Maximilien Robespierre

Faktaboks

Maximilien Robespierre

Maximilien François Marie Isidore de Robespierre

Uttale
råbspjˈɛr
Født
6. mai 1758, Arras, Frankrike
Død
28. juli 1794, Paris

Robespierre, maleri fra cirka 1790.

Av /Musée Carnavalet.
Maximilien Robespierre
Av .

Maximilien Robespierre var en fransk advokat og revolusjonær politiker under Den franske revolusjon. Han blir gjerne ansett som Frankrikes faktiske leder i perioden 1793–1794, også kalt skrekkveldet eller terroren.

På grunn av sin prinsippfasthet fikk han det hedrende tilnavnet den ubestikkelige (l’incorruptible), men han var og er også den enkeltperson som i størst grad symboliserer terroren. Hans fall 9. thermidor (27. juli) 1794 ble da også tatt som et umiddelbart signal om at terroren var slutt.

Familiebakgrunn, oppvekst og utdannelse

Robespierre ble født i 1758 Arras i det nordvestlige Frankrike, som eldste barn i en familie av solid middelklasse. Moren var imidlertid fem måneder på vei da hun giftet seg med faren, og farens familie var mot hele alliansen. Det klebet derfor et stigma av delvis uektefødthet ved ham, som siden ble brukt mot ham. Moren døde da Maximilien var seks år, faren forsvant ut av hans og småsøsknenes liv, og de ble tatt hånd om av slektninger. 11 år gammel ble gutten sendt til Paris for å gå på eliteskolen Louis-le-Grand. Her fikk han innprentet tidens klassiske dannelse, og den skulle også komme til å gjennomsyre revolusjonens tenke- og talemåter. Siden studerte han jus på rekordtid.

I skole- og studietiden leste han opplysningsfilosofene. Rousseau gjorde et mektig inntrykk på ham og skulle bli hans store menneskelige og politiske forbilde. Robespierre omfavnet Rousseaus idé om folkesuvereniteten og om alminnelige menneskers essensielle godhet. Folket er godt, men det kan bli villedet av onde krefter.

Denne tenkemåten skulle under revolusjonen komme til å høre logisk sammen med Robespierres frykt for kontrarevolusjonære konspirasjoner. For når folket var godt, måtte problemene under revolusjonen skyldes undergravingen til folkefiender drevet av ond vilje. Det gjaldt bare å oppspore dem og uskadeliggjøre dem. Dette ble psykologisk-ideologisk drivstoff for terroren.

Det ble også drivkraften bak ønsket om å bringe fram folkets egentlige godhet gjennom offentlig oppdragelse i form av offentlige fester og omskapingen av hele det symbolske og kulturelle landskap (som den revolusjonære kalender) og etableringen av dyrkelsen av det høyeste vesen, som var en fornuftspreget republikansk erstatningsreligion med en avbleket og tilbaketrukket gudsfigur.

1789–1791: «Den ubestikkelige» blir til

Robespierre møtte i generalstenderforsamlingen i 1789.
Av .
Robespierre var et av Jakobinerklubbens medlemmer. Debatt i Jakobinerklubben, tegning fra 1792.

Robespierre etablerte seg som advokat i Arras 22 år gammel. Han ble kjent i byen som en veltalende forsvarer for de fattige, undertrykte og misforståtte. Han forsvarte også en mann som hadde satt opp en lynavleder (oppfinnelsen var nylig gjort av Benjamin Franklin), og for dette fikk han nasjonal omtale som opplysningsforkjemper. I likhet med mange andre patriotiske advokater på denne tiden, benyttet han rettssalen som politisk arena ved å knytte den enkelte sak til store prinsipielle spørsmål. I 1789 møtte han som representant til generalstenderforsamlingen. Denne ble omdannet til grunnlovgivende forsamling og satt fram til 1791.

Robespierre profilerte seg som folkets talsmann og forsvarte demokratiske, liberale og humanistiske prinsipper. Han talte energisk mot bruk av dødsstraff, kjempet for opphevelse av slaveriet, støttet fulle borgerlige og politiske rettigheter for utgrupper som jøder og skuespillere, kjempet for jurydomstoler og pressefrihet, og markerte seg som sterk motstander av begrensningene på stemmeretten for menn. Mot slutten av perioden framstod han som en kompetent og hederlig politiker, og blant vanlige folk som en forsvarer av deres interesser. Han hadde sin viktigste base i jakobinerklubben. Etter kongeparets fluktforsøk fra Paris sommeren 1791 var flertallet her blitt radikalisert i retning av republikanisme, mens det monarkistiske mindretallet dannet sin egen klubb.

Det gamle regimet ble ansett som i sin essens korrupt, fordi det var et uklart skille mellom privat og offentlig. Det førrevolusjonære regimet hadde aldri tatt noe brudd med det som var kjernen i middelaldersamfunnets politiske struktur: de personlige lojalitetsbånd. Kongemakten sprang ut av kongens person og han hus. I administrasjonen var også skillet mellom privat og offentlig uklart.

Med sin tilknappede, formelle stil, sin personlige nøysomhet og sin forkjærlighet for prinsipielle betraktninger personifiserte Robespierre antitesen til den gamle orden, som var basert på personlig lojalitet og en form for institusjonalisert korrupsjon. Dette ga ham en enorm moralsk autoritet.

1791–1794: Fra krigsmotstander til terrorens teoretiker

Robespierre ble innvalgt i konventet (Nasjonalkonventet) i 1792, som erklærte Frankrike for republikk. Tegningen forestiller at konventet dømmer Ludvig 16 til døden.

Robespierre satt ikke i den nye, lovgivende forsamlingen, som var samlet fra høsten 1791 til høsten 1792. På hans initiativ hadde den grunnlovgivende forsamling gjort det tilsynelatende selvoppofrende vedtak at forsamlingens medlemmer ikke skulle være valgbare til den første ordinære lovgivende forsamling. I realiteten kom mange av representantene, og ikke minst Robespierre selv, til å utøve en betydelig innflytelse på sine mer uerfarne etterfølgere. Det skjedde gjennom parallellstrukturen av politiske klubber, hvorav jakobinerklubben var en av de viktigste. Her gikk Robespierre kraftig mot de av hans klubbkolleger som på denne tiden begynte å ivre for krig mot Østerrike. Krigsforkjemperne i jakobinerklubben skulle senere bli kjent under navnet girondinere.

Robespierre ble vinteren 1791–1792 stående svært alene med sin motstand mot krigsplanene og mistet mesteparten av sin popularitet. Men da krigen kom våren 1792 utviklet den seg raskt til en katastrofe for landet, slik Robespierre hadde forutsagt. Østerrikske og prøyssiske tropper rullet inn over grensene og nærmet seg Paris i løpet av sommeren 1792. Kongeparet hadde håpet å vinne fram gjennom nederlag i krigen. Men monarkiet ble tvert i mot krigens første offer, i revolusjonen av 10. august 1792.

Det nyvalgte konventet, hvor Robespierre ble innvalgt, erklærte Frankrike for republikk i september 1792. Her høstet «den ubestikkelige» etter hvert store fordeler av sin tidligere motstand mot krigen, så meget mer som han energisk gikk inn for tiltak som kunne føre til seier når krigen først var et faktum. Men mange av girondinerne hatet ham nettopp på grunn av at han hadde fått rett og fordi han nå nøt en farlig popularitet. De prøvde å sverte ham som best de kunne.

I konventet sognet Robespierre til venstrefløyen; montagnardene (norsk: Berget). På forsommeren 1793 forlangte montagnardene at girondinernes ledere skulle arresteres. Det skjedde med væpnet støtte fra de radikale sans-culottene som invaderte konventet. Girondinernes maktbaser rundt i Frankrike reiste seg i protest mot montagnardenes sentralisme.

På samme tid var de utenlandske hærene igjen på offensiven. Koalisjonen mot Frankrike inkluderte nå en rekke europeiske makter, hvor Storbritannia spilte nøkkelrollen når det gjaldt samordning og finansiering. De allierte samarbeidet så godt de kunne med kontrarevolusjonen i Frankrike. Som svar på denne situasjonen ble terrorens apparat bygget opp sommeren og høsten 1793. Systemet besto av revolusjonsdomstoler, lover om politiske forbrytelser, overvåkingskomiteer, revolusjonære politistyrker og streng styring av økonomien. På toppen sto de to regjeringskomiteene, som med et samlebegrep ofte kalles revolusjonsregjeringen. Velferdskomiteen var den viktigste regjeringskomiteen, og Robespierre ble en av de tolv medlemmene der. Selv om han langt fra var den mest aktive når det gjaldt konkrete tiltak, var det hans overordnete synspunkter som gjennomsyret komiteens politikk, fundert på hans autoritet som folkeviljens talerør og hans personifisering av revolusjonens idealer.

Fallet: Frykt for diktator-ambisjoner

Robespierre henretter bøddelen etter å ha henrettet alle andre i landet. Samtidig karikatur. Teksten på gravmælet i bakgrunnen lyder: «Her hviler hele Frankrike».
Robespierre, broren Augustin og vennene Antoine Saint-Just og Georges Couthon ble henrettet i giljotinen 28. juli 1794.

Robespierre oppnådde aldri å etablere en posisjon som diktator. Han hadde motstandere i begge regjeringskomiteene, og viktige beslutninger krevde konventets godkjennelse. Men frykten for at han skulle gjøre seg til diktator var noe av det som drev hans motstandere til å samle seg mot ham og felle ham sommeren 1794. I løpet av høsten og vinteren 1793–1794 greide revolusjonsregjeringen den oppgaven den hadde satt seg fore. Den knekket kontrarevolusjonen, både i girondinerbyene og på landsbygda i Vest-Frankrike, samtidig som den mobiliserte tusener på tusener av soldater i krigen mot de allierte stormakter. Den skaffet hærene forsyninger, overvåket generalenes lojalitet og blåste kampvilje inn i soldatene. Langsomt ble fienden drevet tilbake over grensene.

Enhver krigførende makt ville grepet til hardstyre og krigsøkonomi i en slik situasjon. Spørsmålet var selvfølgelig når man skulle definere krisen som tilstrekkelig avverget til at man kunne tillate seg å begynne å lette på trykket og nærme seg en normalsituasjon. Her var Robespierre og hans tilhengere under press fra to fløyer. På den ene side de som ønsket å moderere terroren, blant dem Georges Jacques Danton og Robespierres gamle skolekamerat Camille Desmoulins. På den annen side den mest radikale fløy av sans-culottene i Paris, kalt hebertister (etter Jacques Hébert). Disse krevet både skarpere terror og avkristningskampanjer mot sine fiender, men ville ikke selv underordne seg den revolusjonære regjerings disiplin.

I løpet av våren 1794 sendte Robespierre og hans allierte begge grupperinger til giljotinen, først hebertistene, så dantonistene. Danton og Desmoulins var personlige venner av Robespierre. Han lå syk i flere uker etter oppgjøret med dem og hadde utvilsomt hatt store kvaler. Men det han anså som politisk riktig nødvendig var han alltid villig til å gjøre, uansett personlige omkostninger.

Aksjonen mot dantonistene skremte mange av kollegene i konventet. Aksjonen mot de radikale sans-culotte-lederne gjorde det mulig for konventet å samle seg mot Robespierre. De antok at sans-culottene ikke lenger ville være så ivrige etter å mobilisere væpnet makt til hans forsvar. Deres beregning skulle vise seg å slå til.

I løpet av våren 1794 var det et annet motiv for terroren enn den militære nødvendighet som ble stadig viktigere. Det dreide seg om viljen til å gjøre Frankrike til en dydens republikk, og bruke terroren til redskap i den anledning. Her var Robespierre kraften og pådriveren. I sin store tale om den republikanske moral av 5. februar 1794 hadde han erklært at det mål de sanne revolusjonære strebet mot var «...den evige rettferdighets herredømme, hvis lover har blitt innrisset, ikke i marmor eller stein, men i hjertene til alle mennesker...».

Loven av 22. prairial år II (10. juni 1794) innledet det som kalles den store terror, hvor domsavsigelser og henrettelser ble sentralisert til Paris og hvor rytmen i henrettelsene ble skrudd opp. Tiltalte hadde ingen rett til forsvarer, og tiltalte kunne domfelles på grunnlag av «moralske bevis», det vil si den holdning dommerne mente å se. Her knyttet man forbindelsen mellom dyd og terror.

Robespierres engasjement for etableringen av en revolusjonær religion kan virke mer uskyldig. På ett plan er det et forsøk på å skape sosial harmoni med fredelige midler. Men det kan også sees på som en del av et utopisk, totalitært prosjekt: Det virkelige folk og virkelige mennesker ble forsøkt utrenset for å skape en verden av gode og rene følelser og samfunnsmessig harmoni.

22. prarial-loven ble drevet gjennom bare to dager etter den enorme massemønstringen til feiring av det høyeste vesen, hvor Robespierre var hovedfiguren. Hans fiender mistenkte ham nå for å ville gjøre seg til en slags revolusjonens pave, en dydens diktator. 22. prairial-loven måtte bare virke bekreftende på deres mistanker. Mangelen på politisk endring i etterkant av den store seieren for franskmennene i slaget ved Fleurus 26. juni 1794 virket i samme retning. Både for samtid og ettertid framstod seieren som et avgjørende vendepunkt i kampen mot de allierte. Var ikke nå tiden inne til å avvikle terrorens apparat, sette i verk den svært demokratiske konstitusjonen av 1793, og nyte fruktene av revolusjonen? Men nei, revolusjonsregjeringen intensiverte tvert imot terroren.

Dette var langt fra bare Robespierres personlige ansvar. Han var i denne perioden syk og nedbrutt og var borte fra komiteens møter i lange perioder. Men han hadde satt sine krefter inn på å legitimere et apparat som rullet ut fra sin egen logikk, et apparat det nå ville være forbundet med stor personlig risiko for de involverte å avvikle og for dem som sto utenfor å angripe. De første kunne frykte hevnen fra slekt og venner til alle dem de hadde sendt til giljotinen. De siste kunne frykte selv å bli giljotinmat hvis de kritiserte systemet.

Den kjølige relasjonen mellom sans-culottene og Robespierre hadde imidlertid gitt hans fiender i konventet større selvtillit. Opinionens forbløffelse over at Fleurus-seiren ikke ble etterfulgt av politisk klimaskifte hjalp dem. Det var en underlig allianse som nå var i ferd med å gro fram for å felle ham. En viktig gruppe var terrorister som Joseph Fouché, Jean-Baptiste Carrier og Jean Marie Collot d’Herbois, som hadde rikelig med blod på hendene etter å ha ledet massakrene på opprørere i Lyon, Vendée og andre steder. De var preget av en personlig grusomhet som var fremmed for Robespierre, og de fryktet med rette at han ønsket å ta et oppgjør med deres eksesser.

De fikk nå støtte av den store gruppen av relativt anonyme konventsmedlemmer uten nær forbindelse med jakobinerne, den såkalte Sumpen (jevnfør betegnelsen Berget) i konventet. Disse hadde stilt seg bak den harde linjen så lenge den fortonte seg militært nødvendig. Nå ønsket de å komme ut av terroren, og da måtte Robespierre bort. Grunnlaget var lagt for et vellykket angrep på Robespierre i konventet den 9. thermidor (27. juli).

De moderate ønsket altså slutt på terroren. For Fouché og hans kumpaner var dette derimot ikke en del av hensikten med å ramme Robespierre. Men slik symbolkraften i Robespierres rolle tidligere hadde vært nøkkelen til hans store innflytelse, så ble han med sitt fall og sin død et like samlende negativt symbol, som gjorde en liberalisering uunngåelig. Politiske fanger ble satt fri, og mennesker av nær sagt alle politiske avskygninger kunne plutselig gi uttrykk for sine meninger.

Ettermæle

Robespierre har for ettertiden blitt stående som den viktigste representant for den mest radikale fasen i den franske revolusjon. Hans primærstandpunkter i økonomisk politisk var likevel moderate, med forsvar for privat eiendomsrett og en kapitalistisk konkurranseøkonomi avdempet av statlige velferdsordninger og reguleringer. Våren 1794 lempet velferdskomiteen på prisreguleringen for å stimulere handelen, men fastholdt taket på lønninger. Dette bidro til robespierristene mistet støtte på venstre fløy i politikken. Det mest radikale ved Robespierre var hans strenge moralisme og hans vilje til å styrke sentralmakten og bruke harde midler for å bekjempe revolusjonens indre og ytre fiender i krigstid.

Kritikken mot ham dreier seg om at den paranoide svart-hvitt tenkning han sto for drev moderate krefter over i kontrarevolusjonen, og at han etablerte historisk presedens for en statsterror som skulle nå uante høyder under det 20. århundres totalitære regimer. Napoleon Bonaparte berømmet imidlertid Velferdskomiteen for å ha vært den eneste virkelige regjering i løpet av revolusjonsperioden.

Både til høyre og venstre har Robespierre i ettertid nytt en til dels motvillig beundring blant franskmenn for å ha ledet motstanden mot fienden i en vanskelig tid. Revolusjonens venstrefløy beklaget i ettertid at de ikke hadde opprettholdt støtten til Robespierre, fordi reaksjonstiden etterpå gjorde forholdene så mye verre for småfolk. I nyere tid har enkelte hentet ham fram som inspirasjon i kampen for å stille korrupte politiske og økonomiske eliter personlig til ansvar for sine handlinger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Guennifey, Patrice: "Robespierre", i François Furet & Mona Ozouf, A Critical Dictionary of the French Revolution, Cambridge, Mass. 1989.
  • Hampson, Norman: The Life and Opinions of Maximilien Robespierre, Oxford 1988 (første utgave 1974).
  • Palmer, R. R.: The Year of the Terror. Twelve who ruled France 1793-1794, Oxford 1989 (første utgave 1941).
  • McPhee, Peter: Robespierre. A Revolutionary Life, London 2012.
  • Sieburg, Freidrich: Robespierre, Oslo 1938.
  • Østberg, Kai: «Robespierre: folkets fundamentalist», i Arr. Idéhistorisk tidsskrift 2012 (nr. 3–4), s. 95–111.

Kommentarer (3)

skrev David Brégaint

Hei,
I delen 'Ettermæle", skriver du at Robespierre gikk inn for å avvikle 'maximum' på mat priser, men ikke på lønn. Ble ikke maximum avviklet 14 desember 1794, noen måneder etter hans død?
Generelt sett, syns jeg også at argumentasjonen som munner ut i at "Robespierre rakk aldri å bli en dikatator" er veldig spinkle. Det er et sterkt ord. Hva støtter et slikt syn?
med vennlig hilsen,
David Brégaint

svarte Ida Scott

Hei! Takk for spørsmål. Fagansvarlig Kai Peter Østberg har svart deg under. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

skrev Kai Peter Østberg

Hei,
Beklager at jeg ikke har svart deg før.
"Maximum": Du har rett i at prisreguleringssystemet som helhet ble opphevet i desember 1794. Men etter at det ble etablert 29. september 1793 ble det modifisert 23 Ventôse år II ((13. mars 1794), i den retning som jeg skriver. Jeg hadde ikke skrevet at prisreguleringen ble opphevet. Jeg har likevel omformulert litt etter din kommentar for å tydeliggjøre.
Var Robespierre diktator? Her blir jeg forundret over formen på din innvending. Ja, diktator er et sterkt uttrykk. Men da er det vel ikke jeg som har ansvar for å bevise at han IKKE var det? Da må det være opp til de som mener at han var det å føre argumenter for dette. Og det vil de få vanskeligheter med. Jeg fremhever hans sterke moralske (og dette var mer betydningsfullt i denne perioden enn vi har lett for å tenke) og politiske lederposisjon i jakobinerklubben og konventet og hans sentrale rolle i det viktigste utøvende maktorganet, Velferdskomiteen. Men jeg argumenterer også ganske grundig mot samtidens (og ettertidens) påstand om at Robespierre var landets diktator. At Frankrike ble styrt med diktatoriske og terroristiske virkemidler i år II er det ingen tvil om, men hvis noen skal tildeles diktatorrollen må det være Velferdskomiteen som kollektiv.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg