Marina Tsvetajeva, russisk lyriker, essayist og kritiker. Tsvetajevas far var professor i kunsthistorie og hennes mor konsertpianistinne. Moren led av tuberkulose, og familien flyttet derfor til Sveits og bedre klimatiske forhold i 1902. Frem til morens død i 1906 flyttet familien mye rundt; Marina fikk lite skolegang, men lærte seg italiensk, fransk og tysk. Fra 1908 studerte hun litteratur ved Sorbonne-universitetet i Paris.

Hun utgav sin første diktsamling, Aftenalbum (1910) allerede som gymnasiast, og deretter fulgte Laterna magica (1912). Tsvetajeva kom etter hvert i kontakt med flere av symbolistene, særlig Maksimilian Volosjin og Andrej Belyj. Gjennom Volosjin traff hun under et opphold i hans sommerhus i Koktebel offiserskadetten Sergej Efron, som hun giftet seg med i 1912. De fikk to døtre (Ariadna, f. 1912, Irina, f. 1917) og en sønn (Georgi, f. 1925) og bodde frem til revolusjonen på Krim. Efron sluttet seg så til hvitegardistene, mens Tsvetajeva bodde fem år med døtrene i Moskva under store vanskeligheter, og datteren Irina døde av sult. 1922 emigrerte Tsvetajeva med Ariadna til Vest-Europa og ble gjenforent med Efron i Berlin. 

De bodde først i Praha, fra 1925 i Paris. I denne tiden kom blant annet samlingene Dikt til Blok (1922), Psyke (1923), Håndverk (1923) og Etter Russland (1928). I Vers til Tsjekhija uttrykker hun sin forbitrelse over den tyske innmarsjen 1939. Da hennes mann og datter vendte tilbake til Sovjetunionen, fulgte hun etter i 1939. Kort etter ble mannen, som var GPU-agent, arrestert og skutt, og datteren sendt i konsentrasjonsleir. Tsvetajeva fikk noe hjelp av sin gode venn Boris Pasternak, som skaffet henne oversettelsesoppdrag, men ellers levde hun i dyp nød og uten muligheter for å publisere eller delta i det litterære liv. 1941 ble Tsvetajeva og Georgi evakuert til Jelabuga i Tatarstan, der Tsvetajeva hengte seg 31. august samme år. Rehabilitert i Sovjetunionen ble hun først med Utvalgte dikt (1961).

Det tok flere tiår før Tsvetajevas eksentriske, lidenskapelige og eksperimenterende diktning ble anerkjent. I sin samtid var hun mest «poetenes poet», hun ble verdsatt og hadde til dels nær kontakt med diktere som Volosjin, Mandelsjtam, Pasternak, Rilke og Akhmatova. Hennes emner er først og fremst kjærligheten, også den lesbiske, poesien og Russland. Diktene hennes er preget av intense følelsesutladninger og stor billedrikdom, forent med sterk konsentrasjon i formen gjennom utelatelse av ord og en nesten telegrafisk, men samtidig meget rytmisk og musikalsk stil. Hun er en av de betydeligste russiske lyrikere på 1900-tallet. 

Komponister som Alfred Schnittke, Dmitrij Sjostakovitsj og Sofia Gubaidulina har tonesatt Tsvetajevas tekster.

  • Aftenalbum (Vetsjernyj al’bom, 1910)
  • Laterna Magica (Volsjebnyj fonar’, 1912)
  • Verststolper (Versty, 1921)
  • Verststolpe, bok 1 (Versty, vypusk I, 1922)
  • Psyke (Psikheia, 1923)
  • Håndverk (Remeslo, 1923)
  • Etter Russland (Posle Rossii, 1928)
  • «Dikteren og tiden» (Poet i vremja, 1932)
  • «Kunsten i lys av samvittigheten» (Isskustvo pri svete sovesti, 1932)
  • «Min Pusjkin» (Moj Pusjkin, 1937)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.