Maksim Gorkij

Maksim Gorkij av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Maksim Gorkij var en russisk forfatter og på mange måter en pioner i litteraturhistorien. Han gikk veien fra å være en populær forfatter av fortellinger og skuespill, ofte med et politisk budskap, til å bli statens mann i «kampen om sjelene» og grunnleggeren av den sosialistiske realismen.

Maksim Gorkij (egentlig Aleksej Maksimovitsj Pesjkov) ble født i Nizjnij Novgorod. Foreldrene døde tidlig, og han tilbrakte barndommen hos morfaren i et håndverkermiljø. 10 år gammel ble han satt på porten, og måtte siden klare seg selv som messegutt, sjauer, vedhugger, banevokter med mere.

Han debuterte 1892 med fortellingen Makar Tsjudra under pseudonymet «Gor’kij», som betyr «Den bitre». Sitt egentlige gjennombrudd fikk han med novellen Tsjelkasj, som ble innledningen til en rekke fargerike fortellinger om livet blant omstreifere (bosiaki) og andre av samfunnets utstøtte. Et karakteristisk trekk her er heroiseringen av filleproletariatet, kombinert med en klar antipati overfor bøndene. Noen av fortellingene, som for eksempel Sangen om stormfuglen (Pesnja o burevestnike, 1901), domineres av en ganske uhemmet romantisk retorikk. Romanen Foma Gordejev (1899) skildrer fremveksten av borgerskapets nye entreprenør-typer, men også barn av borgerskapet som gjør opprør mot sin egen klasse. Senere vendte Gorkij tilbake til denne problematikken, blant annet i romanen Artamonovernes verk (Delo Artamonovykh, 1925).

Omkring århundreskiftet skrev Gorkij flere skuespill. Påvirkningen fra Tsjekhov er klar, men Gorkijs stykker har en helt tydelig politisk tendens, og stiller bakstreverske typer opp mot de progressive i enkle skjemaer. Best kjent er Nattasylet (Na dne [På bunnen], 1902, filmatisert blant annet av Jean Renoir 1936 og Akira Kurosawa 1957). Ikke minst takket være Max Reinhardts ekspresjonistiske oppsetning av stykket i Berlin ble det verdensberømt.

Under den mislykkede revolusjonen 1905 oppfordret Gorkij i en proklamasjon til å avskaffe tsardømmet, ble arrestert, men løslatt etter internasjonalt press. Han måtte imidlertid gå i landflyktighet, og drog 1906 til USA, der han skrev romanen Moren (Mat, 1907), en propagandaroman som skulle bli det store forbilde for den sosialistiske realismen. Bokens positive og negative skikkelser vurderes etter sin klassetilhørighet: helten, Pavel Vlasov, og hans mor er ekte proletarer og som sådanne moralsk høyerestående vesener, mens Rybin, som også er revolusjonær, kommer av bondeslekt, og er derfor, sitt mot og sin revolusjonære hengivenhet til tross, mer til skade enn gavn. Boken foregriper kommunistenes syn på bøndene etter 1917-revolusjonen. Revolusjonskampen investeres med religiøs patos, og heltene idealiseres på en måte som kan minne om idealiseringen av helgenlegendenes helter. I likhet med dem må Vlasov leve i seksuell avholdenhet, vie all sin energi til revolusjonens sak, oppøve seg i selvtukt og kjærlighet til sine proletarbrødre. Vsevolod Pudovkins filmversjon 1926 er en av den sovjetiske stumfilmens sentrale verker.

Gorkij forlot Russland på Lenins oppfordring i 1921, men vendte tilbake ti år senere, og da for godt. I 1934 formulerte han prinsippene for den sosialistiske realisme, som bygger på hans forfatterskap. Han skrev også flere biografiske og selvbiografiske verker, først og fremst sitt mesterverk, trilogien Barndom (Detstvo), Ute i verden (V ljudjakh) og Mine universiteter (Moi universitety, 1913–22; filmatisert av Mark Donskoj 1938–40), og Erindringer om L. N. Tolstoj (Vospominanija o L. N. Tolstom, 1919), som viser hvordan han kunne fange inn hele personligheten hos den han portretterte i et impresjonistisk lynglimt. En stor del av hans verker er kommet på norsk.

I dag blir Gorkijs bakstreverske holdning i mange litterære, moralske og sosiale spørsmål stadig tydeligere, for eksempel hans angrep på homofile og hans krav om språklig ensretting i begynnelsen av 1930-årene. Helt kompromitterende er hans skjønnmaling av bolsjevikenes konsentrasjonsleir på Solovkiøyene.

Kjetsaa, Geir: Maxim Gorkij: en dikterskjebne, Oslo: Gyldendal, 1994.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.