Leonid Iljitsj Brezjnev, sovjetisk stats- og partileder. Brezjnev var generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti, og dermed Sovjetunionens øverste politiske leder, fra 1964 til sin død i 1982. Han var også i to perioder (1960-1964 og 1977-1982) president i Det øverste sovjets presidium, og dermed Sovjetunionens formelle statsoverhode.

Brezjnev ble født i 1906 i Kamenskoe (ukrainsk: Kamianske) i den ukrainske delen av det russiske keiserriket. Faren var metallarbeider og av russisk nasjonalitet. Som mange unge arbeiderbarn som vokste opp i Sovjetunionen i 1920-årene, fikk Brezjnev en teknisk utdannelse. Ferdig utdannet ble han ingeniør i den metallurgiske industrien i Øst-Ukraina.

Han ble medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, Komsomol, i 1923, og medlem av det kommunistiske parti i 1931. På denne tiden var Josef Stalin allerede blitt Sovjetunionens ubestridte leder. Som for mange andre ungkommunister ble Stalin-tiden en vei til karriere, og de som overlevde Den store terroren i 1937-1938 avanserte raskt i parti- og statssystemet.

I 1939 ble Brezjnev sekretær i partikomiteen i det viktige industriområde Dnepropetrovsk. Under andre verdenskrig ble han innrullert i Den røde armé som politisk kommissær. Etter krigen ledet han partikomiteer i Ukraina inntil han i 1950 ble førstesekretær for partiet i sovjetrepublikken Moldavia. I 1952 ble han medlem av kommunistpartiets sentralkomité, sentralkomitésekretær og kandidatmedlem av partipresidiet (politbyrået).

Denne lynraske karrieren var gjort mulig av støtte fra Nikita Khrusjtsjov. Etter Stalins død i 1953 ble Khrusjtsjov ny førstesekretær i partiet og etter hvert den mektigste blant de sovjetiske lederne. Som Khrusjtsjovs klient fikk Brezjnev ytterligere framtredende stillinger, blant annet førstesekretær i partiet i sovjetrepublikken Kasakhstan i 1955.

I 1956 ble han igjen kalt til Moskva for å overta en stilling som sentralkomitésekretær. Under oppgjøret med den «partifiendtlige gruppen» Molotov, Malenkov og Kaganovitsj, som i juni 1957 gjorde et mislykket forsøk på å styrte Khrusjtsjov, stod Brezjnev på Khrusjtsjovs side. Han ble valgt til fullt medlem av partipresidiet (politbyrået), og i 1960 ble han valgt til president i Det øverste sovjets presidium, det vil si statsoverhode, en stilling som i seg selv ikke innebar betydelig politisk makt.

Offisielt foto fra 1977.

Leonid Brezjnev av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

I juli 1964 overtok Brezjnev stillingen som annensekretær i sentralkomiteen i Moskva, og da Khrusjtsjov ble avsatt 15. oktober 1964, ble Brezjnev førstesekretær og partileder, en stilling han siden beholdt, fra 1966 med tittel av generalsekretær. Som partileder var han nå Sovjetunionens mektigste mann. I 1976 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen, og i 1977 tiltrådte han igjen som statsoverhode.

Mens Khrusjtsjovs tid som Sovjetunionens leder var preget av politiske og institusjonelle omkalfatringer, var stabilitet det fremherskende kjennetegn ved Brezjnevs periode ved makten. Han reverserte mange av Khrusjtsjovs reformer, og etter at et tidlig forsøk på å reformere det økonomiske systemet («Kosygin-reformene») rant ut i sanden, var det få endringer i det sovjetiske plansystemet i resten av Brezjnev-tiden. I stedet satset man på teknologisk fornyelse gjennom kjøp av vestlig teknologi. Den økonomiske veksten ble svekket fra 1970-årene og var særlig svak mot slutten av Brezjnevs styre.

Under Khrusjtsjov var det blitt gjennomført mange utskiftninger av politisk og institusjonelt personell. Under Brezjnev var det «kaderstabilitet» som gjaldt. Brezjnev søkte å skape ro og å sikre sin makt ved å love stillingssikkerhet. Dette er noe av bakgrunnen for den forgubbing som i økende grad foregikk i parti og statsinstitusjoner i Brezjnev-tiden.

Tilløpene til tøvær i kulturlivet under Khrusjtsjov overlevde bare noen få år, og kritikken av Stalin og Stalin-tiden forstummet også etter hvert. Opposisjonelle intellektuelle og kunstnere («dissidenter») fikk munnkurv, og sikkerhetspolitiet fikk utvidede fullmakter til å kontrollere og undertrykke ethvert tilløp til opposisjon. Noen tilbakevending til Stalin-tidens terror var det likevel aldri tale om.

Begivenhetene i Tsjekkoslovakia i 1968, der kommunistpartiet forsøkte å innføre en reformpolitikk og en mer demokratisk sosialisme («Praha-våren»), oppmuntret dissidentbevegelsen og representerte en trussel mot den rådende politiske ortodoksi. Det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet hadde valgt en ny reformvennlig ledelse som utga et aksjonsprogram som åpnet for en viss grad av politisk pluralisme og lanserte forslag til økonomiske reformer. Sensuren ble avskaffet og partiet ble demokratisert. Til sammen representerte dette et alternativ til den sovjetiske formen for sosialisme.

En slik utfordring ble ansett som utålelig, og den 21. august 1968 ble Tsjekkoslovakia invadert av tropper fra Sovjetunionen og andre medlemmer av Warszawapakten. I en begrunnelse for invasjonen ble det slått fast at Sovjetunionen og dets allierte hadde rett og plikt til å gripe inn overfor et annet sosialistisk land dersom utviklingen i dette landet skadet sosialismen. (Brezjnevdoktrinen).

I utenrikspolitikken innebar Brezjev-perioden også et brudd med Khrusjtsjov-tiden. Den internasjonale spenningen hadde nådd et toppunkt i begynnelsen av 1960-årene med Berlinkrisen i 1961, som endte med reisningen av Berlinmuren, og Cubakrisen året etter. Brezjnev søkte nå å unngå konfrontasjoner med vest. Det ble lagt vekt på konsistens og kontinuitet. Også på dette området var det stabilitet som gjaldt. Karakteristisk nok ble utenriksministeren, Andrej Gromyko, sittende gjennom hele Brezjnev-perioden.

Det ble satset sterkt på opprustning med sikte på å få strategisk likevekt med USA. Fra omkring 1970 var détente (avspenning) et hovedmål for sovjetisk utenrikspolitikk. Det ble undertegnet en rekke viktige avtaler, blant annet SALT I-avtalen, som la visse begrensninger på ytterligere atomopprustning. Avspenningspolitikken munnet ut i Helsingfors-konferansen om sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) i 1973 og undertegnelsen av Helsingforserklæringen av 1975.

I siste halvdel av 1970-årene ble imidlertid avspenningen svekket. USA kritiserte menneskerettssituasjonen i Sovjetunionen. Samtidig trappet Sovjetunionen opp sin aktivitet i land som Angola og Etiopia. Med Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i desember 1979 var det definitivt slutt med détente, og det fulgte nå en ny periode med kald krig som først ble avviklet under Gorbatsjovtiden i siste halvdel av 1980-årene.

Brezjnev var Sovjetunionens leder i en tid da landet gikk fra en optimistisk veksttid til økonomisk tilbakegang, internasjonale tilbakeslag og voksende pessimisme.

Den senere partileder Mikhail Gorbatsjov kritiserte Brezjnevperioden sterkt og omtalte den som «stagnasjonstiden».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.