Nikolaj Leskov

Faktaboks

Nikolaj Leskov

Nikolaj Semjonovitsj Leskov

Uttale
leskˈov
Født
4. februar 1831, Gorokhovo, Orjol
Død
21. februar 1895, St. Petersburg

Artikkelstart

Nikolaj Leskov var en russisk forfatter. Han regnes som en av de fineste fortellere i russisk 1800-tallslitteratur, selv om han ofte kommer i skyggen for de store realistene, Fjodor Dostojevskij og Lev Tolstoj.

Bakgrunn

Leskov vokste opp i byen Orjol. Han måtte avbryte skolegangen som 16-åring og begynte å arbeide, først som kopist i Orjol og senere i det militære utskrivningsvesenet i Kiev. Etter noen år på reisefot på oppdrag av firmaet Scott og Wilkins slo han seg i 1860 ned i St. Petersburg, der han begynte å arbeid som journalist og etter hvert også å skrive.

Hovedverker, form og stil

Leskov skrev fra 1860-årene fortellinger av variert innhold, blant annet den uhyggelige Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet (Ledi Makbet Mtsenskogo oblasta, 1865, norsk oversettelse 1950), som ligger til grunn for Dmitrij Sjostakovitsj’ opera av samme navn. To romaner, Ingen utvei (Nekuda, 1864) og Krig på kniven (Na nozjakh, 1871), påførte ham ufortjent stempelet reaksjonær. Domkirkefolk (Soborjane, 1872) er en skildring av provinsgeistlighetens liv, hvor Leskov briljerer med sitt kjennskap til russisk språk, fra folkemål til kirkeslavisk. Fra 1870-årene dyrket han først og fremst den såkalte skaz-formen, der han ved å la personene selv fortelle om sine opplevelser stilistisk kunne utnytte folkelige uttrykk, dialektuttale og så videre. Til de beste i denne sjangeren hører Den fortryllede vandringsmann (Otsjarovannyj strannik, 1873, norsk overs. 1959), Den forseglede engel (Zapetsjatljonnyj angel, 1873, norsk oversettelse 1965) og Ved verdens ende (Na kraju sveta, 1875).

Leskovs fortellinger er ofte bygget opp som en rammefortelling, som rommer en jeg-fortelling. I Den forseglede engel er jeg-fortelleren en stenhugger, i Den fortryllede vandringsmann er jeg-fortelleren Ivan Severjanovitsj Fljagin — livegen, postkusk, hestetemmer med mer.

Religion og etnisitet

I sine senere fortellinger fremstiller Leskov etter hvert sin egen og spesielle form for «moralsk kristendom». En av hans hovedkilder til disse fortellingene var Prologen, den russiske helgenkalender. Prologen er en samling korte, oppbyggelige helgenvitae med en enkel fortellingerstruktur. Hugh McLean, som har skrevet den største Leskov-monografi til dags dato, bemerker at «for 1800-tallsforfatterne må Prologen ha fortonet seg som en stor samling uutviklede ‘plots’». Fortellingenes tiltrekningskraft på russiske 1800-tallsforfattere lå ikke bare i moralen. De var også en rik kilde til inspirasjon for eksotiske fortellinger fra fremmede land. Palestina, Egypt, Syria og Konstantinopel passet inn i 1800-tallets sans for eksotiske steder, som begynte med romantikken (kf. Kaukasuslitteraturen), men fortsatte gjennom hele århundret. I løpet av årene 1886–1891 skrev Leskov de fleste av fortellingene med Prologen som kilde.

Hovedpersonene i Leskovs Prolog-fortellinger er ofte «enkle» kristne som ikke så sjelden står i opposisjon til den «offisielle» kristendom, det vil si ortodoksien. Dette er heller ikke ukjente trekk fra Leskovs lengre fortellinger, for eksempel Den forseglede engel, Ved verdens ende og romanen Domkirkefolk. En enkel munk, eller vanlig bonde, overgår gjerne i sin ekte nestekjærlighet en høytstående representant for kirken.

Ved siden religion er etnisitet et sentralt tema i Leskovs diktning. Et eksempel er møtet mellom russeren og tatarene i Den fortryllede vandringsmann. Når hovedpersonen Fljagin er tatt til fange av tatarene, må han gå gjennom en rekke «opptaksprøver» og blir da på en måte adoptert av dem. Han får etter hvert et tvetydig forhold til tatarene: på den ene siden er han fangen deres, de er hans fiender. På den andre siden overtar han flere av deres holdninger (så lenge han er der), for eksempel glir han inn i deres organisering av familie og lokalsamfunn, og ser på mannens og kvinnens rolle på samme måte som dem. I flere fortellinger bruker Leskov gjengse myter om karakterer, miljøer og folkeslag og stiller dem opp mot konkrete livserfaringer til enkeltmennesker. Slik tematiserer han religion, samfunnsgrupper og etnisitet kritisk og reflektert i diktningen, og jeg-fortellingen bidrar til å gjøre tematikken mindre abstrakt og idéfundert, slik det ofte ses i de store realistiske romanene i russisk litteratur.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Grimstad, Knut Andreas: Styling Russia: Multiculture in the Prose of Nikolai Leskov, Bergen 2000.
  • McLean, Hugh: Nikolai Leskov: The Man and His Art, Cambridge, Mass. 1977.
  • Sperrle, Irmhild Christina: The Organic Worldview of Nikolai Leskov, Evanston, Ill. 2002.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg