handelspolitikk

Handelspolitikk, alle offentlige tiltak for å regulere indre og ytre handel. Regulering av både innenriks- og utenrikshandelen er en del av den generelle næringspolitikken. Det er imidlertid den ytre handelspolitikken som har vært mest debattert.

Målene ved politikken blir som regel uttrykt som ønsket om størst mulig verdiskaping i landet og høyest mulig levestandard for innbyggerne, men bakgrunnen er ofte ønsket om å beskytte enkelte næringer.

Virkemidlene i handelspolitikken er først og fremst toll og direkte reguleringer av import og eksport. Den vanligste formen for toll er importtoll, men flere land gjør også bruk av avgift på vareutførselen, eksporttoll. Importtollen kan være enten verne-/beskyttelsestoll eller fiskaltoll.

Vernetoll på importvarer tar sikte på å beskytte de innenlandske produsentene mot konkurranse fra andre land. Dermed skal landets egne bedrifter kunne holde høyere priser enn utenlandske, og eierne og de ansatte få bedre betalt.

Hensikten med fiskaltoller å skaffe staten inntekter. Dette er særlig aktuelt når staten har få andre inntektskilder, slik tilfellet var i Norge før det ble innført inntektsskatt i 1911. Statens virksomhet ble da finansiert ved avgifter, og blant dem var toll den viktigste. Den ble først og fremst lagt på de store «kassevarene» som sukker, salt, lysolje med mer.

Importen kan reguleres mer effektivt med kvantitativ regulering, enten ved et statsmonopol eller ved et system med importløyver. I prinsippet kan en slik rasjonering være et effektivt system, men erfaring viser at systemet har store politiske og kontrollmessige svakheter. I de første årene etter annen verdenskrig hadde Norge et slikt system. Da myndighetene i 1947 mistet kontrollen med hvor mange løyver som kunne brukes på et visst tidspunkt, oppstod det imidlertid en alvorlig reguleringskrise.

Handelspolitikken omfatter også myndighetenes regulering av eksporten gjennom ulike subsidieordninger. Flere land har for eksempel stimulert sin egen skipsbygging ved å gi skipsindustrien rimelige renteordninger.

Frem til andre verdenskrig var handelspolitikken stort sett et nasjonalt anliggende for det enkelte land. Riktignok inngikk en del land avtaler om toll og andre handelshindre, men i de aller fleste tilfeller anså landenes myndigheter at de fritt kunne fastsette handelspolitiske virkemidler slik som de ønsket ut fra egne interesser.

Slike vedtak kunne bli møtt av mottiltak fra land som de gikk ut over. Under første verdenskrig innførte for eksempel Norge forbud mot import av brennevin og hetvin, og eksportlandene svarte med å boikotte norsk fisk. Slike handelskriger var ikke uvanlig i mellomkrigstiden.

Etter andre verdenskrig ble systemet med autonom handelspolitikk erstattet av internasjonale avtaler. Programmet med frilisting av import, som ble praktisert i Marshall-planen, og GATT-samarbeidet innebar at det enkelte land forpliktet seg til å følge de vedtakene som var truffet av landene i fellesskap.

Både det europeiske og det globale samarbeidet hadde som mål å redusere handelshindringene, noe som også ble resultatet. En politikk med et sterkt innslag av frihandel oppfattes nå som en del av landenes aksepterte rammebetingelser.

Dette er formalisert i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som har fått stadig flere medlemmer. En viktig utvidelse skjedde i 2005, da Kina sluttet seg til organisasjonen.

Handelspolitikk er nær knyttet til valutapolitikk. For at frihandelspolitikk skal være effektiv, må ikke bare varer, men også valuta, kunne skaffes uten rasjonering. Restriksjoner på betalinger kan være like begrensende på importen som varerasjonering.

Frigjøringen av importen i Vest-Europa etter andre verdenskrig gikk derfor hånd i hånd med frigjøringen av betalingsforholdene.