Igorkvadet, et av de få verdslige verker bevart fra gammelrussisk litteratur, antakelig skrevet ca. 1187 av en ukjent forfatter.

Verket ble lenge definert som et episk heltekvad og sammenlignet med europeiske heltedikt som for eksempel Rolandskvadet. I motsetning til heltekvadene, som er versdiktning, er Igorkvadet et prosadikt med gjennomrytmiserte passasjer etter bysantinske mønstre. Det er en retorisk lovtale som i sine fortellende hovedavsnitt beskriver det felttoget fyrst Igor Svjatoslavitsj av Novgorod-Seversk i 1185 førte mot den nomadiske polovtserstammen, der han led nederlag, ble tatt til fange og rømte. I overensstemmelse med lovtalens regler er hovedhandlingen avbrutt av en serie temmelig frittstående episoder, som for eksempel Igors hustrus klagesang over sin tapte husbond. Hovedhandlingen avsluttes med Igors inntog i Kiev etter flukten, og talen munner ut i en seiershymne til de russiske fyrster og deres hær, som har kjempet mot de hedenske horder.

De innskutte passasjene er rike på arkaiske allusjoner som lar seg spore tilbake både til slavisk og polovetsisk folklore. Men det er karakteristisk for Igorkvadets retoriske karakter at forfatteren har omformet elementene fra den muntlige overleveringen og gitt dem en poetisk funksjon i sitt eget kompliserte billedspråk.

Teksten ble oppdaget i begynnelsen av 1790-årene i et håndskrift fra 1500-tallet, og utgitt i 1800. Originalmanuskriptet gikk tapt ved Moskvas brann i 1812. Enkelte forskere hevder fremdeles at Igorkvadet er en forfalskning.

Norsk utgave kom i 1987, oversatt og med kommentarer av Siri Sverdrup Lunden, etterord av Jostein Børtnes.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.