Leonid Andrejev var en russisk dramatiker og prosaforfatter.

Andrejev var utdannet jurist, men satset tidlig på en litterær karriere, oppmuntret av blant andre Maksim Gorkij. Med sin ekspressive, realistiske stil ble han fort en populær forfatter i årene omkring 1905-revolusjonen. Etter hvert fikk tekstene hans et mørkere preg, og i hans senere forfatterskap dominerer pessimisme og sarkasme.

Etter etter bolsjevikenes maktovertakelse i 1917 emigrerte Andrejev til Finland.

Fortellingen Avgrunnen (Bezdna) fra 1902 var et svar til Lev Tolstojs Kreutzersonaten og vakte oppsikt med sin åpne skildring av seksualdriften. Mange av Andrejevs fortellinger har tematikk fra rettskalen, sykehus og den russiske provinsen. Han hadde en særlig interesse for psykologi og skapte mange ekspressive litterære karakterer.

Blant hans mest kjente noveller og fortellinger er Bargamot og Garaska (Bargamot i Garaska, 1898), Storeslem (Bolsjoj sjlem, 1899), Det var en gang (Zjili-byli, 1901), Vasilij Fivejskijs liv (Zjizn Vasilija Fivejskogo, 1903), Den røde latter (Krasnyj smekh, 1904), Guvernøren (Gubernator, 1905), Mørket (Tma, 1907), De syv hengte ( Rasskaz o semi povesjannykh, 1908, norsk overs. 1932), og romanen Sasjka Zjeguljov (1911).

Andrejev skrev også en rekke skuespill, som det realistiske Professor Storitsyn (1912, oppført på Nationaltheatret 1920) og de symbolistisk-filosofiske Menneskets liv (Zjizn tsjeloveka, 1907), Til stjernene (K zvezdam, 1906), Han som får ørefikene (Tot, kto polutsjajet posjtsjotsjiny, 1915, oppført på Nationaltheatret 1922 og filmatisert av Victor Sjöström 1924).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.