Aleksandr Herzen

Aleksandr Herzen var en russisk filosof, forfatter og journalist.

Han studerte ved universitetet i Moskva i perioden 1829–1833, ble arrestert for deltakelse i en radikal studentgruppe og forvist i 1834–1839. I 1840-årene var han en av lederne for de «vestligsinnede» (zapadniki), som mente at Russlands fremtid lå i tilegnelsen av vesteuropeiske politiske og sosiale ideer. Under pseudonymet Iskander offentliggjorde han avhandlinger og skjønnlitterære verker – Doktor Krupov; Hvem har skylden? (Kto vinovat?) – i Vissarion Belinskijs tidsskrifter.

Fra 1847 bodde Herzen i utlandet. Februarrevolusjonen i 1848 hilste han med begeistring, men da revolusjonen brøt sammen, mistet han sin tro på det europeiske liberale borgerskapets evne og vilje til å skape politisk og sosial rettferdighet. Hans utvikling avspeiles i Brev fra Italia og Frankrike (Pisma iz Frantsii i Italii, 1847–1852) og Fra den annen bredd (S togo berega, 1850).

Et nytt grunnlag for sosialismen fant han i den russiske bondekommunen (mir), befridd for livegenskapet. Livegenskapets opphevelse var fra nå av hovedmålet for hans publisistiske virksomhet. I årene 1852–1865 bodde han i London, og utgav der (senere i Sveits) sammen med Nikolaj Ogarjov tidsskriftene Polarstjernen (Poljarnaja zvezda, 1855–1869) og Klokken (Kolokol, 1857–1867), som ble smuglet inn i Russland. Gjennom dem fikk han stor innflytelse, særlig i årene frem til livegenskapets opphevelse i 1861.

Av Herzens kolossale produksjon for øvrig må nevnes De revolusjonære ideers utvikling i Russland (fransk og tysk utgave 1851) og det store memoarverket Opplevd og tenkt (Byloje i dumy, skrevet i tiden 1852–1867, offentliggjort i Polarstjernen i 1855–1869), der han med stor dikterisk kraft skildrer sitt begivenhetsrike liv og den russiske og europeiske revolusjonære bevegelsen.