Faktaboks

Anna Akhmatova
pseudonym for Anna Andrejevna Gorenko
Uttale
akhmˈatova
Født
11. juni 1889, Bolsjoj Fontan, nær Odessa, Det russiske keiserrike
Død
5. mars 1966, Domodevodo, nær Moskva
Anna Akhmatova

Den russiske lyrikeren Anna Akhmatova. Portrett fra 1914 av Nathan Altman.

Av /KF-arkiv ※.

Anna Akhmatova er en av 1900-tallets største russiske diktere. Sammen med sin mann, Nikolaj Gumiljov, og Osip Mandelsjtam er hun den betydeligste representant for akmeismen, en bevegelse i russisk lyrikk før den første verdenskrig som utviklet seg i opposisjon til symbolismen.

Akhmatova ble født i en landsby utenfor Odessa, men vokste opp i St. Petersburg, der hun gikk på skole på det berømte lyséet i Tsarskoje Selo. Hun studerte juss før hun i 1910 giftet seg med Gumiljov, og i 1912 fikk de sønnen Lev.

Akhmatovas første diktsamlinger, Aften (Vetsjer, 1912), Rosenkransen (Tsjetki, 1913), Den hvite skare (Belaja staja, 1917) og Anno Domini MCMXXI (1922), rommer en kjærlighetslyrikk som, i motsetning til de russiske symbolisters metaforiske poesi, frapperer ved sin hverdagslige billedbruk og sin eksperimentering med kvinnelige kjønnsroller. St. Petersburg var helt fra begynnelsen et hovedmotiv hos Akhmatova, og byen blir senere et konstant element i hennes lyrikk.

I 1925 ble publikasjon av hennes verker i all hemmelighet forbudt av partiets sentralkomité. De neste femten år fikk hun verken trykt nye eller gamle dikt. Under terrorbølgen 1935 ble sønnen Lev Gumiljov arrestert. Først i 1940, da krigstrusselen førte til at terroren avtok, fikk hun igjen publisere og utga samlingen Fra seks bøker (Iz sjesti knig). Sammen med eldre dikt inneholder den en avdeling nye, Piletreet (Iva). Under tyskernes harde beleiring av Leningrad ble Akhmatova evakuert til Tasjkent. Før evakueringen fikk hun holde en radiotale til kvinnene i Leningrad.

Her kom i 1943 Utvalgte dikt, preget av krigen og hennes sterke nasjonalfølelse. Etter krigen ble hun offer for en ny terrorbølge, ekskludert fra forfatterforeningen i 1946, angrepet for individualisme og for å forgifte ungdommens sinn. All offentliggjørelse av hennes verker ble igjen forbudt. Hun ble holdt under konstant bevoktning, og i 1949 ble hennes sønn fengslet og satt i konsentrasjonsleir på ny. Selv om hun 1950 gjorde avbikt ved å skrive flere dikt til Stalins pris, fortsatte forfølgelsen, også etter Stalins død. I 1956 ble sønnen endelig løslatt.

I årene hvor hun ikke kunne publisere, viet Akhmatova seg også til studiet av Aleksandr Pusjkins lyrikk og skrev noen brilliante essays om hans diktning. Som mange andre russiske forfattere i samme situasjon var hun også virksom som oversetter.

I årene 1940–43 hadde Akhmatova skrevet en Petersburg-fortelling på vers, Poem uten helt (Poema bez geroja), som hun fortsatte å arbeide med helt frem til 1962. Her gir hun sin egen tolkning av russisk historie på 1900-tallet, sterkt påvirket av Dostojevskijs apokalyptiske visjon av den russiske radikalisme i romanen De besatte. I Rekviem (München 1963) fremstiller hun kvinnenes lidelser i Stalins Russland ved å stille egne tekster sammen med sitater fra den ortodokse pasjonsliturgien. Diktet «Korsfestelse» («Raspjatije») etablerer for eksempel en parallell mellom syklusens lyriske jeg og Maria ved korset. Slik blir morens lidelse ved sin fengslede sønn stedfortredende for hele folket, eller alle kvinners og mødres lidelse. Rekviem ble først utgitt i hjemlandet i 1987. Det er oversatt til norsk av Ingvild Broch og gjendiktet av Halldis Moren Vesaas (1991).

Akhmatova fikk Taormina-prisen 1964 og ble æresdoktor ved universitetet i Oxford 1965.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Feinstein, Elaine: Anna of all the Russias: The Life of Anna Akhmatova, London: Weidenfeld & Nicolson, 2005.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg