Anna Akhmatova, russisk lyriker. Sammen med sin mann, N.S. Gumiljov, og O.E. Mandelstam den betydeligste representant for akmeismen, en bevegelse i russisk lyrikk før den første verdenskrig som utviklet seg i opposisjon til symbolismen. Akhmatovas første diktsamlinger, Aften (1912), Rosenkransen (1913; 11 opplag), Den hvite skare (1917) og Anno Domini MCMXXI (1922), rommer en kjærlighetslyrikk som, i motsetning til de russiske symbolisters metaforiske poesi, frapperer ved sin hverdagslige billedbruk og sin eksperimentering med kvinnelige kjønnsroller. St. Petersburg var helt fra begynnelsen et hovedmotiv hos Akhmatova, og byen blir senere et konstant element i hennes lyrikk.

I 1925 ble publikasjon av hennes verker i all hemmelighet forbudt av partiets sentralkomité. De neste femten år fikk hun verken trykt nye eller gamle dikt. Under terrorbølgen 1935 ble hennes sønn Lev Gumiljov arrestert. Først 1940, da krigstrusselen førte til at terroren avtok, fikk hun igjen publisere, og utgav samlingen Fra seks bøker. Sammen med eldre dikt inneholder den en avdeling nye, Piletreet. Under tyskernes blokade av Leningrad ble Akhmatova evakuert til Tasjkent. Her kom i 1943 Utvalgte dikt, preget av krigen og hennes sterke nasjonalfølelse. Etter krigen ble hun offer for en ny terrorbølge, ekskludert fra forfatterforeningen 1946, angrepet for individualisme og for å forgifte ungdommens sinn. All offentliggjørelse av hennes verker ble igjen forbudt. Hun ble holdt under konstant bevoktning, og 1949 ble hennes sønn fengslet og satt i konsentrasjonsleir på ny. Selv om hun 1950 gjorde avbikt ved å skrive flere dikt til Stalins pris, fortsatte forfølgelsen, også etter Førerens død. 1956 ble sønnen endelig løslatt.

I årene 1940–43 hadde hun skrevet en Petersburg-fortelling på vers, Poem uten helt, som hun fortsatte å arbeide med helt frem til 1962. Her gir hun sin egen tolkning av russisk historie på 1900-tallet, sterkt påvirket av Dostojevskijs apokalyptiske visjon av den russiske radikalisme i romanen De besatte. I Rekviem (München 1963) fremstiller hun kvinnenes lidelser i Stalins Russland ved å stille egne tekster sammen med sitater fra den ortodokse pasjonsliturgien. Dette verket ble først utgitt i hjemlandet i 1987. Det er oversatt til norsk av Ingvild Broch og gjendiktet av Halldis Moren Vesaas (1991).

Akhmatova er en av 1900-tallets største russiske diktere. Hun fikk Taormina-prisen 1964 og ble æresdoktor ved universitetet i Oxford 1965.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.