Vladimir Sorokin

Sorokin er utdannet petrokjemiingeniør. På 1970-tallet arbeidet han som grafiker og beskjeftiget seg særlig med bokillustrasjon. Han deltok på flere utstillinger og hadde nær kontakt med kunstnere og forfattere i konseptualist-kretsen. Siden 1977 har han først og fremst skrevet romaner, fortellinger, skuespill og filmmanus. I perioden 1992–2021 bodde Sorokin vekselsvis i Berlin og Moskva, siden starten av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har han bodd i Berlin.

Sorokins forfatterskap preges av en avansert eksperimentering med helt grunnleggende språknormer og konvensjonelle virkelighetsforestillinger. Et særtrekk ved diktningen hans er mangfoldet av stiler. Mens Køen (1985) er hans mest konseptualistiske verk, preges romanene fra 90-tallet av dristige formeksperimenter og ekstrem språklig kreativitet. Is-trilogien fra 2000-tallet er holdt i en mer tradisjonell, lineær fortellerstil, men viderefører et av Sorokins varemerker, den brutale tematikken. Frem til romanen En opritsjniks dag kan hans litterære prosjekt best oppsummeres i en radikalt arbeid for å fjerne tabu rundt emner og språklag som i sovjettiden var undertrykt og fornektet. På denne bakgrunn representerer romanene En opritsjniks dag og Sukkerkreml noe nytt. Bøkene leses langt på vei som en krass satire over Putins Russland. På mange måter fremstår Sorokin som en ny forfatter med hver nye bok, samtidig som man kan peke på karakteristiske sorokinske trekk i all hans kunst.

Romanen Blått fett (Goluboje salo, 1999) ble en skandalesuksess da en Putin-tro ungdomsorganisasjon anmeldte forfatteren for pornografi og forlangte ham fengslet. Romanen er en science fiction-fantasi som begynner i Sibir i 2068. På en forskningsstasjon frembringes kloner av klassiske russiske forfattere som Dostojevskij, Tolstoj og Tsjekhov. Når disse forfatterne skriver, produserer de blått fett – et flytende stoff som både kan brukes som dop og energikilde. Med en tidsmaskin føres stoffet tilbake til 1954 til et fiktivt stalinistisk Moskva for å endre historiens løp. I Stalins Arkhipelag LOVElag (allusjon til Solzjenitsyns Arkhipelag GULAG) er Stalins totalitære og det postsovjetiske Moskva projisert over i hverandre i et fantastisk fiktivt rom. Under alt det groteske og obskøne arbeider Sorokin her som i sine andre tekster med intrikate projeksjonsteknikker, både språklig, ved å blande ulike stilsjikt og innføre tabuord og uttrykk som i sovjettiden var helt utenkelige i skriftkulturen, og ved å bryte opp tid og rom på tvers av alle vante forestillinger. I skuespillet Dostojevskij-trip brukes en enklere versjon av denne teknikken.

En opritsjniks dag (Den opritsjnika, 2006) beskriver Russland i året 2027, avskåret fra Vesten med en kjempemessig mur, (høyteknologiske) handelsforbindelser pleies kun med Kina, og i sentrum for begivenhetene står den mektige opritsjnina – monarkens sikkerhetspoliti. Romanens jeg-forteller, Andrej Komjaga, opritsjnik av høy rang, beretter om en vanlig arbeidsdag. Boken er skremmende i måten opritsjnikens mentalitet utmeisles i et sterkt arkaiserende, totalitært språk. Men også raffinert og morsom, når Sorokin lager ny-gamle ord for høyteknologiske finesser. Dagen byr blant annet på hengning av en oligark-lik rikmann, massevoldtekt av hans hustru, offentlig pisking av intellektuelle, ideologisk inspeksjon av en teaterprøve, utpressing av en Bolsjoj-ballerina, og endelig en badstu-orgie hos sjefen som kulminerer i en kollektiv kjedepenetrering til styrking av enheten og samholdet.

Når allusjonen til Putins Russland er så åpenbar, er det først og fremst på grunn av parallellen mellom opritsjnina og FSB, den russiske sikkerhetstjenesten, som utgjør maktgrunnlaget for Putin selv og en betydelig del av den politiske, militære og økonomiske elite i Russland i dag. Det kan synes som om den tidligere apolitiske Sorokin har gjort en politisk vending med sine nye satiriske romaner. «Borgeren i meg er våknet», sa forfatteren i et Spiegelintervju i 2007.

I Snøstormen (Metel, 2010), tar Sorokin opp et motiv med lange tradisjoner i russisk litteratur: reisen gjennom snøstormen, med forlegg hos blant annet Tolstoj og Pusjkin. Dr. Garin reiser med kusken Harken gjennom stormen for å bringe en vaksine til en avsidesliggende landsby. Fortellingen kombinerer fortid og fremtid og er samtidig en tour de force gjennom russisk litteratur som illustrerer Sorokins holdning til den klassiske russiske litterære arven: den må, som han selv formulerer, fremstå ikke som en museumsgjenstand, men som et «arbeidsrom med mange ulike instrumenter» (Sorokin under en litteraturfestival i Umeå mars 2011).

I romanen Telluria (Tellurija, 2013) blir Sorokins politiske engasjement enda tydeligere, med tallrike krasse satiriske allusjoner til dagens Russland generelt og president Putin i særdeleshet. Telluria viderefører tematikken fra En opritsjniks dag og Sukkerkreml og beskriver en euroasiatisk verden bestående av republikker, fyrstedømmer og kongedømmer, befolket av minimennesker, giganter, kentaurer og andre fabelvesener, i tillegg til alminnelige, men høyst forskjellige, mennesker. Romanen er tidfestet til midten av det 21. århundre og handlingen foregår i et slags nytt middelaldersamfunn. Fortellerstilen er fragmentarisk og episodisk, idet hvert av de 50 kapitlene beskriver et nytt sted, nye karakterer og en ny situasjon. Fortellingene holdes sammen ved karakterenes felles higen etter stoffet tellurium, som i form av små nagler som hamres inn i skallen gir brukeren en uforlignelig rus.

I Sorokins roman Manaraga (2017) befinner vi oss i en tid «etter den nye middelalderen» og etter «den andre islamske revolusjon. Manaraga skildrer et samfunn der bøker i stor grad er blitt tilintetgjort, med unntak av særlig sjeldne eksemplarer og førsteutgaver i museer og biblioteker. I denne situasjonen har det oppstått en lidenskap, en slags sport eller business, med velhavende mennesker som kunder: Book’n’grill. Spesialister i faget reiser rundt i hele verden og tilbereder for eksempel kveite-sjasjlyk på brennende blader fra Dostojevskijs Idioten. Dette foregår i en fulldigitalisert, høyteknologisk verden med hologrammer og «intelligente lopper» – kvasi-levende hjerne-chiper som forsyner brukeren med teknologisk basert logistikk eller faktakunnskap. Manaraga er en morsom bok som også har alvorligere anliggender. Bokbrenningen spiller på den russiske litterære tradisjons dype respekt for ordet (logosentrisme) og litteraturens rolle (literatursentrisme) i samfunnet. Bokbrenningen fremstår også som en form for rus – en trip både for kokkenog klienten, et velkjent tema hos Sorokin.

Flere av Sorokins siste bøker leker med kombinasjonen av gammelt og nytt, tradisjoner og brudd, det arkaiske og det ny-teknologiske. I Manaraga problematiseres for første gang den nye teknologiens konsekvenser, særlig i bokens siste del, der det viser seg at hovedpersonen får en ny personlighet og mister sine moralske standpunkter og verdier straks han har fått implantert en ny chip. Den groteske fremstillingsmåten er i sin tur blitt en av Sorokins fremste varemerker i en litteratur som både speiler og forvrenger samtidens virkelighet i ulike forsøk på å skildre, forstå, eller skissere fremtidsscenarier for livet utenfor litteraturen.

• Russlands litteratur

• Bokbad med Sorokin i Bergen 4.11.2009
• Sorokins hjemmeside
• Intervju i Das Spiegel i 2007

• Køen (Otsjered, 1985, roman, i Russland, 2000). Norsk oversettelse 2009 ved Hege Susanne Bergan.
• Normen (Norma, 1994, roman)
• Roman (Roman, 1995, roman)
• Marinas trettiende kjærlighet (Tridtsataja ljubov Mariny, 1995, roman)
• Dostoevsky-trip (Dostoevsky-trip, 1997, skuespill)
• Blått fett (Goluboe salo, 1999, roman)
• Festen (Pir, 2010, novellesamling)
• Is (Led, 2002, roman)
• Bros vei (Put Bro, 2004, roman)
• 23.000 (23.000, 2005, roman)
• En opritsjniks dag (Den opritsjnika, 2006, roman). Norsk oversettelse 2010 ved Hege Susanne Bergan.
• Sukkerkreml (Sakharnyj Kreml, 2008, roman)
• Snøstormen (Metel, 2010, roman). Norsk oversettelse 2013 ved Dagfinn Foldøy.
• Monoklon (Monoclonius, 2010, novellesamling)
• Tellurija (Tellurija, 2013, roman). Norsk oversettelse 2016 ved Dagfinn Foldøy.
• Manaraga (Manaraga, 2017, roman). Norsk oversettelse 2019 ved Dagfinn Foldøy.
• Hvitt kvadrat (Belyj kvadrat, 2018, novellesamling)
• Doktor Garin (Doktor Garin, 2021, roman)
• Arven (Nasledije, 2023)