Faktaboks

Armand Jean du Plessis de Richelieu
fra 1631 hertug
Uttale
riʃəljˈø
Født
1585
Død
1642

Armand du Plessis de Richelieu. Kobberstikk fra 1633 av Michel Larne og Isaac Beriot.

.
Lisens: fri

Armand Jean du Plessis de Richelieu var en fransk kardinal og statsmann. Han ble biskop i 1608, kardinal i 1622 og var Frankrikes reelle hersker fra 1624 til sin død (under kong Ludvig 14.).

Utenrikspolitikk

Under generalstendermøtet i 1614—1615 spilte Richelieu en fremtredende rolle, og han ble utenriksminister i 1616—1617. I denne tiden ble Richelieus viktigste politiske mål klart for ham: Frankrike kunne ikke godta at huset Habsburg, i tillegg til å styre i Spania, Sør-Italia og de østerrikske arveland, også etablerte et Tyskland under fast keiserlig kontroll. Etter at han i 1624 ble utnevnt til handelsminister og leder av kongens råd (fra 1629 kalt førsteminister), fikk han gode muligheter til å kjempe for dette målet.

Under trettiårskrigen i 1618–1648 hadde Richelieu felles mål med de protestantiske fyrstene, noe som førte til at han fra slutten av 1620-årene gav store subsidier først til den dansk-norske kongen Christian 4., senere til den svenske kongen Gustav Adolf, for at de skulle støtte de protestantiske lokalfyrstene. Senere tok Frankrike direkte del i krigshandlingene, og stod ved fredsslutningen i 1648 som en av seierherrene. Habsburgernes drøm om totalt hegemoni i Europa ble knust.

Økonomiske reformer

Richelieu gjennomførte dyptpløyende reformer i fransk administrasjon og økonomisk politikk. Det store problemet Richelieu stod overfor, var å øke den delen av Frankrikes totale produksjon som ble stilt til sentralmaktens rådighet. Viktigere enn å øke skattene var det å forbedre innkrevingssystemet, for på den måten å redusere den store delen som forsvant på veien fra skattebetaler til sentralmakt. Dette gjorde han ved å overføre funksjoner fra det gamle føydale administrasjonsapparatet til en ny type embetsmenn, intendantene. Disse fikk snart kontroll med det meste av skatteoppkrevingen i Frankrike. I tillegg til at dette førte til økte inntekter for staten, minsket det også adelens makt – et steg mot enevelde, slik det ble utformet under Ludvig 14., uten at det er grunn til å tro at dette var det primære målet.

Også politikken Richelieu førte mot hugenottene, de franske protestantene, kan oppfattes som tiltak med sikte på å øke kongens makt. Det nantiske edikt, som gav hugenottene store særretter, ble opphevet i 1629; bare trosfriheten fikk de beholde.

Richelieus økonomiske politikk gikk ut på å øke håndverks- og industriproduksjonen, delvis for å øke skattegrunnlaget, delvis for å gjøre seg uavhengig av import. Han gjorde de første forsøk på å bygge opp en fransk handelsflåte, og på den måten øke utenrikshandelen, og forsøkte også å standardisere mål og vekt. Richelieus økonomiske politikk er klart merkantilistisk, men hadde ikke samme rekkevidde som merkantilismen senere på 1600-tallet.

Ettermæle

Richelieus sterke stilling, sammen med de store økonomiske krav han stilte til det franske samfunnet, førte til en rekke opprør mot hans person, uten at det lyktes å få ham fjernet. Selv om han ikke nådde alle sine indrepolitiske mål, må han likevel regnes som en av Europas store statsmenn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg