Jurij Nagibin var en russisk forfatter og manusforfatter.

Jurij Nagibins biologiske far ble henrettet for kontrarevolusjonær virksomhet før Jurij ble født. Han vokste opp hos sin mor og sin jødiske stefar, men ettersom han ikke fikk vite om sin biologiske far før mye senere, identifiserte han seg store deler av livet sterkt med det jødiske.

Nagibin påbegynte først medisinske studier og vekslet så til filmskolen. Studiene ble avbrudd av andre verdenskrig, hvor han blant annet var krigskorrespondent ved fronten.

I 1943 utga Nagibin sin første novellesamlingen En mann fra fronten (Tsjelovek s fronta, 1943). I den, som i de påfølgende bøkene Et stort hjerte (Bolsjoje serdtse, 1944) og Livets kjerne (Zerno zjizni, 1948), skildres krigens hverdag og de første etterkrigsårene. Fra 1950-årene utvider han sin emnekrets og står som en av de fremste representanter for den antiheroiske, «nyrealistiske» retning i sovjetlitteraturen. Enkeltmennesket og dets problemer stilles i sentrum, særlig barnet, blant annet i novellesamlingene Vintereika (Zimnij dub, 1955), Mine venner menneskene (Druzia moi, ljudi, 1961), Nattegjest (Notsjnoj gost, 1966) og Barndommens gater (Pereulki mojego detstva, 1971).

Flere samlinger inneholder også historiske fortellinger og skildringer fra Nagibins mange reiser, for eksempel Kjærlighetens øy (Ostrov ljubvi, 1977) og Berendejev-skogen (Berendejev les, 1978, med en sjarmerende beskrivelse av et besøk hos Johan Borgen).

I norsk oversettelse foreligger Vintereika og andre noveller (1975) og Tålmodighet (1983). Nagibin skrev ellers en rekke filmmanus, blant annet til Under en steinhimmel (1974), sammen med Sigbjørn Hølmebakk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.