Frankrike – den tredje republikk (1871–1940)

Den tredje republikk er navnet på den franske forfatningen i perioden 1870–1940. Den tredje republikk ble opprettet etter keiser Napoleon IIIs fall under den fransk-prøyssiske krig og varte frem til den tyske invasjonen under andre verdenskrig.

Den tredje republikk var det lengste styresett i Frankrike siden den franske revolusjon i 1789. Perioden ble kjennetegnet blant annet av viktige sosiale reformer, Dreyfus-saken, den første verdenskrig, og den økonomiske krisen i mellomkrigstiden.

Den tyske okkupasjonen av Frankrike under andre verdenskrig gjorde slutt på den tredje republikk. Etter krigen fikk Frankrike en ny forfatning, den fjerde republikk (1946–1958).

Georges Clemenceau var Frankrikes statsminister i periodene 1906–1909 og 1917–1920.

Georges Clemenceau av Scan-foto/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

I perioden 1871–1914 fortsatte industriens fremgang, og jernbanenettet ble fullført. Frankrike manglet imidlertid kull og billig arbeidskraft. Folketallet vokste langsomt, industrien var for en stor del småindustri, og jordbruket var for størstedelen drevet som små selvstendige bondebruk. Frankrike ble et land av småsparere, og sparepengene ble anbrakt i innen- og utenlandske statslån.

Politikken var bestemt av kampen mellom høyre- og venstresiden, som begge var splittet. I 1880-årene ble det innført skoletvang, og religionsundervisningen ble avskaffet i de offentlige skoler. Republikanerne ble splittet i en mer moderat og en radikal retning, den siste under ledelse av Georges Clemenceau. I 1887–1889 gjorde en populær general, Georges Boulanger, et mislykket forsøk på å organisere en antirepublikansk bevegelse. I 1890-årene kom det til en tilnærming mellom de moderate republikanere og de tidlige monarkister, og det ble under ledelse av moderate regjeringer gjennomført en høy tollbeskyttelse for landbruket. Det herskende styret ble svekket ved korrupsjonsaffærer, særlig «Panamaskandalen» i 1892–1893.

I 1894 ble president Sadi Carnot myrdet av en anarkist; det kom til omfattende streiker, og sosialistene fikk økende innflytelse blant industriarbeidere og radikale småborgere. Dreyfusaffæren (Alfred Dreyfus) førte i 1898–1899 til en ny voldsom strid mellom høyre og venstre. Det ble dannet et republikansk samlingsministerium hvor en sosialist for første gang var med i regjeringen. Det viktigste venstreparti var radikalsosialistene, som i 1906 gjennomførte skillet mellom stat og kirke. I perioden 1906–1914 satt forskjellige venstreregjeringer ved makten.

Ved samarbeid mellom høyre, sentrum og en del av venstre ble det i 1913 gjennomført 3-årig verneplikt. Lederen for denne politikken var en moderat republikaner fra Lorraine, Raymond Poincaré, som i perioden 1913–1920 var republikkens president.

I 1879 var det blitt grunnlagt et sosialistisk arbeiderparti, og senere ble det organisert flere andre sosialistiske grupper. Den sosialistiske bevegelse var delt mellom en marxistisk fløy under Jules Guesde, som hadde tilslutning blant industriarbeiderne i Nord-Frankrike, og en demokratisk under Jean Jaurès, som særlig hadde tilslutning blant arbeidere og småborgere i Sør- og Midt-Frankrike. Det var særlig strid om ministersosialismen. I 1905 ble de to fløyer sammensluttet til ett parti, mens ministersosialistene ble satt utenfor. Under ledelse av Jaurès gikk partiet frem fra valg til valg.

Frankrikes utenrikspolitikk var bestemt av motsetningen til Tyskland og av kolonipolitikken. Erobringen av Indokina ble påbegynt under Napoleon 3, fortsatt i 1884 under Jules Ferry og fullført i 1892. Alt i 1830 hadde Frankrike satt seg fast i Algerie, i 1881 ble Tunis protektorat, og i 1880- og 1890-årene deltok Frankrike i delingen av Afrika. Det fikk også sin del av øyene i Stillehavet og av konsesjonene i Kina. Kolonipolitikken skjerpet forholdet til Storbritannia og Italia.

Samtidig var ønsket om å vinne igjen Alsace-Lorraine fremdeles levende. I 1891–1893 sluttet Frankrike en allianse med Russland som var rettet både mot Tyskland og Storbritannia. Motsetningen til Storbritannia kulminerte i Fashoda-konflikten i 1898. Senere førte den felles motsetningen til Tyskland «vestmaktene» sammen, og i 1904 sluttet de en avtale som ble grunnlag for ententen. Den ivrigste forkjemperen for ententen var Théophile Delcassé (utenriksminister i 1899–1905). Frankrike og Tyskland støtte sammen i Marokko, og under de to Marokko-krisene i 1905–1906 og 1911 ble Marokko gjort til fransk protektorat.

Ved utbruddet av første verdenskrig ble det dannet en samlingsregjering. I 1917 førte en mislykket offensiv til en politisk krise og til uroligheter i hæren. I november 1917 ble Georges Clemenceau regjeringssjef, og han styrte praktisk talt diktatorisk. Ved freden i Versailles fikk Frankrike Alsace-Lorraine og mandat over Syria og en del av de tidligere tyske kolonier. Saar-distriktet skulle administreres av Folkeforbundet i 15 år; Rhinland ble demilitarisert, og venstre rhinbredd skulle i en bestemt periode være besatt av allierte tropper.

Krigsgjelden og gjenoppbyggingen av Nord-Frankrike stilte store krav til statskassen, og striden om Tysklands erstatningsbetalinger førte til at statsminister Poincaré i 1923 lot franske tropper rykke inn i Ruhrdistriktet. Dette førte til en bitter strid med Storbritannia.

Både det sosialistiske partiet og fagorganisasjonen var blitt splittet i 1920, og det var dessuten et kommunistisk parti som særlig hadde tilslutning i Paris, og en kommunistisk fagorganisasjon. Etter valget i 1924 ble sosialisten Herriot statsminister. Han oppgav Ruhrbesettelsen og la grunnen til et bedre forhold til Tyskland, men regjeringens økonomiske politikk førte til francens fall, og regjeringen trådte tilbake i 1925.

I 1925–1926 var det seks forskjellige regjeringer, og francen falt til en tidel av sin normale verdi. I juli 1926 dannet Poincaré en borgerlig samlingsregjering, som skaffet balanse i statsbudsjettet og i 1928 stabiliserte francen etter cirka en femtedel av dens opprinnelige verdi. Valget i 1928 brakte en forskyvning til høyre. I perioden 1929–1932 hadde sentrum og høyrepartiene makten, og de ledende politikere var André Tardieu og Pierre Laval; i perioden 1925–1932 var Aristide Briand utenriksminister.

Forholdet til Tyskland var bedre etter Locarnopakten i 1925, men det lyktes ikke å forene det franske krav til sikkerhet med Tysklands krav om likestilling i rustninger. Frankrike hadde fremdeles store rustningsutgifter (Maginotlinjen); landet hadde alt i 1921 sluttet allianse med Polen og søkte senere å utbygge forbindelsen med den lille entente.

I 1932 ble Frankrike rammet av den økonomiske verdenskrisen med prisfall og arbeidsløshet. Valgene dette år brakte en forskyvning til venstre, men det kom ikke i stand noe samarbeid mellom venstre og sosialistene, og en rekke venstreregjeringer avløste hverandre. Deflasjonspolitikken skapte misnøye, og i 1934 brøt det ut halvfascistiske opptøyer i Paris.

Etter Hitlers maktovertagelse ble forholdet til Tyskland skjerpet, og i 1934 søkte utenriksminister Louis Barthou å «innkretse» Tyskland ved samarbeid med den lille entente, Italia og Sovjetunionen. I oktober 1934 ble Barthou myrdet i Marseille sammen med kong Aleksander av Jugoslavia. Hans etterfølger Pierre Laval sluttet i 1935 en overenskomst med Mussolini og samme år en overenskomst med Sovjetunionen. Tysklands brudd på Locarnopakten og besettelse av Rhinland i 1936 svekket Frankrikes posisjon i den lille entente.

I 1935 fant det sted en samling av de antifascistiske krefter i en folkefront, et samarbeid mellom de radikale, sosialistene, kommunistene og en rekke andre organisasjoner. Ved valget i 1936 vant folkefronten en stor seier. Sosialistene ble det største parti. I mai og juni brøt det ut omfattende streiker. I juni dannet sosialistføreren Léon Blum en regjering av venstre og sosialister. Den gjennomførte et forlik der arbeiderne fikk blant annet lønnsforhøyelse, kollektive avtaler, betalte ferier og løfte om 40-timers uke (Matignon-avtalen).

Statens utgifter vokste på grunn av sosiallovgivningen, bevilgninger til offentlige arbeider og økte forsvarsutgifter, finanskrisen og de skjerpede sosiale motsetninger førte til kapitalflukt. Regjeringens ikke-innblandingspolitikk i den spanske borgerkrigen førte til strid med kommunistene.

I juni 1937 trådte Blum tilbake. Etter et par andre folkefrontregjeringer under venstres ledelse dannet Édouard Daladier i april 1938 en venstreregjering uten sosialistene, men med støtte av sentrum. Daladier førte en mer kapitalvennlig innenrikspolitikk og sluttet i september 1938 forliket i München, Frankrike oppgav støtten til Tsjekkoslovakia og sin tradisjonelle alliansepolitikk i Øst-Europa. I desember ble det sluttet en vennskapsavtale med Tyskland.

Samtidig reiste den italienske presse med tysk støtte krav på franske besittelser, særlig Djibouti, Tunis, Korsika og Nice. Etter den tyske innmarsjen i Praha i mars 1939 oppgav Frankrike «München-politikken» og garanterte – sammen med Storbritannia – Polens, Romanias og Hellas' grenser i tilfelle av et tysk angrep. I juni sluttet Frankrike støttepakt med Tyrkia, som fikk Alexandrette-distriktet i Nord-Syria. 3. september erklærte Frankrike og Storbritannia Tyskland krig etter at tyske tropper hadde rykket inn i Polen. Dette ble starten på andre verdenskrig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.