Naturrett, rettslære som hviler på den forestilling at på grunn av sin natur og naturens orden og lovmessighet har mennesket visse opprinnelige, allmenne rettigheter og plikter.

I antikken er denne tanke klart antydet hos stoikerne, som hevdet at alle skrevne lover hentet sin gyldighet fra naturens ordning, som også åpenbarte seg i menneskets samvittighet. Tanken ble opptatt i romersk rettstenkning, av blant annet Cicero, og fikk direkte politisk betydning i senantikken. Forestillingen førte til ideen om et alminnelig menneskeverd, og fikk konsekvenser for kvinnenes og slavenes stilling i samfunnet.

I middelalderen opptok Thomas Aquinas denne tanken og tilpasset den til bruk for kirken, især for å markere grensen for den kristnes lydighet mot verdslige makthavere.

Under renessansen ble naturrettstanken især utviklet av Hugo Grotius. Den ble siden tatt opp av Hobbes, Spinoza og Pufendorf, og i opplysningstiden var Rousseau en viktig eksponent. Naturretten ble en viktig inspirasjonskilde for den amerikanske og franske revolusjon og var sentrale ideer i utformingen av den amerikanske uavhengighetserklæringen (1776), den amerikanske grunnloven (1787), menneskerettighetserklæringen av 1789 og den franske grunnloven (1791), dokumenter som i sin tur ble forbilder for den norske grunnlov 1814. Som naturlige rettigheter blir først og fremst angitt liv, frihet og eiendom.

I Norge ble naturrett igjen aktuelt i debatten omkring rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig, hvor forbrytelsene i enkelte tilfeller ikke var dekket av skrevne eller vedtatte lover. Etterkrigstidens sterke engasjement i universelle menneskerettigheter har røtter i naturrett-ideologien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.