trykkefrihet

Trykkefrihet er retten til fritt å offentliggjøre sine tanker i trykt skrift, uten sensur (forhåndskontroll) fra noen offentlig myndighet.

Virkelig trykkefrihet forutsetter videre ansvarsfrihet for de meninger som fremsettes, forutsatt at de ikke støter an mot straffelovgivningens bestemmelser om ærekrenkelser, sedelighetsforgåelser, brudd på taushetsplikt, oppfordring til å begå straffbare handlinger osv. Trykkefrihet ansees i alle demokratiske land for en av de viktigste borgerrettigheter og er i alminnelighet uttrykkelig hjemlet i forfatningen.

Kravet om trykkefrihet inntok en fremtredende plass i opplysningstidens politiske diskusjon, og prinsippet ble under påvirkning herav opptatt i den franske menneskerettighetserklæring 1789 og senere i den amerikanske forbundsforfatning ved et tillegg 1791. I FNs menneskerettighetserklæring av 1948 er trykkefrihet hjemlet i art. 19; tilsvarende bestemmelser er opptatt i art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon av 1950 og i FN-konvensjonen om borgerlige og politiske rettigheter (1966) art. 19.

I Danmark-Norge innførte Struensee trykkefrihet 1770, men friheten ble i de nærmeste år igjen begrenset, særlig ved forordning 27. sept. 1799 om trykkeprivilegier, da det ble forbudt å drive boktrykkervirksomhet uten særskilt tillatelse (privilegier) fra Kancelliet. I Norge ble trykkefrihet fastslått tidligere og i mer omfattende form enn i de fleste andre land gjennom Grunnlovens § 100. Grunnloven foreskrev opprinnelig at «Trykkefrihed bør finde Sted», den avskaffet derved sensur og fastslo positivt at «Frimodige Yttringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte.» Ved en grunnlovsendring i 2004 ble bestemmelsen noe endret. Det fastslås nå direkte at forhåndssensur av trykte medier ikke kan benyttes. Setningen om de frimodige ytringer er bevart i den nye grunnlovsteksten.

Se også ytringsfrihet.