Langobarder, germansk stamme fra folkevandringstiden. Stammen kom kanskje fra Skandinavia, men alt før Kristi fødsel var de å finne ved nedre Elben, senere flyttet de og slo seg ned i Ungarn ca. 400.

Sammen med avarerne slo de 567 gepidene ved nedre Donau. Men under trykket fra avarerne drog langobardene 568 inn i Italia, der Milano ble tatt året etter. Hele Nord-Italia var snart på langobardenes hender, mens deres makt lenger sør var mer ufullstendig. Spoleto og Benevento ble temmelig frittstående langobardiske hertugdømmer. Langobardenes leder under erobringen var kong Alboin, som ble myrdet 573.

Langobardene lå i stadig strid med Det bysantinske rike, frankerriket og paven. Roma og Napoli klarte de aldri å ta. De klarte heller ikke å fordrive østromerne helt fra Italia. Paven var på denne tiden den eneste virkelige ikke-langobardiske makt i Italia, og styrket sin posisjon betraktelig. Frankerkongen Childebert prøvde å legge langobardene under seg, men angrepet styrket bare den langobardiske konges stilling.

670 ble langobardene anerkjent som uavhengige av keiseren i Bysants. Deretter fulgte en fredsperiode. Da araberne gikk til angrep på Gallia, samarbeidet langobardene med frankerne. Senere tok kongene Liutprand (712–744) og Aistulf (749–756) opp erobringen av Italia på nytt og fikk nå paven som sterkeste motstander. Paven forsøkte uten hell å få hjelp fra Karl Martell. Pipin den lille derimot tok kampen opp, og langobardene ble slått 755. Enkelte italienske områder ble nå lagt direkte under paven, og grunnlaget for Kirkestaten var dermed lagt.

Karl den store slo langobardene avgjørende 774 og ble selv deres konge. Etter dette spilte langobardene ingen selvstendig politisk rolle og smeltet etter hvert sammen med det italienske folk. Det var lenge strid mellom hedendom, arianisme og katolisisme blant langobardene, men etter hvert seiret den siste. Langobardene utgjorde et herrefolk innenfor sine områder og blandet seg til å begynne med lite med den eldre befolkning. Øverste statsleder var kongen, men under ham stod folkevalgte stammehertuger som overtok statsstyret når kongetronen stod ledig.

Navnet langobarder lever videre i italienske stedsnavn, f.eks. i Lombardia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.