finanskrise

En finanskrise utløses som regel av at tilliten til fortsatt økonomisk vekst og positiv avkastning på investeringer forsvinner, nærmest som dugg for solen. Det er en form for kollektiv mistro til fremtidens økonomiske utvikling som oppstår nesten på samme tid hos alle.

Hvilke faktorer som utløser denne mistroen, varierer fra den ene finansielle krisen til den andre. Finanskrisen 2008/2009, var på mange måter et resultat av en enorm utlånsvekst etter flere år med lave renter.

Dette ga mange mennesker tilgang til lånt kapital, også mennesker med liten, om noen, evne til å betjene denne gjelden dersom rentene igjen skulle stige og/eller verdien på investeringsobjektene, som egen bolig, skulle falle.

Samtidig lagde finansaktørene nye sammensatte spareprodukter der disse lånene ble pakket inn og solgt til de som hadde penger, i tro om at det å plassere sine penger direkte i utlån til andre skulle gi bedre avkastning på sparepengene.

Lenge gjorde det også det. Det ble også gitt lån til å investere i slike spareprodukter. Begge disse faktorene gjorde at låneballongen blåste seg stadig større.

Lånefinansierte investeringer i andres lån medførte, det vi i dag vet var, urealistiske forventninger til de fremtidige verdiene av investeringsobjektene. Urealistiske forventninger til fremtidige verdier medfører også urealistiske forventninger til fremtidige inntekter – og med det gjerne lånefinansiert forbruk.

Alle lån skal imidlertid tilbakebetales. Med stigende renter var det mange av de med minst betalingsevne som ikke lenger klarte dette. Og enkelt sagt var det disses tilbakebetaling av lån som skulle gi avkastningen på de nye spareproduktene. Avkastningen uteble, og de som hadde lånt for å spare i andres gjeld ble selv sittende igjen med en gjeld som var vanskelig å betjene.

Og nå rullet snøballen fort. Bankene, og andre utlånere, skjønte at sannsynligheten for at folk ikke lenger klarer å betjene gjelden sin økte dramatisk.

Uten tillit til at de man låner penger til kan eller vil betale tilbake, blir risikoen ved å låne ut nye penger dramatisk større, med den konsekvens at ingen lenger tør å låne ut nye penger. Det blir kapitaltørke, det vil si mangel på kapital.

Og med kapitaltørke forsvinner kjøperne av nye hus og andre verdigjenstander, og verdien av disse gjenstandene faller. Sikkerheten man da kan stille for nye lån blir mindre, og da får man gjerne mindre og/eller dyrere lån.

Den nedadgående spiralen er i gang. Bankene er underlagt regler som begrenser hvor mye av sin kapital de kan låne ut. Størrelsen på bankenes kapital bestemmes blant annet av verdien på pantegjenstander (for eksempel boliger) for lån banken har gitt.

Med fallende verdi på slike gjenstander, har ikke bankene lov til å låne ut like mye som før. Det gjør kapitaltørken større.

Myndighetene i Norge, så vel som i resten av verden, iverksatte en rekke tiltak i kjølvannet av finanskrisen i 2008/2009.

Tiltakene er gjerne forskjellige fra land til land, avhengig av hva slags innretning ulike myndigheter vurderer som best egnet. Felles for tiltakene er imidlertid at hensikten er å motvirke nevnte kapitaltørke.

De såkalte «bankpakkene» i Norge kan derfor ikke regnes som kapital gitt til banker i krise. De må heller forstås som ulike former for tiltak som hver for seg og samlet skal bidra til å opprettholde bankene og andre institusjoners evne til å finansiere både næringslivets og privatpersoners gjøren og laden.

• Finanskrisen i USA 2008-09
• Gjeldskrisen i Hellas