Russlands litteratur

Russland har en lang litterær tradisjon med noen av verdenslitteraturens største forfattere. Lev Tolstoj var i sine romaner blant annet opptatt av bondens enkle, naturlige liv. Sammen med Fjodor Dostojevskij står han som den fremste representanten for den realistiske russiske romanen og har hatt stor innflytelse på europeisk litteratur.

av . fri

Den russiske litteraturen begynte med kristendommens innføring i 988 og besto av oversettelser til kirkeslavisk av bysantinske helgenlegender, liturgiske bøker og evangeliene (Ostromir-evangeliet, 1057). Originale verker ble til i Kievriket allerede på 1000-tallet. Til de viktigste hører legenden om Boris og Gleb, St. Theodosius-vitaet skrevet av munken Nestor, Nestorkrøniken fra cirka 1113 og Igorkvadet fra cirka 1187.

Under tatarveldet fra midten av 1200-tallet ble etter hvert Moskva det statsdannende sentrum som endelig overvant tatarene på midten av 1500-tallet under Ivan 4 Vasiljevitsj (den grusomme). I hele denne perioden fulgte litteraturen de gamle mønstrene. Av høy kunstnerisk verdi er den rike folkediktningen som vokste frem gjennom århundrer, viser, eventyr og byliner. De ble derimot først nedtegnet senere; de første ble skrevet ned på 1600-tallet. Det viktigste litterære verket på 1600-tallet er presten Avvakums selvbiografiske vita, som etter at det ble utgitt i 1861, innleder rekken av martyrfortellinger skrevet av dissidenter forvist til Sibir i tsartiden så vel som under sovjetregimet.

1700-tallet

Fra midten av 1600-tallet og utover på 1700-tallet ble de bysantinske forbildene fortrengt av vesteuropeiske sjangere og stilarter. Innflytelsen kom først via Polen (polsk-jesuittisk skolebarokk). Mikhail Lomonosov la grunnlaget for en litteratur etter mønster av tysk barokk og fransk klassisisme, som etter hvert ble århundrets herskende retning. Antiokh Kantemir skrev satirer, og Ivan Khemnitser skrev fabler – en sjanger som ble perfeksjonert av Ivan Krylov. Den fremste tragedieforfatteren var Aleksandr Sumarokov, mens den satiriske komedien ble representert av Denis Fonvizin. 1700-tallets største forfatter var odedikteren Gavrila Derzjavin. De franske opplysningsfilosofenes radikale ideer ble kombinert med frimurernes dannelsesidealer hos Aleksandr Radisjtsjev og Nikolaj Novikov. Ved slutten av 1700-tallet innførte Nikolaj Karamzin den europeiske sentimentalismen, som i begynnelsen av 1800-tallet gikk over i førromantikken, representert ved Vasilij Zjukovskij og Konstantin Batjusjkov.

1800-tallet og perioden frem til revolusjonen

Anton Tsjekhov er kjent for sin novellekunst, og hans skuespill har hatt stor betydning for europeisk og amerikansk teater. Bildet viser Tsjekhov (i midten), omgitt av venner fra Moskva kunstnerteater, cirka 1898. Til venstre for ham sitter den kjente teaterlederen Konstantin Stanislavskij.

Russland av /KF-arkiv ※. Falt i det fri (Public domain)

En kombinasjon av nærmiljøskildring og konvensjonell klassisisme preger Aleksandr Gribojedovs komedie Den ulykke å ha forstand fra 1822–1823. Hos Aleksandr Pusjkin møtes alle tidens strømninger i en syntese hvor også de klassisistiske stil- og sjangerkonvensjonene oppheves. Til kretsen omkring ham hørte blant annet lyrikerne Jevgenij Baratynskij, Denis Davydov (1784–1839), Anton Delvig og Nikolaj Jazykov (1803–1846), som alle opptok klassisistiske og romantiske trekk i sin diktning. Mer rendyrkede romantikere var Dimitrij Venevitinov og Vladimir Odojevskij (1803–1869), begge påvirket av tysk romantisk filosofi, samt Mikhail Lermontov, som var påvirket av George Gordon Byron. Representanter for den romantiske romanen var Aleksandr Bestuzjev-Marlinskij og Mikhail Zagoskin. Begge har lenge vært glemt, men deres romantiske skildringer av russernes krigføring i Kaukasus har i dag fått ny aktualitet i postkolonial litteraturforskning.

Fra 1840-årene dominerte realismen. Den var innledet blant annet av Pusjkins prosa og Lermontovs roman Vår tids helt, men det var Nikolaj Gogols groteske satirer som ble utgangspunkt for denne sterkt samfunnskritiske retningen. Viktig var også kritikeren Vissarion Belinskij som tolker av Gogols verker og som forkjemper for den såkalte «naturlige skole» (Fjodor Dostojevskij, Ivan Gontsjarov, Aleksandr Herzen, Ivan Turgenev). I de følgende tiårene utviklet den realistiske romanen seg raskt og ble med Dostojevskij, Turgenev og Lev Tolstoj Russlands fremste bidrag til verdenslitteraturen. Andre store navn er Gontsjarov, Sergej Aksakov, Mikhail Jevgrafovitsj Saltykov (Sjtsjedrin) og Nikolaj Leskov. Den fremste dramatikeren i perioden var Aleksandr Ostrovskij.

Litteraturkritikken ble dominert av vulgærmaterialistene Nikolaj Tsjernysjevskij, Nikolaj Dobroljubov og Dmitrij Pisarev, som særlig påvirket de ikke-adelige forfatterne (raznotsjintsy) som Nikolaj Pomjalovskij (1835–1863) og Fjodor Resjetnikov (1841–1871). Fra «populistene» (narodniki) utgikk fra 1870-årene flere skildrere av småfolks og bønders liv, blant annet Nikolaj Zlatovratskij (1845–1911), Gleb Uspenskij og Vladimir Korolenko. I lyrikken var Nikolaj Nekrasov den samfunnskritiske diktningens fremste representant, mens tanke-, natur- og kjærlighetslyrikken ble fortsatt av Afanasij Fet, Apollon Majkov, Jakov Polonskij (1819–1898), Fjodor Tjuttsjev og Aleksej Konstantinovitsj Tolstoj. Utover i 1880- og 1890-årene fikk litteraturen en pessimistisk grunntone, avspeilet i Semjon Nadsons lyrikk, Vsevolod Garsjins noveller og Anton Tsjekhovs fortellinger og skuespill.

Nesten patologisk ble denne pessimismen utnyttet hos Leonid Andrejev på begynnelsen av 1900-tallet, mens Maksim Gorkijs verker var preget av sosial tendens og romantisk tro på mennesket. Fra hans krets utgikk blant annet Aleksandr Kuprin og Ivan Bunin. I 1890-årene ble lyrikken fornyet gjennom påvirkning fra europeiske modernistiske retninger av «dekadentene» Konstantin Balmont og Fjodor Sologub samt symbolistene Valerij Brjusov, Vjatsjeslav Ivanov og Aleksandr Blok, mens symbolisten Andrej Belyj fornyet prosaen. Nær disse stod Dmitrij Merezjkovskij. Med sin undergangsdiktning og sine regenerasjonsmyter var symbolistene med på å skape et åndelig grunnlag for revolusjonen, selv om de tok avstand fra den da undergangen ble en realitet mens regenerasjonen uteble. Det gjorde imidlertid ikke futuristen Vladimir Majakovskij, som allerede før første verdenskrig sto frem som en av lederne for den russiske modernismen. Også han gikk til slutt under og begikk av fortvilelse selvmord i 1930 da Josef Stalins terrorregime var et faktum.

Sovjettiden frem til 1956

Maksim Gorkijs verker har en tydelig politisk tendens. I 1934 formulerte han prinsippene for den sosialistiske realismen, som bygger på hans forfatterskap. Bildet viser Gorkij (til høyre) sammen med Josef Stalin i 1930-årene.

av . Begrenset gjenbruk

Nøden og de kaotiske tilstandene under borgerkrigen i 1918–1921 førte til at mange forfattere emigrerte, mange også i ren opposisjon til de nye makthaverne. Anna Akhmatova fikk i hemmelighet publiseringsforbud i 1925, og den andre store kvinnelige lyrikeren, Marina Tsvetajeva, dro i eksil. 1920-årene viser imidlertid rik variasjon og mange litterære grupperinger. Hovedskillet gikk mellom de kommunistiske proletarforfatterne og de såkalte «medløpere» (poputsjiki), som ikke ville engasjere seg politisk. Blant de fremste proletarforfatterne var prosaistene Aleksandr Fadejev, Dmitrij Furmanov, Fjodor Gladkov og Mikhail Sjolokhov, dramatikerne Konstantin Trenjov (1876–1945) og Vsevolod Visjnjevskij (1900–1951) samt lyrikerne Demjan Bednyj og Aleksandr Bezymenskij (1898–1973). Til «medløperne» hørte prosaistene Konstantin Fedin, Vsevolod Ivanov, Venjamin Kaverin (1902–1989) og Leonid Leonov samt lyrikeren Nikolaj Tikhonov. Mens proletarforfatterne stort sett fulgte den realistiske tradisjonen fra 1800-tallet, gikk disse i høy grad inn for stilmessig fornyelse både i poesi og prosa.

Mens alle forfatterne hentet stoff fra borgerkrigen og NEP-tiden, var det proletarforfatterne som tematiserte industrireisingen. Særlig kjent ble Fjodor Gladkovs roman Sement fra 1925 – mønsteret for alle produksjonsromaner under femårsplanene fra 1928. Med sin fremstilling av åpne og skjulte maktsystemer og med sin totale forakt for miljøvern og arbeidernes helse, kombinert med en regelrett forguding av maskiner og teknikk, gir Sement oss viktige innblikk i tidens mentalitet. Under den første femårsplanen ble også forfatterne mobilisert ved at partiet i 1932 oppløste alle forfattergrupper og samlet dem i et enhetlig forfatterforbund, som på sin første kongress i 1934 under ledelse av Maksim Gorkij proklamerte den såkalte sosialistiske realismen som forpliktende metode for alle sovjetforfattere. Mange av «medløperne» sluttet å skrive under den tiltagende ensrettingen, mens andre gikk inn for det nye programmet. Blant de beste skildrerne av femårsplanene og kollektiviseringen er Leonid Leonov, Mikhail Sjolokhov, Valentin Katajev og Fjodor Panfjorov. Den voksende sovjetpatriotismen og stalinkulten medførte fornyelse av den historiske romanen med Aleksej Nikolajevitsj Tolstoj som fremste representant.

Andre verdenskrig frembrakte en rik krigslitteratur med navn som Konstantin Simonov, Boris Gorbatov (1908–1954), Vasilij Grossman, Ilja Erenburg, Aleksandr Fadejev, Vera Inber, Nikolaj Tikhonov og Aleksandr Tvardovskij, men utover i 1940-årene spilte gjenreising og nyreising størst rolle. Ved en skarp resolusjon i 1946 mot «antifolkelige» tendenser i litteraturen, rettet mot blant andre Anna Akhmatova og Mikhail Zosjtsjenko, strammet partiet igjen kontrollen. Etter Stalins død i 1953 begynte livlige diskusjoner om litteraturens «skjønnmaling» av virkeligheten, men på forfatterforbundets annen kongress i 1954 ble den sosialistiske realismen gjort fortsatt forpliktende.

Fra avstalinisering til perestrojka

Aleksandr Solzjenitsyn mottar Nobelprisen i litteratur i Stockholm i 1974. I 1967 ble bøkene hans forbudt i Sovjetunionen. I 1970 ble han tildelt Nobelprisen i litteratur, men fikk ikke lov til å reise for å motta den. I 1974 ble han utvist fra landet. Han vendte tilbake til Russland i 1994.

Russland, litteratur av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

«Avstaliniseringen» som begynte etter den 20. partikongressen i februar 1956, gav litteraturen friere kår. Flere tidligere fordømte forfattere ble «rehabilitert», og mange sterkt kritiske verker utkom, blant annet Vladimir Dudintsevs Ikke av brød alene fra 1956 og Aleksandr Solzjenitsyns En dag i Ivan Denisovitsj' liv fra 1962. Et friere emnevalg medførte også en stilistisk og formell fornyelse, mest utpreget hos den unge diktergenerasjonen med lyrikere som Bella Akhmadulina, Jevgenij Jevtusjenko, Robert Rozjdestvenskij (1932–1994), Jevgenij Vinokurov (1925–1993) og Andrej Voznesenskij samt prosadiktere som Vasilij Aksionov, Jurij Kazakov, Anatolij Kuznetsov, Jurij Nagibin og Vladimir Tendrjakov.

Imidlertid kom det mange tilbakeslag i denne utviklingen. Oppstanden i Ungarn i 1956, utstillingen av modernistisk kunst i Moskva i 1962 samt invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 førte til ideologiske tilstramninger fra partiets side. Boris Pasternaks roman Dr. Zjivago måtte publiseres i Vesten. Dikteren selv ble utsatt for en voldsom hets som tvang ham til å si fra seg Nobelprisen i 1958. En rekke forfattere og intellektuelle ble dømt for å ha publisert antisovjetiske verker i utlandet (saken mot Julij Daniel og Andrej Sinjavskij i 1966), og i 1960-årene fulgte en rekke prosesser mot disse for å ha utgitt illegale publikasjoner og hatt forbindelse med utenlandske antisovjetiske organisasjoner (saken mot Jurij Galanskov [1939–1972], Aleksandr Ginzburg og andre i 1968) samt for å ha deltatt i protestdemonstrasjoner og for bakvaskelse av Sovjetunionen (prosesser i 1967–1978 mot blant andre Vladimir Bukovskij [født 1942], Vadim Delone [1947–1983], Pavel Litvinov [født 1940], Aleksandr Jesenin-Volpin [1924–2016]). Straffene var tvangsarbeid, fengsel, forvisning og innesperring i psykiatriske klinikker. Under prosessene erklærte de anklagede seg uskyldige under henvisning til Sovjetunionens egen grunnlov, til FNs menneskerettserklæring og fra 1975 til Helsinki-avtalen (saken mot Aleksandr Ginzburg og Jurij Orlov [født 1924] i 1977), uten at dette fikk noen virkning.

I 1966 ble Valerij Tarsis (1906–1983) berøvet sitt statsborgerskap under et opphold i England. Flere forfattere «hoppet av» under opphold i utlandet, blant annet Anatolij Kuznetsov i 1969. Lyrikeren Josif Brodskij ble etter et opphold i tvangsarbeidsleir i 1964–1965 utvist i 1972. I 1974 fikk Aleksandr Galitsj, Vladimir Maksimov og Viktor Nekrasov forlate landet etter at de var ekskludert av forfatterforbundet. Samme år ble Aleksandr Solzjenitsyn tvangsdeportert til Vesten etter hetsen mot ham i forbindelse med Nobelpris-tildelingen i 1970 og utgivelsen av de første delene av Gulag-arkipelet i Paris i 1973. Andre, som Jevgenij Jevtusjenko, Vasilij Aksionov og Aleksandr Tvardovskij, ble avsatt fra stillinger som redaktører eller redaksjonsmedlemmer. Partiet hadde fast hånd om den tredje (1959), fjerde (1967), femte (1971) og sjette (1976) forfatterkongressen, der gamle, konservative forfattere stort sett var de dominerende og der den sosialistiske realismen ble fremholdt som fortsatt forpliktende for alle sovjetforfattere. På den sjette forfatterkongressen ble det også bebudet utskiftning av alle medlemskort i perioden 1977–1978 – en indirekte advarsel til forfatterne mot å avvike fra partiets linje. Advarselen hjalp derimot ikke, og avvikende tekster ble publisert på illegalt vis. Dette førte mot slutten av sovjettiden til en offisiell og en uoffisiell litteratur, selv om grensene mellom dem var flytende.

Fra 1960-årene og frem til 1980-årenes perestrojka eksisterte det en relativt vidt utbredt ikke-offisiell, halvt illegal publiseringsmåte i form av stensilerte trykk, den såkalte samizdat («selvforlag»), som utgav verker som ikke ble antatt av statsforlagene. I tillegg kom tamizdat («derforlag»), utgivelse på forlag i Vesten, det vil si en sovjetisk diaspora-litteratur, som i tillegg til emigrantlitteraturen også omfattet verker smuglet ut av landet. Et nytt trekk i denne utviklingen var samlingen Metropol fra 1979 med bidrag av 23 lyrikere, prosaister og kritikere, først offisielt presentert for styret i forfatterforbundet med anmodning om utgivelse uten at den ble underkastet sensur.

Mens 1960-årenes litteratur var Moskva-sentrert og dominert av lyrikk-avantgarden, med blant andre Jevgenij Jevtusjenko, Andrej Voznesenskij og Bella Akhmadulina, skjedde det i overgangen til 1970-årene en forskyvning i retning av prosaen samtidig som provinsforfattere gjorde seg stadig sterkere gjeldende: Valentin Rasputin fra Sibir, kirgiseren Tsjingis Ajtmatov, hviterusseren Vasil Belov og andre. Sammen med de sentralrussiske landsbyforfatterne, blant andre Fjodor Abramov og Boris Mozjajev, preget de russisk litteratur frem til midten av 1980-årene. I motsetning til både den tradisjonelle sovjetlitteraturen og avantgardelyrikken konsentrerte de seg om dagliglivet og vanlige menneskers sorger og bekymringer, samtidig som de i sine skildringer av de russiske bønders lidelser tok opp temaer som fortsatt var helt eller delvis tabubelagt, for eksempel tvangskollektiviseringen, hungersnøden og konsentrasjonsleirene. Innslaget av dagligdagse sorger og bekymringer – russisk «byt», temaer den russiske intelligentsiaen tradisjonelt bare har hatt forakt for – preger likeledes «byprosaen» til en forfatter som Jurij Trifonov. Helt for seg selv i denne sammenhengen står romanen En skole for tomsinger av Sasja Sokolov, skrevet før forfatteren emigrerte i 1975, et språklig mesterverk som i første person skildrer det som foregår i sinnet til en schizofren ung gutt.

Fra midten av 1980-årene ble en lang rekke forbudte verker av blant andre Anna Akhmatova, Mikhail Bulgakov, Andrej Platonovitsj Platonov og Jevgenij Ivanovitsj Zamjatin offentliggjort. Også Boris Pasternaks Dr. Zjivago ble våren 1988 utgitt i Russland for første gang. Som et resultat av disse utgivelsene fremstår hele sovjetlitteraturens historie på en ny måte, der forfattere som Bulgakov, Platonov og likeledes emigrantforfatterne har inntatt sin rettmessige plass og betydning, mens mange av deres samtidige som var tro mot Stalin, er blitt skjøvet over til en rekke av litterært ubetydelige ideologiformidlere.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen

Etter oppløsningen av Sovjetunionen og kommunistregimets fall ble litteraturens rolle i russisk offentlighet problematisk. Noen forfattere, som for eksempel Ljudmila Petrusjevskaja, fortsatte å avdekke tidligere tabubelagte sider av samfunnet i sine skildringer av vold, hat og kjærlighetsløshet, særlig i russiske kvinners hverdagsvirkelighet. Med publiseringen i 1993 av Evgenij Kharitonovs (1941–1981) etterlatte skrifter fikk leserne for første gang et innblikk i livet til de russiske homofile, den mest foraktede av alle russiske minoriteter. Etter Josif Brodskij åpnet Gennadij Ajgi nye muligheter for russisk lyrikk.

Når man ser tilbake på litteraturutviklingen i 1990-årene og inn i det nye århundret, er det noen trekk som markerer seg som typiske. For det første at Leonid Brezjnev-tidens «landsbylitteratur» og dissidentenes dokumentasjon av sovjetregimets maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene hørte fortiden til. For det andre at den tradisjonelle russiske motsetningen mellom «høyverdig» og «mindreverdig» litteratur er blitt utvisket. For det tredje at man er i ferd med å rokke ved den klassiske russiske litteraturkanonen slik den ble konstruert på 1800-tallet og bygd videre i sovjettiden. Denne prosessen skjer gjennom dekonstruksjon av klassikerne. Verkene til Aleksandr Pusjkin, Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij og alle de andre gjenvinnes og resirkuleres ved hjelp av parodi, parafrastisk forvrengning, rekontekstualisering og liknende grep. For mange kan denne formen for gjenbruk virke som ren provokasjon og destruksjon, men en kan også se det positive i denne sprengningen av kanoniserte stilarter, sjangere, motiv og tema. Det er en måte å bringe den tradisjonelle litteraturen inn i en åpen og kreativ prosess hvor dagens forfattere eksperimenterer med muligheter for nye meningsdannelser, samtidig som gamle, stivnede oppfatninger blir punktert. Vi ser det tydelig hos forfattere som for eksempel Vladimir Makanin og Vladimir Sorokin. Så forskjellige som de to er, har de det til felles at de problematiserer tradisjonelle lesninger av klassikerne og aktualiserer dem ved å sette verkene deres inn i sine egne fremmedgjørende kontekster. Samtidig kan vi hos disse to iaktta hvordan opphevelsen av sovjettidens språklige og tematiske tabuisering har gjort det mulig for dagens russiske forfattere å avdekke lag av menneskesinnet som sovjetborgerne helst ikke skulle bekymre seg om.

Mens forfatterne i det første tiåret etter Sovjetunionens fall var opptatt av å eksperimentere med både form og kanon, har man fra rundt årtusenskiftet fått en ny vending «tilbake» til virkeligheten. Ulike former for nyrealisme har gjort seg gjeldende, men også historiske romaner (for eksempel Aleksej Ivanov), samfunnsengasjert litteratur (for eksempel Sergej Sjargunov) og mange hybridformer mellom (selv)biografi-, dokumentar- og skjønnlitterære sjangerformer. En tettere forbindelse mellom politikk, litteratur og samfunnsliv ser vi i også fenomener som den nasjonalpatriotiske litteraturen (for eksempel Aleksander Prokhanov) eller glamourlitteraturen (for eksempel Oksana Robski). Også utenfor det rent litterære er en rekke russiske samtidsforfattere blitt mer politisk og samfunnsmessig engasjerte (for eksempel Mikhail Sjisjkin, Vladimir Sorokin, Ljudmila Ulitskaja, Kirill Medvedev), som de viser ved å skrive kritiske politiske essays og engasjere seg i frivillig arbeid eller politisk aktivisme.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg