Frankrike (Historie). Bastillen stormes 14. juli 1789.

av ukjent opphavsperson/SCODE/ Musee de la Ville de Paris, Musee Carnavalet, Paris. Falt i det fri (Public domain)

Det nåværende Frankrike tilsvarer mesteparten av det antikke Gallia Transalpina, som var delt i det belgiske mot nord, det keltiske i midten (omkring Seine og Loire) og Aquitania mot sør (mellom Garonne og Pyreneene).

Landet var allerede i oldtiden fruktbart og veldyrket, elver og gode veier fremmet handelen. Hovednæringsveier var åkerbruk og kvegavl, mot sør dyrket man oliventrær og vin. Fra fjellene fikk man gull, sølv, jern og bly.

Gallia ble bebodd av en mengde mindre stammer. Flere steder synes eldre befolkningslag å ha bestått ved siden av gallerne. Belgerne var det gamle hovedfolk mellom Seine, Marne, Rhinen og havet; de talte et keltisk språk, men var kanskje oppblandet med germanere. Etter hard motstand, blant annet mot Caesar (57–51 f.Kr.), ble de romanisert. Aquitanerne i sør var ikke keltere. Jorden var eid av adelen og prestene (druidene) og ble drevet av livegne; adelen levde av jakt og krig, og av den ble valgt høvdinger som oftest hadde liten makt. Druidene hadde stor innflytelse.

Ca. 600 f.Kr. kom Gallia i berøring med grekerne som anla kolonien Massalia (Marseille), hvorfra gresk kultur bredte seg i omegnen.

På 100-tallet f.Kr. erobret romerne Sør-Gallia for å sikre seg veien til Spania; i 118 f.Kr. ble det erobrede land en provins, Gallia Narbonensis, det nåværende Provence.

I årene 58–50 f.Kr. la Caesar det øvrige Gallia inn under Roma og skapte derved en uvurderlig formur for Italia mot de fremtrengende germanere; 16–13 f.Kr. organiserte Augustus det erobrede området, og det kom bare få og lett undertrykte oppstander i keisertiden. Gallerne ble hurtig romanisert, og i Gallia opplevde den romerske kultur en etterblomstring i keisertiden. Gallia var selvstendig en periode (258–274) i soldatkeisertiden, og ble gjenerobret av keiser Aurelian. Mange minnesmerker fra romertiden, særlig i Provence.

Germanernes langvarige forsøk på å trenge mot sør inn i Romerriket lyktes endelig ca. 400 e.Kr. (se de store germanske folkevandringer). En langsom germanisering av Gallia og enkelte andre romerske provinser hadde da alt pågått gjennom lang tid. De fleste av de germanske stammer var imidlertid for fåtallige til å holde seg.

Varigere betydning fikk bare burgunderne, som grunnla Det burgundiske rike, vestgoterne, som på sitt tog fra Italia grunnla et rike omkring Tolosa, og frankerne, som under høvdinger av Merovechs ætt, merovingerne, satte seg fast i det nordlige Gallia. Frankerne fikk til slutt overtaket under sin konge Chlodvig (frankisk Clovis, Ludvig, fr. Louis), som 486 tilintetgjorde den siste rest av romersk herredømme i Gallia (Syagrius' rike omkring Paris).

Chlodvig og hans etterfølgere undertvang også de andre germanske stammer som hadde bosatt seg i Gallia og på germansk grunn, bayerne, thüringerne og alemannerne. Slik ble det store merovingiske eller frankiske rike dannet; dette omfattet ikke bare Gallia, men også Tyskland vest for Elbe (unntatt det gamle Sachsen mot nordvest, som først ble erobret av Karl den store), og det var det eneste av folkevandringsrikene som fikk varighet. På 700-tallet oppslukte det også langobardenes rike i Italia. I den følgende tiden ble imidlertid de deler av Frankerriket som ligger utenfor Frankrike, det vil si de tyske og italienske deler, utskilt.

Så godt det lot seg gjøre, fortsatte germanerne det romerske styresett. Alt på Chlodvigs tid hadde frankerne antatt kristendommen i dens romersk-katolske form. Kongen trådte nå i keiserens sted; de fornemste krigere ble embetsmenn. De romerske statsdomener og mange private godser tilfalt kongen. En mengde romerske herregårder (villae) ble overdratt til høvdinger og fornemme krigere, mens de menige krigere fikk mindre jordstykker. For øvrig fortsatte hovedmengden av befolkningen å være den gamle galloromanske, som etter hvert ble oppblandet. De forholdsvis fåtallige germanerne lærte etter hvert språket og ektet deres kvinner, og språket i Gallia fortsatte derfor å være romersk eller rettere en dialekt av latinen («romansk»), mens den romerske kulturs oppløsningsprosess ellers fortsatte.

Alle germanere var krigere, mens den romerske befolkning i århundrer hadde levd i fred; derfor ble frankerne en herskende klasse. Germanerne var hjemmefra ikke vant til byliv, mens byene i Romerriket hadde vært sentra for regjering, selskapsliv, åndelig og materiell kultur. Alt i romersk tid var imidlertid en økonomisk omdanning av samfunnet begynt, og den fortsatte nå med stigende fart. Storgodset ble den økonomiske enhet, som forsynte seg selv med alle fornødenheter. Bylivets handel og industri forfalt, men uten helt å opphøre.

Denne økonomiske utviklingen i forbindelse med riksoppløsningen, som tok fart på 800- og 900-tallet, gjorde dernest også godset til en politisk enhet; godsherren utøvde juridisk og administrativ myndighet over sine undergivne, drev jorden dels med ufrie og halvfrie arbeidere, dels med leilendinger, og forsvarte dem mot overgrep og overfall.

De frankiske kongene anså seg for arvtakere etter den romerske keiser, og store deler av den romerske administrasjon vedble å bestå langt ned i merovingisk tid. Kirken bevarte viktige ledd i den romerske tradisjon, og romersk rett fortsatte å gjelde for den romerske befolkning. Godsenes økonomiske og politiske selvstendighet gjorde imidlertid statens oppgave mindre og mindre vesentlig for samfunnet.

Kirken overtok en rekke tidligere statsoppgaver, og staten ble vesentlig innskrenket til en militær og judisiell organisasjon. Følgen ble en sterk desentralisering. De lokale embetsmenn var utrustet med en overordentlig utstrakt myndighet, hver innen sitt område. De skulle for eksempel oppkreve skatter, forestå rettspleien, sammenkalle de hærpliktige til krigstog osv. Men da den kontroll som i det romerske samfunn hadde holdt regjeringsmaskineriet i gang, nå glapp, ble embetsmennene etter hvert småtyranner innenfor sine områder. De innbetalte ikke skattene til statskassen og brukte dem heller ikke til allmennyttige formål, men til å holde tjenere og hærfolk for seg selv; veier, broer, kanaler forfalt; de hærpliktige krigere førtes ikke til kongens hær, men ble brukt i grevens personlige tjeneste; rettspleien ble en kilde til pengeinntekt for embetsmenn, særlig etter at det bøtesystem som var nedarvet fra innvandringstiden, hadde fortrengt romerrettens straffesystem.

Men oppløsningen gikk langt videre. Greven møtte nedad den samme uvilje mot underordning som han selv viste kongen. Resultatet ble en fullstendig statsoppløsning. I århundrene etter folkevandringene smuldret Frankrike opp i flere tusen større og mindre så godt som selvstendige maktområder, idet hver enkelt krigergodseier etter hvert på sitt gods tilegnet seg nesten all den myndighet som i romertiden tilkom staten, keiseren og embetsmennene. Denne utviklingen er til dels den samme som i alminnelighet var forbundet med lensvesenets utvikling, men den er særlig skarpt fremtredende i Frankrike på grunn av motsetningen til den gamle romerske statskultur, og det er først med denne oppløsningstilstand som bakgrunn at den langsomme nybyggingen av stat og samfunnsliv i Frankrike blir historisk forståelig.

De første merovingerkonger, og da særlig Chlodvig selv, holdt ennå riket noenlunde sammen, idet de romerske tradisjoner og vaner ennå var sterke og levende. Under Chlodvigs etterfølgere ble riket delt flere ganger, men kongeslekten fortsatte å nyte en viss anseelse. I kongeslektens liv (skildret av biskop Gregor av Tours) avspeiler tidens barbari og moralske forfall seg. Enhver høyere forestilling om stat, regjering og samfunn syntes utslokt, og krigergodseierne gjorde som de ville.

En enkelt stormannsslekt, karolingerne, inntok fra 600-tallet en særlig fremragende stilling som merovingerkongens hushovmester (major domus). Pipin av Herstal (død 714) og hans sønn Karl Martell satt i virkeligheten inne med den rest av kongemakt som ennå var tilbake, og vant ved sin krigerske og politiske dyktighet en fremtredende myndighet (Karl Martells seier over araberne i slagene ved Poitiers og Tours 732).

Karl Martells sønn Pipin den lille regjerte 751–68 og var en målbevisst politiker. Han avsatte med pavens samtykke den siste merovingiske skyggekongen og ble selv hyllet som konge. De eldre karolingere stanset tilsynelatende statsoppløsningen – ikke fordi de hadde noe høyere begrep om stat og regjering, men fordi de i kraft av dyktighet og kirkens støtte inngav stormennene større ærbødighet, aktelse og frykt enn merovingerne hadde evnet, og fordi de kunne føre dem til store militære seirer som skaffet dem stort krigsbytte. Noen avgjørende forandring i styre og samfunnsliv skjedde ikke, og etter Karl den stores død (814) fortsatte oppløsningen.

Med Pipin den lille innledes den karolingiske kirkepolitikk, som for paven betydde hjelp mot langobardene i Italia og for karolingerne kirkens medvirkning til styrkelse av kongemakt og orden. Karl den store slo 774 langobardene, tok deres land og sikret pavedømmet de deler av Italia som til da hadde stått under Bysants; disse ble kjernen i den senere pavestat (Kirkestaten). Hermed var det innledet et brudd mellom paven og den østromerske keiser. Dette bruddet bidrog til å svekke forestillingen om at det østromerske riket var fortsettelsen av det universale romerske keiserdømmet.

Da Karl ved sine seierrike kamper mot hedningene hadde vunnet ry som den store forkjemper for kristendommen, ble han kronet til romersk keiser av pave Leo 3, juledag 800. Den romerske keiserverdighet ble ikke varig i den karolingiske ætt og heller ikke fast knyttet til Frankrikes konger, men denne begivenheten tilintetgjorde for bestandig de bysantinske keiseres håp om at det gamle romerske verdensherredømmet kunne gjenopprettes.

I Verdun 843 og ved senere mindre endringer ble det territorium som ble Frankrike, i hovedsaken etter nasjonale grenser, utskilt fra Frankerriket. Den første konge av Frankrike ble Karl den skallete (843–877). Men Frankrike var da neppe mer enn et begrep, og enkelte av de dyktigste og mektigste stormennene dannet småstater. I 911 fikk normannerne overlatt Normandie, og i øst oppstod et burgundisk kongerike (se Burgund). De siste karolingere førte i virkeligheten bare et skinnherredømme, og måtte ofte kjempe med mektige stormenn om kongeverdigheten.

I 987 valgte en del stormenn, tilskyndet av geistligheten, en av Nord-Frankrikes mektigste stormenn Hugo (Capet) til konge, og det kapetingiske dynasti («den tredje kongeslekt») var grunnlagt.

De første kapetingerne hadde makt bare i sitt eget gamle landområde Paris og omegn. Men kapetingernes stabilitet førte til at arvekongedømmet etter hvert fikk kirkens støtte. Det var kapetingerslekten som skapte Frankrike som stat. Men det gikk langsomt. De første større landevinninger for kronen var Normandie 1204, Languedoc i 1220-årene og Champagne 1285.

I 1328 døde den eldre kapetingiske linje ut. De dyktigste av kapetingerne var Filip August, Ludvig den hellige og Filip den smukke. De kjempet med fremgang mot vasallene, særlig den engelske konge, og drev også en aktiv innenrikspolitikk.

Man må likevel ikke overvurdere kongenes betydning for dannelsen av den franske stat. Dyptgående sosiale og økonomiske nydannelser som satte inn, særlig fra 1100-tallet, var de sterkest virkende krefter. Handelen økte og byene vokste, og dermed meldte det seg behov for større rettssikkerhet, for ensartet lovgivning og administrasjon over større områder, med andre ord for en sterkere statsmakt. Begynnende pengehusholdning tvang frem et ordnet finansvesen, og i den stadig sterkere og rikere borgerstand fant kongene naturlige forbundsfeller mot urolige adelsmenn og oppsetsige vasaller.

Korstogene, som vesentlig var en fransk bevegelse, påskyndte denne utviklingen, og det ble av vesentlig betydning at monarkiet fra 1200-tallet i stadig stigende utstrekning benyttet seg av romerrettkyndige, borgerlige menn, de såkalte legister (légistes) med innsikt i og beundring for romersk statskunst, til rådgivere og embetsmenn. De grunnla fast styrelse av kronlandet og gjorde kongemakten mer uavhengig av de adelige godseiere, stadig under kirkens kraftige medvirkning. Befolkningen ble oppdratt til å se på kongen som den som kunne og ville hjelpe den menige mann mot stormennenes vilkårlighet.

Denne respekten for kongemakten fikk stor betydning for den senere utvidelsen av kronlandet og samlingen av hele Frankrike under kongedømmet. Filip den smukke hadde i sin kamp mot pave Bonifacius 8 søkt støtte hos tredjestanden og hadde sammenkalt en stenderforsamling i Paris 1302. Det var dermed skapt en mulighet for et bredere grunnlag for et folkelig kongedømme, men denne muligheten ble ikke utnyttet. Stenderforsamlingene ble ikke noe fast og regelmessig ledd i Frankrikes styre, slik som parlamentet ble det i England.

Etter at den direkte mannslinje i kapetingerslekten var utdødd, kom en ny linje av kongeslekten, huset Valois (de yngre kapetingere) på tronen. De første Valois-kongene var ikke dyktige nok som politikere, og dertil kom den ødeleggende rekke kriger mellom Frankrike og England som er kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). En tid så det ut til at det engelske kongehus skulle komme til å regjere i Frankrike. De franske ridderhærer led gang på gang nederlag.

I 1420 ble det sluttet et forlik, hvor dauphinen Karl 7 ble utelukket fra tronen til fordel for den engelske tronfølger, men dette fremkalte en engelskfiendtlig bevegelse (et av utslagene av denne folkebevegelsen er Jeanne d'Arcs fremtreden 1429), og i løpet av ca. 20 år tapte engelskmennene alt de hadde vunnet, unntatt Calais.

Etter krigene ble det innført faste skatter og en stående hær. I tiden 1300–1500 vokste kronlandet med Dauphiné, Poitou, Guyenne, Bourgogne (hertugdømmet Burgund), Anjou, Provence o.fl. I det indre styret utmerket især Ludvig 11 («borgerkongen») seg ved sin seierrike kamp mot stormannsopposisjonen, sitt arbeid for orden og sterk kongemakt og forbedring av de lavere klassers, borgeres og bønders kår. Ludvigs etterfølgere lot seg dra inn i kampen om Italia, og under de italienske felttog lærte de franske adelsmenn å sette pris på den italienske renessansekultur, men ikke å underordne seg en sterk statsmakt.

Ludvig 12 og Frans 1 var målbevisste konger som strebet mot enevelde. I 1539 ble det vedtatt i Villers-Cotterêts at fransk var nå det eneste offentlige språk. Dette var et viktig steg mot dannelse av en sterkt stat. På 1500-tallet begynte kampen mot den habsburgske overmakt i Europa, som spente folkets økonomiske og militære yteevne til det ytterste. Takket være at Valois riket var da Europas meste solide, overlevde Frankrike de gjentatte angrep fra både Karl 5 og Filip II av Spania.  Fra 1562 til 1598 var det intern strid i riket mellom protestanter og katolikker, som var langt mer ødeleggende enn habsburgske arméer. Disse religionskrigene brakte selve statsenheten i fare, og landet var i politisk, sosial og økonomisk oppløsning da den siste Valois, Henrik 3, ble myrdet 1589. Borgerkrigen varte ennå fire år, inntil Henrik 4 av Bourbon ble alminnelig anerkjent som konge.

Fra 1500 til 1600 ble statsområdet utvidet med Auvergne, Bretagne, Metz, Toul, Verdun og Béarn.

På 1600-tallet ble det gjort ende på det middelalderlige stormannsvelde. Som betingelse for indre orden og ro ble kongemakten gjort eneveldig og respektert. Henrik 4 og hans førsteminister Sully tok fatt med alvor og kraft; kardinalene Richelieu og Mazarin fortsatte. De begrenset adelens politiske makt ved å stille de høyadelige guvernører og andre adelige embetsmenn under stadig og virksom kontroll fra sentralregjeringens side. Enhver ulydighet mot regjeringen ble straffet som ulydighet mot kongen, det vil si som opprør og høyforræderi.

Etter Richelieus død (1642) fulgte et siste forsøk fra de fyrstelige og adelige stormenns side på å vinne sin gamle stilling tilbake gjennom en serie oppstander (Fronden), men forsøket strandet, og Ludvig 14 førte kongedømmet frem til uomtvistet myndighet i sin lange regjeringstid 1643–1715. Med arbeidsomhet og ordenssans bidro kongen til dette, men han var også preget av tidens autoritetsdyrkende oppfatning av kongens person som maktens og myndighetens kilde, og av standsforskjellens og adelsprivilegienes selvfølgelighet. I sin regjering benyttet kongen fortrinnsvis uadelige eller lavadelige, som han adlet eller opphøyet. Slik fjernet han ved deres hjelp adelens politiske makt, men stender- og privilegiestaten ble opprettholdt.

Ludvig 14 ledet landet inn i en rekke kriger som viste Frankrikes rikdom og kraft, og skaffet enkelte landevinninger (Alsace 1648, Flandern 1672, Franche-Comté 1678). Men dette utpinte samtidig landet, og gjorde fransk utenrikspolitikk forhatt og mistenkeliggjort overalt.

Krigene og hoffets luksus slukte enorme summer. Tidens største statsmann og nasjonaløkonom, Jean-Baptiste Colbert, søkte å dempe kongens krigerske ærgjerrighet og påvirke ham til å legge større vekt på vekst i næringslivet. Fransk åndsliv og overklassekultur ble i denne tiden forbilde for andre nasjoner. Eneveldets store og varige fortjeneste, i Frankrike som ellers i Europa, er å ha skapt en ordnet sentraladministrasjon og for alvor å ha tatt opp de nye oppgaver som den begynnende kapitalismen på 1600-tallet stilte til staten (koloni- og handelspolitikk, omsorg for kommunikasjonsvesenet osv.).

Sentraliseringen bidro til å gjøre Frankrike til en europeisk kulturstormakt. Lærde fra hele Europa dro til Paris, og litteraturen nådde nye høyder med Pierre Corneille, Jean Racine og Molière. Kultur ble sett som et redskap for å oppnå makt, og kunstneren Charles Le Brun var den første som utviklet begrepet "offisiell kunst".

Frankrike hadde på slutten av 1700-tallet 25 millioner innbyggere og var Europas rikeste land. Adelen var fri for de fleste skatter, den eide store jordeiendommer, innkrevde føydale avgifter og hadde enerett til de best betalte embeter og til de rike bispedømmer og abbedier. Den mektigste del av adelen var hoffadelen og de 400 familier som var representert ved hoffet i Versailles, embets- og dommeradelen. Landadelen i provinsen var tallrikere, men ofte fattig. Mange adelige var påvirket av opplysningstidens ideer.

Borgerskapet var blitt rikere og mer selvbevisst på 1700-tallet, og det krevde politisk innflytelse. De rike borgerne var blitt statens kreditorer, og de krevde kontroll over statsbudsjettet og opphevelse av standsprivilegier og andre hindringer for det frie næringsliv. Litterater og journalister krevde trykkefrihet og ytringsfrihet, og det hadde dannet seg en borgerlig «intelligentsia». Filosofene brukte naturretten som et våpen mot tradisjonen og stendersamfunnet.

Den amerikanske uavhengighetskrigen hadde gjort et sterkt inntrykk både på adel og borgerskap. De fleste bønder eide en jordlapp selv, men det var ikke nok, og de forpaktet adelens, kirkens eller kronens jord. Bøndene måtte betale skatter, føydale avgifter og tiende. På 1700-tallet var deres stilling blitt bedret på grunn av stigningen i kornprisene. Gjennom sakførere og prester trengte filosofenes ideer ut i folket.

Kongen var teoretisk eneveldig, men statsapparatet var svekket av en finanskrise som krevd stadig nye skatter. Statens finanser var det mest kritiske problem, statsgjelden vokste ytterligere under krigene, særlig under den østerrikske arvefølgekrig (1741–48) og sjuårskrigen (1756–63), som kostet Frankrike Canada og helt ødela muligheten for et fransk kolonivelde i India. Den franske deltakelse 1778–83 i den amerikanske uavhengighetskrigen førte endelig til en akutt finanskrise, som ble forverret av en økonomisk depresjon. Alle reformforsøk ble bare halvveis gjennomførte, og støtte på motstand fra de privilegerte, særlig fra dommeradelen. Staten stod foran bankerott, og etter krav fra adel og geistlighet, og med støtte fra tredjestanden, innkalte Ludvig 16 en stenderforsamling i 1788, som var den første siden 1614. 

Selv om opplysningstiden var et europeisk fenomen, var de navnene som forbindes med begrepet først og fremst franske eller fransktalende filosofer som Diderot, Voltaire og Rousseau.

1800-tallet ble nærmest en gjentagelse av de politiske systemer franskmennene prøvde mellom 1789 og stormingen av Bastillen, og 1814 og Napoleons fall. I løpet av århundret var Frankrike et konstitusjonelt monarki (1814-1848), en republikk (1848-1852) og et keiserdømme (1852-1870).

Tanken om den store franske revolusjonen er uslettelig, og tre nye revolusjoner deler 1800-tallet: 1830 og borgerskapets endelige seier, 1848 og innføringen av stemmerett, og 1871 og kravet om et folkelige republikk. Det var kun da, hundre år etter den store revolusjonen, at republikken klarte å slå røtter i Frankrikes politiske landskap.   

De franske filosofene ønsket at dette århundre skulle bli kjent som fornuftens århundre. Religion skulle nå erstattes med vitenskap, og Gud med Natur. Revolusjonen som begynte i 1789 ble derfor like mye en revolusjon mot kongedømmet som en revolusjon mot kristendomen.  Sekularismen ble imidlertid ikke like naturlig som filosofen Antoine Condorcet forutså i 1794 i sitt verk Skisse for et historisk bilde av fremskritt av den menneskelige ånd. 1800-tallet ble et søkende århundre om mening som vitenskapen ikke kunne tilfredsstille.

I Frankrike er motsetningene alltid vært fremtredende: Protestanter mot katolikker på 1500- og 1600-tallet, og republikanere mot rojalister på 1700- og 1800-tallet. Dreyfus-saken viste mot slutten av 1800-tallet hvordan Frankrike bokstavelig talt kunne dele seg i to motstridende sider når moralske og politiske prinsipper var på spill.

I det 1900-tallet ble disse motsetningene ytterligere satt på spissen. Under betegnelsene "høyre" og "venstre", skilte politikken, litteraturen, kunsten, vitenskapen, filosofien og etikken seg i to uforenelige verdensbilder.

Med to verdenskriger, slutten av kolonitiden på 1960-tallet, en sterk økonomisk utvikling (1945-1975) fulgt med en varig økonomisk krise, og utviklingen av en Europeisk union, er 1900-tallet muligens det århundret som har endret Frankrike mest i hele sine lange historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.