Den vitenskapelige utforskning av Frankrikes forhistorie begynte allerede rundt midten av 1800-tallet. De meget rike funn fra istidssteinalderen har gjort landet til det klassiske området for paleolittisk forskning; den postglasiale tid er derimot lite utforsket, og den forhistoriske utviklingen gjennom yngre steinalder, bronse- og jernalder er til dels bare kjent i grove trekk.

De tidligpaleolittiske industriene Abbevillien (Chelléen), Acheuléen, Clactonien og Levalloisien ble først oppdaget i terrasseformasjonene i de nordfranske elvedalene; de uvanlig rike funn herfra gir stadig det viktigste grunnlag for diskusjonen om disse avsnitt av forhistorien.

Den følgende tid er hovedsakelig kjent fra Sentral- og Sør-Frankrike. Her har man flere funn som knytter neandertalrasen til Moustérien. Likeledes kommer hovedfunnene fra de øvre paleolittiske kulturer fra disse områder av Frankrike, særlig fra huleboplasser (Aurignacien, Solutréen, Magdalénien). Enkelte av disse rommer begravelser, andre har gitt enestående eksempler på istidskunsten i form av hulemalerier, ristninger og skulpturer i ben og stein.

De postglasiale, mesolittiske kulturer er tallrikt representert i Frankrike, de mikrolittiske Azilien og Tardenoisien fra funn over hele landet og den yngre, makrolittiske Campignien særlig fra Nord- og Midt-Frankrike.

Yngre steinalder i Frankrike har en ulik utvikling i ulike deler av landet. Grupper som har holdt husdyr, kjennes fra middelhavsområdet fra ca. 5000 f.Kr. Den båndkeramiske kulturen med sine karakteristiske langhus kjennes fra Paris-bassenget fra ca. 4500 f.Kr. Yngre steinalder og den følgende tid ned til den egentlige bronsealders begynnelse (ca. 1800 f.Kr.) viser et meget komplisert bilde av lokale neolittiske grupper.

Et av de grunnleggende trekk er motsetningene mellom det nordøstlige Frankrike, særlig Alsace og Lorraine, som fra nå av og ut gjennom hele forhistorisk tid er nært knyttet til eller tilhører det vesttysk-rhinske kulturområde, og resten av landet, som inngår i den vesteuropeiske kulturkrets.

Tiden ca. 3500–3000 f.Kr. utgjør en ekspansjonsfase, da det neolittiske samfunn basert på jordbruk og fedrift spres utover hele landet, og Chassey-kulturen med sin karakteristiske keramikk er representert i huler, på boplasser og i megalittiske graver.

I de megalittiske kulturgruppene er det mulig å skille mellom en mediterran og en atlantisk sone. Den første innbefatter distriktene ved Pyreneene og det sørfranske middelhavsområde til Rhônes midtre løp. Den preges av sterke iberiske impulser. Materialet er hovedsakelig kjent fra gravfunn i de tallrike megalittiske steinkister med og uten gang, og i kunstige eller naturlige grotter. Blant keramikken kan nevnes leirkar med en karakteristisk dekor. Kobber og bronse har hatt stor anvendelse til redskaper og smykker, og perler av forskjellig innført materiale er vanlige.

I den atlantiske sone kan to utpregede, megalittiske kultursentre utskilles, et sørlig i kystområdet av Charente og Gironde med tallrike, enkle megalittgraver, og et nordligere i Bretagne, som er særlig kjent for sin uvanlige rikdom på megalittiske monumenter. Gravbygningenes form er meget variert og kan ofte være svære anlegg med flere kamre og gang, dessuten finnes også tallrike andre megalittiske monumenter, enkeltstående steiner, steinkretser og rekker av reiste steiner (se Carnac).

Flintindustrien er gjennomgående av dårlig kvalitet, mens store og fint slipte steinøkser er vanlige og kopierer ofte metallformer. Økser, dolker og perler av kobber og perler av gull forekommer, men metall er likevel sjelden. Keramikken oppviser flere dekorerte særtyper. I sin helhet er megalittkulturen langs den franske atlanterhavskysten preget av forbindelser fra den iberiske halvøy og videre til De britiske øyer.

Seine-Oise-Marne-kulturen, som er utbredt i Île-de-France og omkringliggende områder, er den best kjente av de mange lokalgrupper i det indre av landet. Den har gitt funn fra kunstig uthugde gravgrotter og svære gravkister av stein, og karakteriseres av en rik flintindustri med Campignien-tradisjoner og av en grov og udekorert keramikk.

Tiden ca. 2000–1500 f.Kr. regnes av enkelte med til bronsealderen, idet kjennskapet til kobber og gull, senere også bronse, nå spres utover hele Frankrike. En hjemlig metallproduksjon vokser imidlertid ikke frem, og flint- og steinindustrien fortsetter å spille en dominerende rolle i redskapsvirket. Metaller fra de eldste metallproduserende sentre i det vestlige middelhavsområdet spiller imidlertid en avgjørende rolle for kulturforbindelsene i denne tiden og senere i bronsealderen.

I de nordøstlige landskaper har man særlig fra midtre del av bronsealderen (ca. 1500–1200 f.Kr.) rike funn fra den store gravplassen i Haguenau-skogen i Alsace. Hele det øvrige av landet hører i denne tiden og i det meste av yngre bronsealder med til den vesteuropeiske kulturkrets; bronsealderen synes her å være en periode med kulturell stagnasjon og isolasjon fra de viktigere kulturområder i Sentral-Europa og middelhavsområdet, og for det meste synes de lokale kulturgrupper å fortsette uforandret ned til jernalderens begynnelse. 

Selve bronseformene tilsvarer i Nord- og Vest-Frankrike for en stor del de mellomeuropeiske typer av sverd, økser, spydspisser og smykker, i sør er impulser fra den iberiske bronsealder mer dominerende og gir seg bl.a. utslag i en ny gruppe uornerte leirkar.

I yngre bronsealder (ca. 1200–900 f.Kr.) avløses over hele det nordøstfranske området haugbegravelsene av store gravfelt med branngraver i urner, og det vokser frem en rik bronseindustri med nye våpentyper, smykker, redskaper og kar av bronse. Både her og for øvrig i Frankrike er depotfunnene tallrike og vitner om en meget utstrakt handel med bronseproduktene. Urnegravplassenes materielle kultur er stort sett ensartet over hele Sentral-Europa.

I det sørvestlige Frankrike og i Nord-Spania oppstår det i yngre bronsealders sluttfase en særpreget gruppe av urnegravplasskulturen, den fortsetter ned i eldre jernalder og preges hurtig av fortsatte kulturimpulser som fra Rhônedalen og Øst-Frankrike bringer med seg den opprinnelig mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen. Dermed utviskes skillet mellom vesteuropeisk og mellomeuropeisk kultur i Frankrike. Eldre jernalders Hallstatt-kultur kan i Frankrike deles i en eldre periode (ca. 900–700 f.Kr.) og en yngre (til ca. 500 f.Kr.).

Best kjent blant lokalgruppene er den østlige i Nordøst-Frankrike og sørover til Burgund. Den slutter seg nær til den mellomeuropeiske Hallstatt-kultur og har gitt mange funn fra befestede landsbyer og graver. Disse siste er anlagt som ubrente begravelser dekket av hauger, og inneholder særlig i yngre periode et rikt gravgods av våpen, smykker og annet utstyr av jern og bronse og dekorerte leirkar. Ikke sjelden er de også utstyrt med greske og etruskiske importvarer, i enkelte er det funnet rester etter stridsvogner; disse anleggene kan betraktes som fyrstegraver (se Vix).

Den sørvestlige gruppen er best kjent fra befestningsanlegg og gravplasser i distriktet omkring Narbonne. Her gjør sterke tradisjoner fra urnegravplasskulturen seg gjeldende både i keramikk og draktnåler, og branngravskikken er dominerende, mens de greske handelskolonier på sørkysten bringer et sterkere klassisk innslag fra ca. 600 f.Kr.

I sen Hallstatt-tid utformes den særpregede nordvestfranske Marnekulturen. Ubrente flatmarksgraver samlet på større gravplasser er her nesten enerådende, våpnene dominerer i gravgodset, og i enkelte graver er det funnet tohjulte stridsvogner. Både keramikken og det øvrige utstyret vitner om tradisjoner fra urnegravplasskulturen, samtidig som La Tène-preget allerede gjør seg gjeldende.

Den keltiske La Tène-kulturen, som dekker jernalderens siste periode i Frankrike, utvikles på 500-tallet f.Kr. i Rhineområdet og spres så i løpet av dens første avsnitt (ca. 500–300 f.Kr.) over det meste av landet. Den fremstår som en følge av de sterke klassiske impulser i forbindelse med den omfattende handelen med gresk-etruskiske importvarer i yngre Hallstatt-tid, og dens fremste kjennemerke er den rike ornamentale kunsten (La Tène-stilen), som utvikles selvstendig blant kelterne på grunnlag av de klassiske impulser.

For øvrig er det ikke noe markert kulturskille mellom Hallstatt- og La Tène-tiden i Frankrike, og La Tène-kulturen spres hovedsakelig blant de lokale Hallstatt-gruppene som følge av det tiltakende presset fra germanske stammer i nord og langs Rhinen. Dermed settes de forskjellige keltiske stammer i bevegelse, noe som blant annet fører til gjentatte utvandringer fra det nordvestlige Frankrike til Storbritannia. Gjennom den tiltakende produksjon av metallsaker og dreide leirkar omskapes etter hvert hele landet til et ensartet, keltisk kulturområde.

På grunnlag av den skiftende moteretning i utformingen av smykkenåler og våpen inndeles selve La Tène-kulturen i tre perioder; den første karakteriseres av plastisk dekorerte nåler og korte spissverd, i annen periode (ca. 300–100 f.Kr.) opptrer langsverd med buet odd og nedbuet parerstang, mens parerstangen helt sløyfes på de tilsvarende sverd fra sluttfasen, som varer ned til romernes politiske og kulturelle erobring av landet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.