landsbyprosa

Artikkelstart

Landsbyprosa var en retning innen sovjetisk litteratur etter Stalins død, representert ved forfattere som Fjodor Abramov, Vasilij Belov, Valentin Rasputin, Sergej Salygin, Vasilij Sjuksjin, Aleksandr Solzjenitsyn og andre.

Landsbyprosaen omhandler de russiske bønders liv og levnet. Den ser kontinuiteten i den gamle bondekulturen i kontrast til den offisielle sovjetiske ideologiens utopiske fremskritts- og fremtidstro og brudd med de gamle russiske kulturverdier. Forfatterne innenfor denne retningen har selv mistet den umiddelbare kontakten med landsbyen og bondekulturen, og reflekterer over den på avstand. Fremstillingen preges av nostalgi: noe uendelig verdifullt er i ferd med å gå tapt, og må foreviges i litteraturen før det er for sent.

Landsbyprosaen var også viktig fordi den kunne gå lenger enn offisiell sovjetisk historieskrivning i skildringen av forfølgelsen av russiske bønder under Lenin og Stalin. Samtidig tok retningens forfattere opp aktuelle problemer som miljøforurensing og nødvendigheten av å ta vare på naturen. Kulturteoretisk er retningen interessant fordi den tematiserer den kollektive erindrings betydning for et samfunns fortsatte liv.

Etter Sovjetunionens oppløsning mistet retningen sin aktualitet, men samtidsforfattere som Roman Sentsjin, Natalja Kljutsjarova, Mikhail Tarkovskij og andre blir gjerne omtalt som dagens «landsbyprosaforfattere».

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg