Andrej Belyj var en russisk forfatter og en av de betydeligste representanter for russisk symbolisme.

Andrej Belyj (egentlig kunstnernavn for Boris Nikolajevitsj Bugajev) studerte både naturvitenskap og filologiske fag, men avbrøt tidlig i tyveårene studiene til fordel for diktningen. Han utga flere diktsamlinger, blant annet Urnen (Urna, 1909). Av største verdi er hans prosa med sin instrumentaliserte og «ornamentalistiske» stil; Første, Annen, Tredje og Fjerde symfoni (1902–1908), romanene Sølvduen (Serebrjannyj golub, 1910, norsk oversettelse ved E. Egeberg 2008), Petersburg (Peterburg, 1913, norsk oversettelse ved E. Egeberg 2001), Kotik Letajev (1917) med flere.

Årene 1912–1916 tilbrakte Belyj i Dornach i Sveits, og Rudolf Steiners innflytelse merkes i flere av hans verker. Han emigrerte til Berlin 1921, men vendte tilbake til Sovjetunionen 1923. Verker fra denne tiden er de selvbiografiske Nikolaj Letajevs forbrytelse (Prestuplenie Nikolaja Letajeva, 1921), Den døpte kineser (Kresjtsjennyj kitaets, 1922), videre En særlings memoarer (Zapiski tsjudaka, 1923) og Moskva (1926). Belyj fortsetter her sine formelle eksperimenter. Nevnes må også hans interessante, men subjektive erindringer På grensen mellom to århundrer (Na rubezje dvukh stoletij, 1930), Århundrets begynnelse (Natsjalo veka, 1933) og Mellom to revolusjoner (Mezjdu dvukh revoljutsij, 1934).

Petersburg er den eneste avantgarderomanen av internasjonalt format i russisk litteratur, og som litteraturkritiker foregrep Belyj mange av de innsikter man i dag forbinder med formalistene Mikhail Bakhtin og Roman Jakobsons strukturanalyser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.