Frem til andre verdenskrig var handelspolitikken stort sett et nasjonalt anliggende for det enkelte land. Riktignok inngikk en del land avtaler om toll og andre handelshindre, men i de aller fleste tilfeller anså landenes myndigheter at de fritt kunne fastsette handelspolitiske virkemidler slik som de ønsket ut fra egne interesser.
Slike vedtak kunne bli møtt av mottiltak fra land som de gikk ut over. Under første verdenskrig innførte for eksempel Norge forbud mot import av brennevin og hetvin, og eksportlandene svarte med å boikotte norsk fisk. Slike handelskriger var ikke uvanlig i mellomkrigstiden.
Etter andre verdenskrig ble systemet med autonom handelspolitikk erstattet av internasjonale avtaler. Programmet med frilisting av import, som ble praktisert i Marshall-planen, og GATT-samarbeidet innebar at det enkelte land forpliktet seg til å følge de vedtakene som var truffet av landene i fellesskap.
Både det europeiske og det globale samarbeidet hadde som mål å redusere handelshindringene, noe som også ble resultatet. En politikk med et sterkt innslag av frihandel oppfattes nå som en del av landenes aksepterte rammebetingelser.
Dette er formalisert i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som har fått stadig flere medlemmer. En viktig utvidelse skjedde i 2005, da Kina sluttet seg til organisasjonen.
Handelspolitikk er nær knyttet til valutapolitikk. For at frihandelspolitikk skal være effektiv, må ikke bare varer, men også valuta, kunne skaffes uten rasjonering. Restriksjoner på betalinger kan være like begrensende på importen som varerasjonering.
Frigjøringen av importen i Vest-Europa etter andre verdenskrig gikk derfor hånd i hånd med frigjøringen av betalingsforholdene.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.