Lev Tolstoj som tjueåring. Foto: Pavel Biryukov. Bildet er offentlig eiendom fordi det er mer enn 70 år siden opphavspersonens død. 

. fri

Lev Tolstoj fotografert som 79-åring i 1908. Tilgjengelig hos Wikimedia. Bildet har falt i det fri.

. fri

Lev Tolstoj er en av Russlands største romanforfattere. Sammen med Fjodor Dostojevskij og Ivan Turgenev er han blant de fremste representerer for realismen i russisk litteratur på andre halvdel av 1800-tallet, da russisk litteratur for alvor ble en verdenslitteratur. 

Tolstoj vokste opp i en adelsfamilie, men ble tidlig foreldreløs. Han begynte på universitetet i Kazan i 1844, men avbrøt studiene i 1847. I årene 1851–56 tjenestegjorde han som offiser i Kaukasus, og under Krimkrigen i Sevastopol. Han debuterte i 1852 med den halvt selvbiografiske fortellingen Barndom (Detstvo), som straks vakte oppsikt og ble fortsatt i Gutteår (Otrotsjestvo, 1854) og Ungdom (Junost, 1856). Militærlivet inspirerte hans «antiromantiske» fortellinger fra Kaukasus som Angrepet (Nabeg, 1853), På skoghugst (Rubka lesa, 1855), Kosakkene (Kazaki, 1863), samt Sevastopol (Sevastopolskie rasskazy, 1855–56). Godseierlivet gjenspeiles i En godseiers morgen (Utro pomesjtsjika, 1856) og Ekteskapslykke (Semejnoe stsjaste, 1859).

Utenlandsreiser i 1857–61 gav Tolstoj et desillusjonert syn på Vestens kultur, slik den kom til uttrykk i vesteuropeisk sivilisasjon. I 1859 opprettet han en skole for bøndenes barn på sitt gods. Han ble gift med Sofija Andrejevna Behrs i 1862. I 1863–69 skrev han romanen Krig og fred (Vojna i mir), et storslagent epos om Russland under Napoleonskrigene. Så fulgte romanen Anna Karenina (1875–77), en kjærlighetstragedie med bred skildring av samtidens russiske samfunn som bakgrunn. I disse verkene når hans analytiske prosakunst sitt høydepunkt: bred, udramatisk handling som bygger på hverdagens begivenheter, skildret ved tilsynelatende overflødige, men nyanserike og assosiasjonsskapende detaljer. Personenes psyke avsløres indirekte ved omhyggelig og gjentatt beskrivelse av karakteristiske trekk i deres utseende og bevegelser og ved sterkt individualisert replikk.

Under arbeidet med Anna Karenina kom Tolstoj inn i en avgjørende, åndelig krise. Kampen for å finne en mening med sitt liv og en etisk lov han kunne bygge på, skildrer han i Skriftemål (Ispoved, 1882), som ble fulgt av en rekke teoretiske skrifter der han utformer sin lære, blant annet Hvori består min tro? (V tsjom moja vera? 1886), Hva må vi egentlig gjøre? (Tak tsjto zje na delat? 1886) og Undersøkelser av den dogmatiske teologi (Issledovanija dogmatitsjeskogo bogoslovija, 1891). Kjernen i denne læren er en rasjonalistisk kristendom, der alle dogmer forkastes og bare evangelienes enkle moralbud beholdes, forent med den tro på «det naturlige menneske» og «det enkle liv» han i sin ungdom hadde fått fra Rousseau. Tolstoj fikk mange tilhengere både i Russland og i utlandet. Læren påvirket også hans kunstsyn, utformet blant annet i den beryktede Hva er kunst? (Tsjto takoe iskusstvo? 1898), der han forkaster det meste av verdenskunsten og sine egne tidligere verker som moralsk nedbrytende. Kunst «smitter» menneskene gjennom emosjonell påvirkning, men det gjelder å smitte dem med høyverdige følelser og på enklest mulig måte.

Dette synet preger Tolstojs senere skjønnlitterære verker, som har en forenklet stil og mer konsentrert handling. Mesterverker fra denne perioden er fortellinger som Ivan Iljitsj's død (Smert Ivana Iljitsja, 1886), Herre og dreng (Khoziain i rabotnik, 1895), Aljosja Gorsjok, Hadji Murat (begge utgitt posthumt i 1911, sistnevnte en aktuell skildring av russernes erobringskrig i Tsjetsjenia) og hans folkeeventyr og legender. Romanene Kreutzersonaten (Krejtserova sonata, 1889) og Oppstandelse (Voskresenije, 1899) har lenge vært undervurdert på grunn av deres ideologiske tendens; den siste førte til at Tolstoj ble utstøtt av den ortodokse kirke. Fra denne perioden er også hans skuespill, blant annet Mørkets makt (Vlast tmy, 1886) og Det levende lik (Zjivoj trup, posthumt 1911). Ved sin lære stod Tolstoj i skarp opposisjon til tsardømmet, og flere av hans verker måtte på grunn av sensuren trykkes i utlandet.

Tolstoj døde på jernbanestasjonen Astapovo etter at han hadde flyktet fra Jasnaja Poljana for å realisere «det enkle liv». Tolstoj har hatt stor innflytelse på europeisk romankunst. De fleste av hans verker er oversatt til norsk.

  • Barndom (Detstvo, 1852)
  • Angrepet (Nabeg, 1853)
  • Gutteår (Otrotsjestvo, 1854)
  • På skogshugst (Rubka lesa, 1855)
  • Sevastopol-fortellinger (Sevastopolskie rasskazy, 1855–56)
  • Ungdom (Junost, 1856)
  • En godseiers morgen (Utro pomesjtsjika, 1856)
  • Ekteskapslykke (Semejnoe stsjaste, 1859)
  • Krig og fred (Vojna i mir, 1863–69)           
  • Anna Karenina (1875–77)
  • Skriftemål (Ispoved, 1882)           
  • Hvori består min tro? (V tsjom moja vera? 1886)
  • Hva er det egentlig vi trenger? (Tak tsjto zje na delat?)
  • Ivan Iljitsj's død (Smert Ivana Iljitsja, 1886)
  • Mørkets makt (Vlast tmy, 1886)
  • Kreutzersonaten (Krejtserova sonata, 1889)
  • Kritikk av den dogmatiske teologi (Issledovanija dogmatitsjeskogo bogoslovija, 1891)
  • Herre og dreng (Khoziain i rabotnik, 1895)
  • Hva er kunst? (V tsjom moja vera? 1886)
  • Oppstandelse (Voskresenije, 1899)
  • Aljosja Gorsjok (1911 [posthumt])
  • Hadji Murat (1911 [posthumt])
  • Det levende lik (Zjivoj trup, 1911 [posthumt])

Kjetsaa, Geir: Lev Tolstoj: den russiske jords store dikter, Oslo: Gyldendal, 1999.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. november 2013 skrev Viola Hansen

Lurer på årstall ang. når Krig og Fred ble skrevet. I Erik Egebergs "Russiske stemmer. Tolv forfattere gjennom tre århundrer" står det at den ble skrevet mellom 1865-1869, og i denne artikkelen står det 1863-1869. Hva stemmer egentlig?

Mvh. Viola Hansen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.