Vår tids helt er en russisk roman skrevet av Mikhail Lermontov. Romanen utkom i 1840, men da var allerede sentrale deler publisert som enkeltfortellinger. Handlingen er lagt til Nord-Kaukasus og er basert på Lermontovs egne erfaringer som offiser i russernes erobringsstyrker.

På samme måte som Pusjkin med sin Jevgenij Onegin hadde skapt et portrett av sin generasjon, gjør Lermontov hovedpersonen Petsjorin i Vår tids helt til representant for sitt eget slektsledds motsetninger og laster. Ved å fremstille Petsjorin slik han oppleves fra en rekke ulike synsvinkler, arbeider Lermontov seg inn i hans psykologi på en måte som varslet noe nytt i russisk litteratur på midten av 1800-tallet. I litteraturhistorisk perspektiv kan vi si at den russiske psykologiske roman begynner med Vår tids helt.

Tre av de fortellingene som inngår i Vår tids helt ble opprinnelig utgitt separat i tidsskriftet Fedrelandske annaler (Otetsjestvennye zapiski): “Bela” og “Fatalisten” i 1839, “Taman” i 1840. Samme år ble romanen også utgitt som helhet. Da hadde Lermontov i tillegg til disse tre også tilføyet to andre fortellinger: “Maksim Maksimytsj” og “Fyrstinne Mary”. Året etter fulgte en ny utgave av romanen, hvor Lermontov i et forord imøtegikk de kritikerne som mente forfatteren i sin fremstilling av romanens hovedperson, Aleksandr Grigorjevitsj Petsjorin, hadde gitt et for negativt bilde av unge menn i samtidens Russland.

I forordet gjør Lermontov det klart at han i sin fremstilling av Petsjorin ikke bare ville tegne et portrett av en tilfeldig enkeltperson, men et portrett “satt sammen av hele vårt slektsledds laster, fullt utviklet”. Etternavnet Petsjorin, som er en avleding av det nordrussiske elvenavnet Petsjora, bringer med en gang tankene hen på Pusjkins romanhelt Jevgenij Onegin. Hans etternavn er avledet av Onega, et annet nordrussisk elvenavn. Parallellen er klar: Slik Onegin representerte den foregående generasjon, skulle nå Petsjorin ha en lignende funksjon i forhold til Lermontovs egen.

Petsjorin er gjennomgangsfiguren i de fem fortellingene som utgjør romanens hoveddeler. Tilsammen dekker fortellingene et tidsspenn på omkring syv år. De er imidlertid ikke arrangert kronologisk. “Bela” kommer først, deretter “Maksim Maksimytsj”, “Taman”, “Fyrstinne Mary” og “Fatalisten”. De tre første fortellingene utgjør romanens Del I, mens Del II består av de to andre.

Sammenhengen mellom fortellingene i første del skapes idet Lermontov introduserer en fiktiv forfatterinstans, en anonym reisebokforfatter på vei til Vladikavkaz på Den georgiske militærveien. Med seg har han en koffert halvfull med reisenotiser fra Georgia, som han for øvrig aldri gjør noe med. Men hans beskrivelser av den farefulle reisen gjennom den storslåtte Kaukasus-naturen kunne godt ha inngått i den planlagte boken. I stedet tjener disse beskrivelsene nå som en rammefortelling for hans møte med Maksim Maksimytsj, en middelaldrende stabskaptein som i likhet med ham selv har måttet søke nattely på grunn av været. I denne situasjonen blir fortellingen etter hvert overtatt av Maksim Maksimytsj, som forteller om sitt møte med Petsjorin, om hvordan Petsjorin røvet til seg den tsjerkessiske fyrstedatteren Bela, og om hennes sørgelige endelikt. Når reisebokforfatteren så i “Maksim Maksimytsj” gjenopptar sin rammefortelling, får vi vite at han er i Vladikavkaz, hvor han skriver ned fortellingen om Bela mens han venter på skyss videre nordover. Litt senere innfinner også Maksim Maksimytsj seg, samtidig som Petsjorin kommer reisende nordfra på vei til Persia. Reisebokforfatteren blir vitne til stabskapteinens gjensyn med sin helt, som knapt finner tid til å hilse på sin gamle overordnete. Dette møtet i Vladikavkaz er eneste gang Petsjorin opptrer direkte i romanen, og hans oppførsel står i slående kontrast til det inntrykket Maksim Maksimytsj har gitt både reisebokforfatteren og leseren gjennom sin naive fortelling. Før Petsjorin reiser videre, rekker han imidlertid å gi Maksim Maksimytsj råderetten over de papirene han i flere år har tatt vare på, og som viser seg å være Petsjorins dagbok. Før de igjen skilles, overlater nå Maksim Maksimytsj disse dagboksnotatene til reisebokforfatteren.

Siste del av Del I og hele Del II har form av en utgiverfiksjon med tittelen “Petsjorins dagbok”. Den er forsett med et forord, hvor vi får vite at Petsjorin er død på vei tilbake fra Persia. I dette forordet fremsetter også den fiktive utgiveren sine refleksjoner over dagbokforfatterens karakter. Dagboken gjør det mulig å rekonstruere den kronologiske sammenhengen mellom alle de fem fortellingene. Først i tid kommer “Taman”. Så følger et par år senere “Fyrstinne Mary”. Deretter kommer “Fatalisten” og “Bela” med bare noen måneder mellom seg (selv om det er diskutabelt hvilken som kommer først). Den siste i rekken er “Maksim Maksimytsj” og møtet med Petsjorin på vei til Persia. Dette møtet finner sted noen år etter de hendelsene det fortelles om i “Bela”.

Det er ofte blitt fremhevet at komposisjonen i Vår tids helt og alle de fortellerstemmene som er involvert i romanen — Lermontovs egen, Petsjorins egen, stabskapteinens og rammefortellerens, han som også utgir dagboken — skaper en flersjiktighet i fremstillingen av hovedpersonen som er noe nytt i russisk litteratur ved inngangen til 1840-årene. Leseren får en innsikt i Petsjorins psykologi både slik han fortoner seg for omgivelsene og slik han opplever seg selv. Erik Egeberg hevder at med sin fasetterte skildring av menneskesinnet står Lermontov “ved opphavet til den russiske psykologiske roman” (Egeberg 2004:208). Men analysen av Petsjorins psykologi har også et dystert aspekt. Litteraturforskeren Susan Layton har påpekt at de tre fortellingene med kvinnelige hovedpersoner — “Taman”, “Fyrstinne Mary” og “Bela” — fremstiller en bevegelse i rommet som samtidig viser utviklingen av Petsjorins karakter etter hvert som han går dypere inn i Kaukasus. I “Taman” er han, sier Layton, en uerfaren grønskolling som på Svartehavskysten lar seg lure av en gjeng smuglere, deriblant en ung kvinne som nesten drukner ham. To år senere, i “Fyrstinne Mary”, driver han sitt kyniske spill blant fransktalende russere på kurstedet Pjatigorsk. Nå fremstår han som en farlig intrigemaker som lokker den unge og uerfarne fyrstinnen til å forelske seg i ham, ødelegger hennes gode rykte, provoserer en duell med hennes beundrer Grusjnitskij, og dreper ham. Til slutt, i “Bela”, opptrer han som en kaukasisk banditt. Han står ikke tilbake for russernes “asiatiske” motstandere i et samfunn der vold og kvinnehandel er det normale. Petsjorin tilpasser seg deres væremåte like lett som han ifører seg deres klesdrakt, lærer seg å ri som en ekte kaukasisk kunstrytter, en dzjigit, og dropper fransken som malplassert i den festningen på grensen til Asia, hvor han nå befinner seg (Layton 2005:217).

Det var et viktig argument i den russiske erobringen og koloniseringen av Kaukasus at de med sin militære overmakt skulle befri de vantro fjellfolkene fra deres “asiatiske” barbari og bringe dem inn under det russiske imperiets “europeiske” sivilisasjon og den rette kristne tro. Med den innsikten i arabisk og persisk kultur som han brakte med seg fra sine universitetsstudier, var denne eurosentriske motsetningen mellom et “sivilisert” Russland og et “barbarisk”, “asiatisk” Kaukasus uakseptabel for Lermontov. Han problematiserer den i flere av sine verker. Fremstillingen av Petsjorins psykologiske “asianisme” inngår i denne problematiseringen av Tsar-Russlands eurosentriske orientalisme. Ved å vise hvordan en sivilisert, europeisk russer så lett kunne slippe løs det “asiatiske” elementet i sin natur, avslører Lermontov den offisielle motsetningen mellom “europeisk” sivilisasjon og “asiatisk” barbari som en klisjé i imperiebyggingens tjeneste.

  • Lermontov, Mikhail Jurjevitsj: Vår tids helt, oversatt av E. Egeberg, 2004, Solum forlag
  • Bagby, Lewis (ed.): Lermontov's A Hero of Our Time: A Critical Companion, 2002, Northwestern University Press
  • Egeberg, Erik: Efterord, ss. 205–212, i Vår tids helt av M. Ju. Lermontov, oversatt av E. Egeberg, Solum forlag
  • Layton, Susan: Russian Literature and Empire: Conquest of the Caucasus from Pushkin to Tolstoy, 2005, Cambridge University Press

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.