Nikolaj Nekrasov

Nikolaj Nekrasov var en russisk forfatter, redaktør og publisist.

Mens Nekrasov vokste opp på farens gods, var han vitne til livegenskapets mørkeste sider. Han utviklet seg til å bli den betydeligste representant for en sosialt engasjert retning i russisk 1800-tallslyrikk som snart betonet det satiriske, snart det melankolske. I en form som ofte står folkevisen nær, skildrer han i en lang rekke dikt de livegnes og storbyproletariatets ulykkelige liv.

Nekrasov debuterte i 1840 med diktsamlingen Drømmer og toner (Metsjty i zvuki). Til hans beste verker hører de episke diktene Vlas (1854), Frost Rødnese (Moroz, Krasnyj nos, 1863), Hvem lever godt i Russland (Komu na Rusi zjit khorosjo, 1863–1877) og diktsyklusen Kramkarene (Korobejniki, 1861). I diktet Russiske kvinner (Russkije zjensjtsjiny, 1871–1872) skildrer han dekabristenes hustruer som fulgte sine menn til Sibir. Rene lyriske dikt er de vakre Siste sanger (Poslenije elegii, 1853–1855), skrevet på dødsleiet.

Han var en innflytelsesrik redaktør av de radikale tidsskriftene Den samtidige (Sovremennik, 1846–1866) og Fedrelandske annaler (Otetsjestvennye zapiski 1868–1877). I Sovremennik ga han ut blant annet Aleksandr Herzens Hvem har skylden? (Kto vinovat? 1846) og Nikolaj Tsjernysjevskij Hva må gjøres? (Tsjto delat? 1863).