Leonid Iljitsj Brezjnev, sovjetisk politiker, født i Ukraina, men russer av nasjonalitet. Medlem av det kommunistiske parti i 1931. Han studerte ved det metallurgiske institutt i hjembyen og ble i 1935 ingeniør. I 1939 ble han sekretær i partikomiteen i det viktige industriområde Dnepropetrovsk. Under den annen verdenskrig gjorde han karriere i hærens politiske administrasjon i Ukraina. Etter krigen ledet han igjen partikomiteer i Ukraina inntil han 1950 ble førstesekretær for partiet i sovjetrepublikken Moldavia. I 1952 ble han medlem av sentralkomiteen i Moskva, sentralkomitésekretær og kandidatmedlem av partipresidiet (politbyrået).

Ved Stalins død 1953 ble han nestkommanderende for hærens politiske forvaltning; i 1954 annensekretær i partiet i Kasakhstan og året etter førstesekretær. Han fikk der ansvaret for det store nydyrkingsprogram som den daværende partileder Khrusjtsjov hadde tatt initiativet til, og vant dennes tillit. I 1956 ble han igjen kalt til Moskva for å overta en stilling som sentralkomitésekretær. Under oppgjøret med den «partifiendtlige gruppen» Molotov, Malenkov og Kaganovitsj, som i juni 1957 forsøkte å styrte Khrusjtsjov, stod han på førstesekretærens side. Han ble valgt til fullt medlem av partipresidiet (politbyrået), og 1960–64 var han formann i Det øverste sovjets presidium, det vil si statssjef.

I juli 1964 overtok Brezjnev stillingen som annensekretær i sentralkomiteen i Moskva, og da Khrusjtsjov ble avsatt 15. oktober 1964, ble han førstesekretær og partileder, en stilling han siden beholdt, fra 1966 med tittel av generalsekretær. I 1976 ble han utnevnt til marskalk av Sovjetunionen; i 1977 tiltrådte han igjen som statsoverhode.

Som partileder gikk han i første omgang sterkt inn for å bedre situasjonen i landbruket etter svikten i kornavlingene de seneste årene. Hans tid som generalsekretær var også preget av en viss ideologisk tilstramming med repressive tiltak mot politiske og intellektuelle avvikere (Sakharov, Solzjenitsyn og andre). I slutten av 1960-årene og senere utfoldet Brezjnev stor utenrikspolitisk aktivitet, især i forbindelse med opptakten til den europeiske sikkerhets- og samarbeidskonferansen (KSSE), som ble avsluttet sommeren 1975. Vedtakene på denne konferansen om «humanitære og beslektede tiltak» nødvendiggjorde skjerpet overvåking av den ideologiske ortodoksi innad og samholdet i Warszawapakten (se Brezjnev-doktrinen). Under hans siste år ble den utenrikspolitiske avspenningsperiode avløst av skjerpet internasjonal spenning gjennom invasjonen i Afghanistan og innføringen av den militære unntakstilstand i Polen.

Brezjnevs styre ble av senere partileder Mikhail Gorbatsjov sterkt kritisert, og perioden ble gjerne omtalt som «stagnasjonstiden».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.