Frankrikes historie fra 1300- til 1700-tallet er preget av Hundreårskrigen mot England, kriger mot Habsburgerne, reformasjonen og religionskrigene. Eneveldet ble innført på 1600-tallet, og Frankrikes storhetstid var på slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet under Ludvig 14, kjent som Solkongen.

Frankrike var Europas kulturelle sentrum under opplysningstiden, men store økonomiske problemer og sosial uro førte til den franske revolusjon i 1789, som gjorde slutt på eneveldet og stendersamfunnet.

Etter at den direkte mannslinje i kapetingerslekten var utdødd, kom en ny linje av kongeslekten, huset Valois (de yngre kapetingere) på tronen. De første Valois-kongene var ikke dyktige nok som politikere, og dertil kom den ødeleggende rekke kriger mellom Frankrike og England som er kjent som Hundreårskrigen (1337–1453). En tid så det ut til at det engelske kongehus skulle komme til å regjere i Frankrike. De franske ridderhærene led gang på gang nederlag.

I 1420 ble det sluttet et forlik, hvor dauphinen (tronfølgeren) Karl 7 ble utelukket fra tronen til fordel for den engelske tronfølger. Dette fremkalte en engelskfiendtlig bevegelse, og et av utslagene av denne folkebevegelsen er Jeanne d'Arcs fremtreden i 1429. I løpet av ca. 20 år tapte engelskmennene alt de hadde vunnet, unntatt Calais.

Etter krigene ble det innført faste skatter og en stående hær. I tiden 1300–1500 vokste kronlandet med Dauphiné, Poitou, Guyenne, Bourgogne (hertugdømmet Burgund), Anjou og Provence. I det indre styret utmerket især Ludvig 11 («borgerkongen») seg ved sin seierrike kamp mot stormannsopposisjonen, sitt arbeid for orden og sterk kongemakt og forbedring av de lavere klassers, borgeres og bønders kår. Ludvigs etterfølgere lot seg dra inn i kampen om Italia, og under de italienske felttogene lærte de franske adelsmennene å sette pris på den italienske renessansekultur, men ikke å underordne seg en sterk statsmakt.

Skjønt Ludvig 12 og Frans 1 var målbevisste konger som strebet mot enevelde, lyktes deres arbeid bare delvis, fordi de ikke kunne tenke seg et kongedømme bygd på hele folkets medvirkning, men bare på adelens, og adelen var uregjerlig. Hertil kom så den kampen som på 1500-tallet begynte mot den habsburgske overmakt i Europa, som spente folkets økonomiske og militære yteevne til det ytterste, og endelig det mest ødeleggende av alt: religionskrigene i det samme århundre. Disse krigene brakte selve statsenheten i fare, og landet var i politisk, sosial og økonomisk oppløsning da den siste Valois, Henrik 3, ble myrdet 1589. Borgerkrigen varte ennå fire år, inntil Henrik 4 av Bourbon ble alminnelig anerkjent som konge.

Fra 1500 til 1600 ble det franske statsområdet utvidet med Auvergne, Bretagne, Metz, Toul, Verdun og Béarn.

På 1600-tallet ble det én gang for alle gjort ende på det middelalderlige stormannsveldet. Som en første betingelse for indre orden og ro ble kongemakten gjort eneveldig og respektert. Henrik 4 og hans førsteminister Sully tok fatt med alvor og kraft; og kardinalene Richelieu og Mazarin fortsatte. De begrenset adelens politiske makt ved å stille de høyadelige guvernører og andre adelige embetsmenn under stadig og virksom kontroll fra sentralregjeringens side. Enhver ulydighet mot regjeringen ble straffet som ulydighet mot kongen, det vil si som opprør og høyforræderi.

Etter Richelieus død i 1642 fulgte et siste forsøk fra de fyrstelige og adelige stormenns side på å vinne sin gamle stilling tilbake (Fronden), men forsøket strandet, og Ludvig 14 førte kongedømmet frem til uomtvistet myndighet i sin lange regjeringstid fra 1643 til 1715. Med sin utrettelige arbeidsomhet og ordenssans hadde kongen selv en ikke ringe del i dette, men samtidig var han preget av tidens autoritetsdyrkende oppfatning av kongens person som maktens og myndighetens kilde og av standsforskjellens og adelsprivilegienes selvfølgelighet.

I sin regjering benyttet kongen fortrinnsvis ikke-adelige eller lavadelige, som han adlet eller opphøyet, og gjorde det ved deres hjelp fullstendig av med adelens politiske makt, men stender- og privilegiestaten ble opprettholdt. Ludvig 14 drev landet inn i en rekke kriger som viste Frankrikes rikdom og kraft og skaffet det enkelte landevinninger (Alsace i 1648, Flandern i 1668 og Franche-Comté i 1678), men utpinte samtidig landet og gjorde fransk utenrikspolitikk forhatt og mistenkt overalt.

Krigene og hoffets luksus slukte enorme summer. Tidens største statsmann og nasjonaløkonom, Jean-Baptiste Colbert, forsøkte å dempe kongens krigerske ærgjerrighet og påvirke ham til å legge større vekt på vekst i næringslivet.

Fransk åndsliv og overklassekultur ble i denne tiden forbilde for andre nasjoner. Eneveldets store og varige fortjeneste, i Frankrike som ellers i Europa, er å ha skapt en ordnet sentraladministrasjon og for alvor å ha tatt opp de nye oppgaver som den begynnende kapitalismen på 1600-tallet stilte til staten (koloni- og handelspolitikk og omsorg for kommunikasjonsvesenet). Men sentraliseringen i Frankrike ble gjennomført med en konsekvens som fikk alvorlige følger for Frankrikes senere utvikling.

Frankrike hadde på slutten av 1700-tallet 25 millioner innbyggere og var Europas rikeste land. Adelen var fri for de fleste skatter, den eide store jordeiendommer, innkrevde føydale avgifter og hadde enerett til de best betalte embeter og til de rike bispedømmer og abbedier. Den mektigste del av adelen var hoffadelen og de 400 familiene som var representert ved hoffet i Versailles, embets- og dommeradelen. Landadelen i provinsen var tallrikere, men ofte fattig. Mange adelige var påvirket av opplysningstidens ideer.

Borgerskapet var blitt rikere og mer selvbevisst på 1700-tallet, og det krevde politisk innflytelse. De rike borgerne var blitt statens kreditorer, og de krevde kontroll over statsbudsjettet og opphevelse av standsprivilegier og andre hindringer for det frie næringsliv. Litterater og journalister krevde trykkefrihet og ytringsfrihet, og det hadde dannet seg en borgerlig «intelligens». Filosofene brukte naturretten som et våpen mot tradisjonen og stendersamfunnet. Den amerikanske uavhengighetskrigen hadde gjort et sterkt inntrykk både på adel og borgerskap.

De fleste bønder eide en jordlapp selv, men det var ikke nok, og de forpaktet adelens, kirkens eller kronens jord. Bøndene måtte betale skatter, føydale avgifter og tiende. På 1700-tallet var deres stilling blitt bedret på grunn av stigningen i kornprisene. Gjennom sakførere og prester trengte filosofenes ideer ut i folket.

Etter Ludvig 14s død ble hertug Filip 2 av Orléans regent fram til 1715 da kongens sønnesønn, Ludvig 15 overtok styringen. Kongen var teoretisk eneveldig, men statsapparatet var i praksis svakt og korrupt. Statens finanser var det mest kritiske problemet, og statsgjelden vokste ytterligere under krigene, særlig under den østerrikske arvefølgekrig (1741–1748) og den prøyssiske sjuårskrigen (1756–1763), som kostet Frankrike Canada og helt ødela muligheten for et fransk kolonivelde i India.

Den franske deltakelse i den amerikanske uavhengighetskrigen i 1778–1783 førte endelig til en akutt finanskrise, som ble forverret av en økonomisk depresjon. Alle reformforsøk ble bare halve forholdsregler og støtte på motstand fra de privilegerte, særlig fra dommeradelen. Staten stod foran bankerott, og etter krav fra adel og geistlighet, og med støtte fra tredjestanden, innkalte Ludvig 16 en stenderforsamling i 1788, som var den første siden 1614.

Stenderforsamlingen skulle være epokegjørende. Den avsluttet flere hundreår med monarkisk enevelde og startet den franske revolusjonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.