Aleksandr Sumarokov

Aleksandr Sumarokov var en russisk forfatter og den fremste representanten for fransk klassisisme i 1700-tallets russiske diktning.

Sumarokov stammet fra en adelig familie og gikk på kadettskolen. Han begynte tidlig å skrive og var både allsidig, produktiv og nyskapende med hensyn til sjanger og form. Sumarokov ble først kjent for sanger og dikt som ble meget populære ved hoffet. Han skrev også oder, salmeparafraser, fabler, lyriske dikt og satirer, men fremfor alt var det teatret som skulle ble hans viktigste litterære og administrative oppgave.

Hans tragedier, og etter hvert komedier, vekket tsarina Jelizavetas interesse og hadde stor suksess ved hoffet. Da Jelizaveta i 1756 opprettet et teater ved hoffet, ble Sumarokov utnevnt til direktør og skrev det meste av teatrets repertoar.

Tragediene, blant annet Khorev (1747), Hamlet (1748) og Den falske Dmitrij (Dimitrij Samozvanets, 1771), er sterkt påvirket av Jean Racine og Jean-Baptiste Molière og Sumarokov ble kalt både «den russiske Racine» eller «den russiske Molière» i samtiden.

I 1759 grunnla Sumarokov sitt eget tidsskrift, Den flittige bie (Trudoljubivaja ptsjela), der han publiserte både sakprosa og poesi. Hans egne bidrag var både dikt og essays, av særlig betydning er hans satiriske essays som tok opp samfunnsproblemer som livegenskapet, korrupsjon og overstadig byråkrati. Etter hvert fikk Sumarokov problemer med sensuren og måtte innstille publiseringen av tidsskriftet etter omkring et år.

Også i teatret møtte Sumarokov motstand og konkurranse, det siste gjerne fra franske og italienske trupper som gjestet Russland med sine mer profesjonelle forestillinger. Han kjempet for vilkårene til sine russiske skuespillere og gjorde en stor innsats for å legge grunnlaget for et nasjonalt russisk teater.

Med Katarina den Stores tronovertakelse i 1762 fikk Sumarokovs litterære virksomhet et nytt oppsving. Han skrev på denne tiden, foruten en lang rekke dramatiske verker, også fabler, sakprosa, dikt og salmeparafraser. Men også den opplysningstids-inspirerte Katarinas gunst gikk i bølgedaler overfor Sumarokov. I 1769 flyttet han til Moskva, der han forgjeves forsøkte å etablere et nytt teater. Hans siste år ble preget av sykdom og økonomiske problemer, og han døde fattig og ensom.