Pont du Gard Frankrike. Akvedukten Pont du Gard ved Nîmes, fra den tiden da størstedelen av Frankrike var under romersk herredømme.
.
Chlodvigs dåp
Allerede under kong Chlodvig 1 ble frankerne kristne. Chlodvig ble døpt i Reims i 496. Bildet viser en elfenbensplate fra 800-tallet som forestiller Chlodvigs dåp.
Av .
Senere miniatyrmaleri som viser Karl Martell i et slag
Karl Martell seiret over araberne ved Poitiers 732, et slag som fikk stor betydning for Europas historie.
Senere miniatyrmaleri som viser Karl Martell i et slag
Av /SCODE / Biblioteca nazionale, Torino.

Frankrikes historie i merovingertiden er den perioden da merovingerne hersket i det området som senere ble Frankrike. Merovingerne var et frankisk dynasti i tidlig middelalder, som hersket i Det frankiske rike fra 482 til 751.

Bakgrunn

Germanernes langvarige forsøk på å trenge mot sør inn i Romerriket lyktes endelig rundt 400 evt. (de store germanske folkevandringer). En langsom germanisering av Gallia og enkelte andre romerske provinser hadde da alt pågått gjennom lang tid. De fleste av de germanske stammer var imidlertid for fåtallige til å holde seg. Varigere betydning fikk bare burgunderne, som grunnla Det burgundiske rike, vestgoterne, som på sitt tog fra Italia grunnla et rike omkring Tolosa, og frankerne, som under høvdinger av Merovechs ætt, merovingerne, satte seg fast i det nordlige Gallia.

Det frankiske rike

Frankerne fikk til slutt overtaket under sin konge Chlodvig (frankisk Clovis, Ludvig, fransk Louis), som i 486 tilintetgjorde den siste rest av romersk herredømme i Gallia (Syagrius' rike omkring Paris). Chlodvig og hans etterfølgere undertvang også de andre germanske stammer som hadde bosatt seg i Gallia og på germansk grunn, som bayerne, thüringerne og alemannerne. Slik ble det store merovingiske eller frankiske rike dannet; dette omfattet ikke bare Gallia, men også Tyskland vest for Elben (unntatt det gamle Sachsen mot nordvest, som først ble erobret av Karl den store), og det var det eneste av folkevandringsrikene som fikk varighet. På 700-tallet oppslukte det frankiske rike også langobardenes rike i Italia. I den følgende tiden ble imidlertid de delene av det frankiske rike som ligger utenfor Frankrike, det vil de tyske og italienske deler, utskilt. Denne delen kalles det østfrankiske rike.

Så godt det lot seg gjøre, fortsatte germanerne det romerske styresett. Alt på Chlodvigs tid hadde frankerne antatt kristendommen i dens romersk-katolske form. Kongen trådte nå i keiserens sted; de fornemste krigere ble embetsmenn. De romerske statsdomener og mange private godser tilfalt kongen. En mengde romerske herregårder (villae) ble overdratt til høvdinger og fornemme krigere, mens de menige krigere fikk mindre jordstykker. For øvrig fortsatte hovedmengden av befolkningen å være den gamle galloromanske, som etter hvert ble oppblandet. De forholdsvis fåtallige germanerne lærte etter hvert språket og ektet deres kvinner, og språket i Gallia fortsatte derfor å være romersk eller rettere en dialekt av latinen («romansk»), mens den romerske kulturs oppløsningsprosess ellers fortsatte.

Administrasjon

Alle germanere var krigere, mens den romerske befolkning i århundrer hadde levd i fred; derfor ble frankerne en herskende klasse. Germanerne var hjemmefra ikke vant til byliv, mens byene i Romerriket hadde vært sentra for regjering, selskapsliv, åndelig og materiell kultur. Alt i romersk tid var imidlertid en økonomisk omdanning av samfunnet begynt, og den fortsatte nå med stigende fart. Storgodset ble den økonomiske enhet, som forsynte seg selv med alle fornødenheter. Bylivets handel og industri forfalt, men uten helt å opphøre. Denne økonomiske utviklingen i forbindelse med riksoppløsningen, som tok fart på 800- og 900-tallet, gjorde dernest også godset til en politisk enhet. Godsherren utøvde juridisk og administrativ myndighet over sine undergivne, drev jorden dels med ufrie og halvfrie arbeidere, dels med leilendinger, og forsvarte dem mot overgrep og overfall.

De frankiske kongene anså seg for arvtakere etter den romerske keiseren, og store deler av den romerske administrasjonen vedble å bestå langt ned i merovingisk tid. Kirken bevarte viktige ledd i den romerske tradisjon, og romersk rett fortsatte å gjelde for den romerske befolkning. Godsenes økonomiske og politiske selvstendighet gjorde imidlertid statens oppgave mindre og mindre vesentlig for samfunnet. Kirken overtok en rekke tidligere statsoppgaver, og staten ble vesentlig innskrenket til en militær og judisiell organisasjon. Følgen ble en sterk desentralisering.

De lokale embetsmennene var utrustet med en overordentlig utstrakt myndighet, hver innen sitt område. De skulle blant annet oppkreve skatter, forestå rettspleien og sammenkalle de hærpliktige til krigstog. Men da den kontrollen som i det romerske samfunn hadde holdt regjeringsmaskineriet i gang, nå glapp, ble embetsmennene etter hvert småtyranner innenfor sine områder. De innbetalte ikke skattene til statskassen og brukte dem heller ikke til allmennyttige formål, men til å holde tjenere og hærfolk for seg selv; veier, broer, kanaler forfalt; de hærpliktige krigere førtes ikke til kongens hær, men ble brukt i grevens personlige tjeneste. Rettspleien ble en kilde til pengeinntekt for embetsmenn, særlig etter at det bøtesystem som var nedarvet fra innvandringstiden, hadde fortrengt romerrettens straffesystem. Men oppløsningen gikk langt videre. Greven møtte nedad den samme uvilje mot underordning som han selv viste kongen.

Statsoppløsning og ny kongeslekt

Resultatet ble en fullstendig statsoppløsning. I århundrene etter folkevandringene smuldret Frankrike opp i flere tusen større og mindre så godt som selvstendige maktområder, idet hver enkelt krigergodseier etter hvert på sitt gods tilegnet seg nesten all den myndighet som i romertiden tilkom staten, keiseren og embetsmennene. Denne utviklingen er til dels den samme som i alminnelighet var forbundet med lensvesenets utvikling, men den er særlig skarpt fremtredende i Frankrike på grunn av motsetningen til den gamle romerske statskultur, og det er først med denne oppløsningstilstand som bakgrunn at den langsomme nybyggingen av stat og samfunnsliv i Frankrike blir historisk forståelig.

De første merovingerkongene, og da særlig Chlodvig selv, holdt ennå riket noenlunde sammen, idet de romerske tradisjoner og vaner ennå var sterke og levende. Under Chlodvigs etterfølgere ble riket delt flere ganger, men kongeslekten fortsatte å nyte en viss anseelse. I kongeslektens liv (skildret av biskop Gregor av Tours) avspeiler tidens barbari og moralske forfall seg. Enhver høyere forestilling om stat, regjering og samfunn ser ut til å ha forsvunnet, og krigergodseierne gjorde som de ville.

En enkelt stormannsslekt, karolingerne, inntok fra 600-tallet en særlig fremragende stilling som merovingerkongens hushovmester (major domus). Pipin av Herstal (død 714) og hans sønn Karl Martell satt i virkeligheten inne med den rest av kongemakt som ennå var tilbake, og vant ved sin krigerske og politiske dyktighet en fremtredende myndighet, blant annet ved Karl Martells seier over araberne i slagene ved Poitiers og Tours i 732.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg