Aleksandr Solzjenitsyn

Aleksandr Solzjenitsyn av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Aleksandr Solzjenitsyn

av Nationaal Archief/Bert Verhoeff. CC BY SA 3.0

Aleksandr Solzjenitsyn var en russisk forfatter. Han er særlig kjent for trebindsverket GULag-arkipelet, et av det tyvende århundrets aller største monumenter over stalinleirenes ofre. 

Solzjenitsyn studerte matematikk og fysikk ved universitetet i Rostov. Han ble innkalt til krigstjeneste i 1941, og ble kaptein i artilleriet. I 1945 ble han arrestert for kritikk av Stalin i brev til en venn og dømt til 8 års hardt straffarbeid i konsentrasjonsleir. Han ble løslatt i 1953, men samtidig dømt til evig forvisning til en landsby i Kasakhstan. Etter den 20. partikongress 1956 ble han rehabilitert.

En dag i Ivan Denisovitsj' liv (Odin den Ivana Denisovitsja) ble i 1962 med Khrusjtsjovs tillatelse trykket i tidsskriftet Novyj mir (norsk overs. 1963, filmatisert 1970). Fortellingen, som skildrer livet i stalintidens konsentrasjonsleirer, vakte sensasjon i Sovjetunionen og gjorde Solzjenitsyn verdensberømt. I sin fremstilling av leirlivet formidlet Solzjenitsyn sin egen erfaring med det totalitære systemet og formidlet det fra enkeltmenneskets perspektiv. Dette ga fortellingen en autentisitet som sto i skarp kontrast til den offisielle sovjetlitteraturen og dens underliggende ideologi. 

Hans nye fortellinger, En hendelse på stasjonen Kretsjetovka (Slutsjaj na stantsii Kretsjetovka), Matrjonas gård (Matrjonin dvor, 1963; norsk oversettelse i To noveller, 1964) og Til sakens beste (Dlja polzy dela, 1963, norsk overs. 1972), ble skarpt angrepet av den partitro kritikken for sine krasse skildringer av forhold under krigen, av russiske utkantstrøk, korrupsjon og pampevesen. Med disse verkene regnes han som grunnleggeren av landsbyprosaen.

Etter fortellingen Zakhar Kalita (1966, norsk overs. 1972) fikk han ikke utgi flere verker i Sovjetunionen, og 1967 sendte han et bitende protestbrev til forfatterforbundets 4. kongress. I 1964 ble Skisser og små fortellinger (Etjudy i krokhotnye rasskazy) utgitt i Vesten. Romanen Kreftavdelingen (Rakovyj korpus), opprinnelig antatt av tidsskriftet Novyj mir, ble stanset av forfatterforbundet og utkom så på russisk i Vest-Tyskland i 1968 (norsk overs. 1969–70). Samme år kom også I første krets (V kruge pervom, norsk overs. 1971). Begge bøkene bygger på hans personlige opplevelser som fange. I 1969 ble Solzjenitsyn ekskludert av forfatterforbundet.

I 1970 ble Solzjenitsyn tildelt Nobelprisen i litteratur. Han ble utsatt for kraftige angrep etter pristildelingen, men fortsatte ufortrødent sitt forfatterskap, skrev sitt Nobelforedrag (1970, norsk overs. 1974) og Åpent brev til Sovjetunionens ledere (1973), og utgav første bind i en romanserie om Russlands nyere historie, som begynte med første verdenskrig, August 1914 (Paris 1971, norsk overs. 1972). Så fulgte GULag-arkipelet (Arkhipelag-GULag, Paris 1973–76, norsk overs. 1974–76), sagaen om de sovjetiske konsentrasjonsleirene. I en kombinasjon av historisk dokumentasjon, selvbiografisk erindring og vitnesskildringer avdekker Solzjenitsyn kompromissløst fangeleirenes omfang og systemets kyniske mekanismer. 

I 1974 ble Solzjenitsyn fratatt sitt sovjetiske statsborgerskap og tvangssendt til Vesten. Etter noen år i Zürich, bosatte han seg i 1976 i USA. I eksil utgav han blant annet Kalven som sloss med eika (Bodalsia teljonok s dubom, 1975, norsk overs. 1978), en selvbiografisk skildring av sovjetisk litteraturpolitikk 1961–74, Lenin i Zürich (Lenin v Tsiurikhe, 1975, norsk overs. 1977) og Det røde hjul (Krasnoe koleso, 1983), de to siste fortsettelser av serien om moderne russisk historie. Serien ble avsluttet med tobindsverket April 1917, om slutten på tsartiden.

Særlig etter at han forlot Sovjetunionen, kritiserte Solzjenitsyn i intervjuer, artikler og taler skarpt de vestlige, pluralistiske demokratier, der friheten for eksempel i pressen etter hans oppfatning brukes på en uansvarlig og destruktiv måte. Opp mot Vestens kravmentalitet og velferdsstat setter Solzjenitsyn en kristen, nærmest autoritær stat, som stiller strenge etiske krav til mennesket, og der det ikke eksisterer politiske partier som bare beiler til menneskenes slette egenskaper.

1990, året før Sovjetunionens oppløsning, gikk inn i historien som «Solzjenitsynåret» i russisk litteratur: perestrojkapolitikken og sensurens fall gjorde at hans verker endelig kunne «vende hjem» til Russland og trykkes i store opplag. Samme år fikk Solzjenitsyn sitt russiske statsborgerskap tilbake, og etter tyve år i eksil vendte han i 1994 hjem til Russland, midt i de kaotiske røverkapitalismens nittiår. Gjensynet med Russland var rystende. Solzjenitsyn ønske var å gjøre en innsats for byggingen av et nytt Russland, der han så seg selv som en åndelig autoritet. Men hans nasjonalkonservative visjon av fedrelandet sto i sterk kontrast til de dominerende krefter i russisk politikk og samfunnsliv på 1990-tallet, og med sin egenrådige stil hadde han få politiske venner. Han levde nokså tilbaketrukket etter hjemkomsten til Russland og hadde liten eller ingen innflytelse på russisk åndsliv etter at han vendte tilbake. 

Solzjenitsyns innsats for å «gi Russland sin hukommelse tilbake» er imidlertid uomtvistelig. I romans form gjorde han et enestående kraftfullt intellektuelt og kunstnerisk opprør mot Sovjetsystemets proklamerte legitimitet.

  • Scammell, Michael: Solzhenitsyn: A Biography, London: Hutchinson, 1984.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.