Armand Jean du Plessis de Richelieu

Armand Jean du Plessis de Richelieu, fransk kardinal og statsmann. Han ble biskop i 1608, kardinal fra 1622, og Frankrikes reelle hersker fra 1624 til sin død (under kong Ludvig 13). Under generalstendermøtet 1614–15 spilte han en fremtredende rolle, og han ble utenriksminister 1616–17. I denne tiden ble Richelieus viktigste politiske mål klart for ham: Frankrike kunne ikke godta at huset Habsburg, i tillegg til å styre i Spania, Sør-Italia og de østerrikske arveland, også etablerte et Tyskland under fast keiserlig kontroll. Etter at han i 1624 ble utnevnt til handelsminister og leder av kongens råd (fra 1629 kalt førsteminister), fikk han gode muligheter til å kjempe for dette målet.

Under Trettiårskrigen 1618–48 hadde Richelieu felles mål med de protestantiske fyrstene, noe som førte til at han fra slutten av 1620-årene gav store subsidier først til den dansk-norske kongen Christian 4, senere til den svenske kongen Gustav Adolf, for at de skulle støtte de protestantiske lokalfyrstene. Senere tok Frankrike direkte del i krigshandlingene, og stod ved fredsslutningen i 1648 som en av seierherrene. Habsburgernes drøm om totalt hegemoni i Europa ble knust.

Richelieu gjennomførte dyptpløyende reformer i fransk administrasjon og økonomisk politikk. Det store problemet Richelieu stod overfor, var å øke den delen av Frankrikes totale produksjon som ble stilt til sentralmaktens rådighet. Viktigere enn å øke skattene var det å forbedre innkrevingssystemet, for på den måten å redusere den store delen som forsvant på veien fra skattebetaler til sentralmakt. Dette gjorde han ved å overføre funksjoner fra det gamle føydale administrasjonsapparatet til en ny type embetsmenn, intendantene. Disse fikk snart kontroll med det meste av skatteoppkrevingen i Frankrike. I tillegg til at dette førte til økte inntekter for staten, minsket det også adelens makt – et steg mot enevelde, slik det ble utformet under Ludvig 14, uten at det er grunn til å tro at dette var det primære målet. Også politikken Richelieu førte mot hugenottene, de franske protestantene, kan oppfattes som tiltak med sikte på å øke kongens makt. Det nantiske edikt, som gav hugenottene store særretter, ble opphevet 1629; bare trosfriheten fikk de beholde.

Richelieus økonomiske politikk gikk ut på å øke håndverks- og industriproduksjonen, delvis for å øke skattegrunnlaget, delvis for å gjøre seg uavhengig av import. Han gjorde de første forsøk på å bygge opp en fransk handelsflåte, og på den måten øke utenrikshandelen, og forsøkte også å standardisere mål og vekt. Richelieus økonomiske politikk er klart merkantilistisk, men hadde ikke samme rekkevidde som merkantilismen senere på 1600-tallet. Richelieus sterke stilling, sammen med de store økonomiske krav han stilte til det franske samfunnet, førte til en rekke opprør mot hans person, uten at det lyktes å få ham fjernet. Selv om han ikke nådde alle sine indrepolitiske mål, må han likevel regnes som en av Europas store statsmenn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.