Den var innledet bl.a. av Pusjkins prosa og Lermontovs roman Vår tids helt, men det var Nikolaj Gogols groteske satirer som ble utgangspunkt for denne sterkt samfunnskritiske retningen. Viktig var også kritikeren Vissarion Belinskij som tolker av Gogols verker og som forkjemper for den såkalte «naturlige skole» (Fjodor Dostojevskij, Ivan Gontsjarov, Aleksandr Herzen, Ivan Turgenjev). I de følgende tiår utviklet den realistiske roman seg raskt og ble med Dostojevskij, Lev Tolstoj og Turgenjev Russlands fremste bidrag til verdenslitteraturen. Andre store navn er Gontsjarov, Sergej Aksakov, Mikhail J. Saltykov (Sjtsjedrin) og Nikolaj Leskov. Den fremste dramatikeren i perioden var Aleksandr Ostrovskij.

Litteraturkritikken ble dominert av vulgærmaterialistene Nikolaj Tsjernysjevskij, Nikolaj Dobroljubov og Dmitrij Pisarev, som særlig påvirket de ikke-adelige forfatterne (raznotsjintsy), som Nikolaj Pomjalovskij og Fjodor Resjetnikov. Fra «populistene» (narodniki) utgikk fra 1870-årene flere skildrere av småfolks og bønders liv, blant annet Nikolaj Zlatovratskij, Gleb Uspenskij og Vladimir Korolenko. I lyrikken var Nikolaj Nekrasov den samfunnskritiske diktningens fremste representant, mens tanke-, natur- og kjærlighetslyrikken ble fortsatt av Afanasij Fet, Apollon Majkov, Jakov Polonskij, Fjodor Tjuttsjev og Aleksej K. Tolstoj. Utover i 1880- og 1890-årene fikk litteraturen en pessimistisk grunntone, avspeilet i Semjon Nadsons lyrikk, Vsevolod Garsjins noveller og Anton Tsjekhovs fortellinger og skuespill.

Nesten patologisk ble denne pessimismen utnyttet hos Leonid Andrejev på begynnelsen av 1900-tallet, mens Maksim Gorkijs verker var preget av sosial tendens og romantisk tro på mennesket. Fra hans krets utgikk blant annet Aleksandr Kuprin og Ivan Bunin. I 1890-årene ble lyrikken fornyet gjennom påvirkning fra europeiske modernistiske retninger av «dekadentene» Konstantin Balmont og Fjodor Sologub og symbolistene Valerij Brjusov, Vjatsjeslav Ivanov og Aleksandr Blok, mens symbolisten Andrej Belyj fornyet prosaen. Nær disse stod Dmitrij Merezjkovskij. Med sin undergangsdiktning og sine regenerasjonsmyter var symbolistene med på å skape et åndelig grunnlag for revolusjonen, selv om de tok avstand fra den da undergangen ble en realitet mens regenerasjonen uteble. Det gjorde imidlertid ikke futuristen Vladimir Majakovskij, som allerede før den første verdenskrig stod frem som en av lederne for den russiske modernismen. Men også han gikk til slutt under og begikk av fortvilelse selvmord i 1930, da Stalins terrorregime var et faktum.

Nøden og de kaotiske tilstandene under borgerkrigen 1918–21 førte til at mange forfattere emigrerte, mange også i ren opposisjon til de nye makthaverne. Anna Akhmatova fikk i hemmelighet publiseringsforbud i 1925, og den andre store kvinnelige lyrikeren, Marina Tsvetajeva, dro i eksil. 1920-årene viser imidlertid rik variasjon og mange litterære grupperinger. Hovedskillet gikk mellom de kommunistiske proletarforfatterne og de såkalte «medløpere» (poputsjiki), som ikke ville engasjere seg politisk. Blant de fremste proletarforfattere var prosaistene Aleksandr Fadejev, Dmitrij Furmanov, Fjodor Gladkov og Mikhail Sjolokhov, dramatikerne Konstantin Trenjov og Vsevolod Visjnjevskij og lyrikerne Demjan Bednyj og Aleksandr Bezymenskij. Til «medløperne» hørte prosaistene Konstantin Fedin, Vsevolod Ivanov, Venjamin Kaverin og Leonid Leonov, og lyrikeren Nikolaj Tikhonov. Mens proletarforfatterne stort sett fulgte den realistiske tradisjonen fra 1800-tallet, gikk disse i høy grad inn for stilmessig fornyelse både i poesi og prosa.

Mens alle forfatterne hentet stoff fra borgerkrig og NEP-tid, var det proletarforfatterne som tematiserte industrireisingen. Særlig kjent ble Fjodor Gladkovs roman Sement (1925), mønsteret for alle produksjonsromaner under femårsplanene fra 1928. Med sin fremstilling av åpne og skjulte maktsystemer, og med sin totale forakt for miljøvern og arbeidernes helse, kombinert med en regelrett forguding av maskiner og teknikk, gir Sement oss viktige innblikk i tidens mentalitet. Under den første femårsplan ble også forfatterne mobilisert ved at partiet i 1932 oppløste alle forfattergrupper og samlet dem i et enhetlig forfatterforbund, som på sin første kongress i 1934 under ledelse av Maksim Gorkij proklamerte den såkalte sosialistiske realisme som forpliktende metode for alle sovjetforfattere. Mange av «medløperne» sluttet å skrive under den tiltagende ensrettingen, mens andre gikk inn for det nye programmet. Blant de beste skildrere av femårsplaner og kollektivisering er Leonid Leonov, Mikhail Sjolokhov, Valentin Katajev og Fjodor Panfjorov. Den voksende sovjetpatriotismen og stalinkulten medførte fornyelse av den historiske roman med Aleksej N. Tolstoj som fremste representant.

Den annen verdenskrig frembrakte en rik krigslitteratur, med navn som Konstantin Simonov, Boris Gorbatov, Vasilij Grossman, Ilja Erenburg, Aleksandr Fadejev, Vera Inber, Nikolaj Tikhonov og Aleksandr Tvardovskij, men utover i 1940-årene spilte gjenreising og nyreising størst rolle. Ved en skarp resolusjon i 1946 mot «antifolkelige» tendenser i litteraturen, rettet mot blant andre Anna Akhmatova og Mikhail Zosjtsjenko, strammet partiet igjen kontrollen. Etter Stalins død i 1953 begynte livlige diskusjoner om litteraturens «skjønnmaling» av virkeligheten, men på forfatterforbundets annen kongress 1954 ble den sosialistiske realismen gjort fortsatt forpliktende.

Den «avstalinisering» som begynte etter den 20. partikongress i februar 1956, gav litteraturen friere kår. Flere tidligere fordømte forfattere ble «rehabilitert», og mange sterkt kritiske verker utkom, blant annet Vladimir Dudintsevs Ikke av brød alene (1956) og Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1962). Et friere emnevalg medførte også en stilistisk og formell fornyelse, mest utpreget hos den unge diktergenerasjonen, med lyrikere som Bella Akhmadulina, Jevgenij Jevtusjenko, Robert Rozjdestvenskij, Jevgenij Vinokurov og Andrej Voznesenskij, og prosadiktere som Vasilij Aksionov, Jurij Kazakov, Anatolij Kuznetsov, Jurij Nagibin og Vladimir Tendrjakov.

Imidlertid kom det mange tilbakeslag i denne utviklingen. Oppstanden i Ungarn 1956, utstillingen av modernistisk kunst i Moskva 1962 og invasjonen i Tsjekkoslovakia 1968 førte til ideologiske tilstramninger fra partiets side. Boris Pasternaks roman Dr. Zjivago måtte publiseres i Vesten. Dikteren selv ble utsatt for en voldsom hets som tvang ham til å si fra seg Nobelprisen i 1958. I 1960-årene fulgte en rekke prosesser mot forfattere og intellektuelle, som ble dømt for å ha publisert antisovjetiske verker i utlandet (saken mot Julij Daniel og Andrej Sinjavskij 1966), for å ha utgitt illegale publikasjoner og hatt forbindelse med utenlandske antisovjetiske organisasjoner (saken mot Jurij Galanskov, Aleksandr Ginzburg o.a. 1968), for å ha deltatt i protestdemonstrasjoner og for bakvaskelse av Sovjetunionen (prosesser 1967–78 mot blant andre Vladimir Bukovskij, Vadim Delone, Pavel Litvinov, Aleksandr Jesenin-Volpin). Straffene var tvangsarbeid, fengsel, forvisning og innesperring i psykiatriske klinikker. Under prosessene erklærte de anklagede seg uskyldige under henvisning til Sovjetunionens egen grunnlov, til FNs menneskerettserklæring, og fra 1975 til Helsinki-avtalen (saken mot Aleksandr Ginzburg og Jurij Orlov 1977), uten at dette fikk noen virkning.

I 1966 ble Valerij Tarsis berøvet sitt statsborgerskap under et opphold i England. Flere forfattere «hoppet av» under opphold i utlandet, bl.a. Anatolij Kuznetsov i 1969. Lyrikeren Josif Brodskij ble etter et opphold i tvangsarbeidsleir 1964–65 utvist i 1972. I 1974 fikk Aleksandr Galitsj, Vladimir Maksimov og Viktor Nekrasov forlate landet etter at de var ekskludert av forfatterforbundet. Samme år ble Solzjenitsyn tvangsdeportert til Vesten etter hetsen mot ham i forbindelse med Nobelpris-tildelingen i 1970 og utgivelsen av de første delene av Gulag-arkipelet i Paris 1973. Andre, som Jevtusjenko, Aksionov og Aleksandr Tvardovskij, ble avsatt fra stillinger som redaktører eller redaksjonsmedlemmer. Partiet hadde fast hånd om den tredje (1959), fjerde (1967), femte (1971) og sjette (1976) forfatterkongress, der gamle, konservative forfattere stort sett var de dominerende, og der den sosialistiske realismen ble fremholdt som fortsatt forpliktende for alle sovjetforfattere. På den sjette forfatterkongress ble det også bebudet utskiftning av alle medlemskort i perioden 1977–78, en indirekte advarsel til forfatterne mot å avvike fra partiets linje. Men advarselen hjalp ikke. Avvikende tekster ble publisert på illegal vis, noe som mot slutten av sovjettiden førte til en offisiell og en uoffisiell litteratur, selv om grensene mellom dem var flytende.

Fra 1960-årene og frem til 1980-årenes perestrojka eksisterte det en relativt vidt utbredt ikke-offisiell, halvt illegal publiseringsmåte i form av stensilerte trykk, den såkalte samizdat («selvforlag»), som utgav verker som ikke ble antatt av statsforlagene. I tillegg kom tamizdat («derforlag»), utgivelse på forlag i Vesten, det vil si en sovjetisk diaspora-litteratur, som i tillegg til emigrantlitteraturen også omfattet verker smuglet ut av landet. Et nytt trekk i denne utviklingen var samlingen Metropol (1979), med bidrag av 23 lyrikere, prosaister og kritikere, først offisielt presentert for styret i forfatterforbundet med anmodning om utgivelse uten at den ble underkastet sensur.

Mens 1960-årenes litteratur var moskvasentrert og dominert av lyrikk-avantgarden, med blant andre Jevtusjenko, Voznesenskij og Akhmadulina, skjedde det på overgangen til 1970-årene en forskyvning i retning av prosaen, samtidig som provinsforfattere gjorde seg stadig sterkere gjeldende: Valentin Rasputin fra Sibir, kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, hviterusseren Vasil Belov og andre. Sammen med de sentralrussiske landsbyforfatterne, blant andre Fjodor Abramov og Boris Mozjajev, preget de russisk litteratur frem til midten av 1980-årene. I motsetning til både den tradisjonelle sovjetlitteraturen og avantgardelyrikken konsentrerte de seg om dagliglivet, om vanlige menneskers sorger og bekymringer, samtidig som de i sine skildringer av de russiske bønders lidelser tok opp temaer som fortsatt var helt eller delvis tabubelagt, for eksempel tvangskollektiviseringen, hungersnøden og konsentrasjonsleirene. Innslaget av dagligdagse sorger og bekymringer – russisk «byt», temaer den russiske intelligentsiaen tradisjonelt bare har hatt forakt for – preger likeledes «byprosaen» til en forfatter som Jurij Trifonov. Helt for seg selv i denne sammenhengen står romanen En skole for tomsinger av Sasja Sokolov, skrevet før forfatteren emigrerte 1975, et språklig mesterverk som i første person skildrer det som foregår i sinnet til en schizofren ung gutt.

Fra midten av 1980-årene ble en lang rekke forbudte verker av bl.a. Akhmatova, Bulgakov, Platonov og Zamjatin offentliggjort. Også Pasternaks Dr. Zjivago ble våren 1988 utgitt i Russland for første gang. Som resultat av disse utgivelsene vil hele sovjetlitteraturens historie måtte skrives om, for at forfattere som Bulgakov og Platonov, og likeledes emigrantforfatterne, skal få sin rettmessige plass og betydning, mens mange av deres stalintro samtidige må flyttes tilbake til rekken av litterært ubetydelige ideologiformidlere.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen og kommunistregimets fall ble litteraturens rolle i russisk offentlighet problematisk. Noen forfattere, som for eksempel Ljudmila Petrusjevskaja, fortsatte å avdekke tidligere tabubelagte sider av samfunnet i sine skildringer av vold, hat og kjærlighetsløshet, særlig i russiske kvinners hverdagsvirkelighet. Med publiseringen i 1993 av Evgenij Kharitonovs (1941–81) etterlatte skrifter fikk leserne for første gang et innblikk i livet til de russiske homofile, den mest foraktede av alle russiske minoriteter. Etter Josif Brodskij åpnet Gennadij Ajgi (1934–2006) nye muligheter for russisk lyrikk.

Når man ser tilbake på litteraturutviklingen i 1990-årene og inn i det nye århundret, er det noen trekk som markerer seg som typiske. For det første at Brezjnev-tidens «landsbylitteratur» og dissidentenes dokumentasjon av sovjetregimets maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene hører fortiden til. For det andre at den tradisjonelle russiske motsetningen mellom «høyverdig» og «mindreverdig» litteratur er blitt utvisket. For det tredje at man er i ferd med å rokke ved den klassiske russiske litteraturkanon, slik den ble konstruert på 1800-tallet og bygd videre i sovjettiden. Denne prosessen skjer gjennom dekonstruksjon av klassikerne. Verkene til Pusjkin, Tolstoj, Dostojevskij og alle de andre gjenvinnes og resirkuleres ved hjelp av parodi, parafrastisk forvrengning, rekontekstualisering o.l. grep. For mange kan denne form for gjenbruk virke som ren provokasjon og destruksjon. Men en kan også se det positive i denne sprengningen av kanoniserte stilarter, sjangere, motiv og tema. Det er en måte å bringe den tradisjonelle litteraturen inn i en åpen og kreativ prosess, hvor dagens forfattere eksperimenterer med muligheter for nye meningsdannelser, samtidig som gamle, stivnede oppfatninger blir punktert. Vi ser det tydelig hos forfattere som f.eks. Vladimir Makanin og Vladimir Sorokin. Så forskjellige som de to er, har de det til felles at de problematiserer tradisjonelle lesninger av klassikerne, aktualiserer dem ved å sette verkene deres inn i sine egne fremmedgjørende kontekster. Samtidig kan vi hos disse to iaktta hvordan opphevelsen av sovjettidens språklige og tematiske tabuisering har gjort det mulig for dagens russiske forfattere å avdekke lag av menneskesinnet som sovjetborgerne helst ikke skulle bekymre seg om.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.