Robespierre oppnådde aldri å etablere en posisjon som diktator. Han hadde motstandere i begge regjeringskomiteene, og viktige beslutninger krevde konventets godkjennelse. Men frykten for at han skulle gjøre seg til diktator var noe av det som drev hans motstandere til å samle seg mot ham og felle ham sommeren 1794. I løpet av høsten og vinteren 1793–1794 greide revolusjonsregjeringen den oppgaven den hadde satt seg fore. Den knekket kontrarevolusjonen, både i girondinerbyene og på landsbygda i Vest-Frankrike, samtidig som den mobiliserte tusener på tusener av soldater i krigen mot de allierte stormakter. Den skaffet forsyninger til hæren, overvåket generalenes lojalitet og blåste kampvilje inn i soldatene. Langsomt ble fienden drevet tilbake over grensene.
Enhver krigførende makt ville grepet til hardstyre og krigsøkonomi i en slik situasjon. Spørsmålet var selvfølgelig når man skulle definere krisen som tilstrekkelig avverget til at man kunne tillate seg å begynne å lette på trykket og nærme seg en normalsituasjon. Her var Robespierre og hans tilhengere under press fra to fløyer. På den ene side de som ønsket å moderere terroren, blant dem Georges Jacques Danton og Robespierres gamle skolekamerat Camille Desmoulins. På den annen side den mest radikale fløy av sans-culottene i Paris, kalt hebertister (etter Jacques Hébert). Disse krevde både skarpere terror og avkristningskampanjer mot sine fiender, men ville ikke selv underordne seg den revolusjonære regjerings disiplin.
I løpet av våren 1794 sendte Robespierre og hans allierte begge grupperinger til giljotinen, først hebertistene, så dantonistene. Danton og Desmoulins var personlige venner av Robespierre. Han lå syk i flere uker etter oppgjøret med dem og hadde utvilsomt hatt store kvaler. Men det han anså som politisk riktig og nødvendig var han alltid villig til å gjennomføre; uansett personlige omkostninger.
Aksjonen mot dantonistene skremte mange av kollegene i konventet. Aksjonen mot de radikale sans-culotte-lederne gjorde det mulig for konventet å samle seg mot Robespierre. De antok at sans-culottene ikke lenger ville være så ivrige etter å mobilisere væpnet makt til hans forsvar. Deres antagelser skulle vise seg å være korrekt.
I løpet av våren 1794 var det et annet motiv for terroren enn den militære nødvendighet som ble stadig viktigere. Det dreide seg om viljen til å gjøre Frankrike til en dydens republikk, og bruke terroren til redskap i den anledning. Her var Robespierre kraften og pådriveren. I sin store tale om den republikanske moral av 5. februar 1794 hadde han erklært at det mål de sanne revolusjonære strebet mot var «...den evige rettferdighets herredømme, hvis lover har blitt innrisset, ikke i marmor eller stein, men i hjertene til alle mennesker...».
Loven av 22. prairial år II (10. juni 1794) innledet det som kalles den store terror, hvor domsavsigelser og henrettelser ble sentralisert til Paris og hvor rytmen i henrettelsene ble skrudd opp. Tiltalte hadde ingen rett til forsvarer, og tiltalte kunne domfelles på grunnlag av «moralske bevis», det vil si den holdning dommerne mente å se. Her knyttet man forbindelsen mellom dyd og terror.
Robespierres engasjement for etableringen av en revolusjonær religion kan virke mer uskyldig. På ett plan er det et forsøk på å skape sosial harmoni med fredelige midler. Men det kan også sees på som en del av et utopisk, totalitært prosjekt: Det virkelige folk og virkelige mennesker ble forsøkt utrenset for å skape en verden av gode og rene følelser og samfunnsmessig harmoni.
22. prairial-loven ble drevet gjennom bare to dager etter den enorme massemønstringen til feiring av det høyeste vesen, hvor Robespierre var hovedfiguren. Hans fiender mistenkte ham nå for å ville gjøre seg til en slags revolusjonens pave, en dydens diktator. 22. prairial-loven måtte bare virke bekreftende på deres mistanker. Mangelen på politisk endring i etterkant av den store seieren for franskmennene i slaget ved Fleurus 26. juni 1794 virket i samme retning. Både for samtid og ettertid framstod seieren som et avgjørende vendepunkt i kampen mot de allierte. Var ikke nå tiden inne til å avvikle terrorens apparat, sette i verk den svært demokratiske konstitusjonen av 1793, og nyte fruktene av revolusjonen? Men nei, revolusjonsregjeringen intensiverte tvert imot terroren.
Dette var langt fra bare Robespierres personlige ansvar. Han var i denne perioden syk og nedbrutt og var borte fra komiteens møter i lange perioder. Men han hadde satt sine krefter inn på å legitimere et apparat som rullet ut fra sin egen logikk, et apparat det nå ville være forbundet med stor personlig risiko for de involverte å avvikle, og for dem som sto utenfor å angripe. De første kunne frykte hevnen fra slekt og venner til alle dem de hadde sendt til giljotinen. De siste kunne frykte selv å bli giljotinmat hvis de kritiserte systemet.
Den kjølige relasjonen mellom sans-culottene og Robespierre hadde imidlertid gitt hans fiender i konventet større selvtillit. Opinionens forbløffelse over at seieren ved Fleurus ikke ble etterfulgt av politisk klimaskifte hjalp dem. Det var en underlig allianse som nå var i ferd med å gro fram for å felle ham. En viktig gruppe var terrorister som Joseph Fouché, Jean-Baptiste Carrier og Jean Marie Collot d’Herbois, som hadde rikelig med blod på hendene etter å ha ledet massakrene på opprørere i Lyon, Vendée og andre steder. De var preget av en personlig grusomhet som var fremmed for Robespierre, og de fryktet med rette at han ønsket å ta et oppgjør med deres eksesser.
De fikk nå støtte fra den store gruppen av relativt anonyme konventsmedlemmer uten nær forbindelse med jakobinerne, den såkalte Sumpen (jevnfør betegnelsen Berget) i konventet. Disse hadde stilt seg bak den harde linjen så lenge den fortonte seg militært nødvendig. Nå ønsket de å komme ut av terroren, og da måtte Robespierre bort. Grunnlaget var lagt for et vellykket angrep på Robespierre i konventet den 9. thermidor (27. juli).
De moderate ønsket altså slutt på terroren. For Fouché og hans kumpaner var dette derimot ikke en del av hensikten med å ramme Robespierre. Men slik symbolkraften i Robespierres rolle tidligere hadde vært nøkkelen til hans store innflytelse, så ble han med sitt fall og sin død et like samlende negativt symbol, som gjorde en liberalisering uunngåelig. Politiske fanger ble satt fri, og mennesker av nær sagt alle politiske avskygninger kunne plutselig gi uttrykk for sine meninger.
Kommentarer (3)
skrev David Brégaint
Hei,
I delen 'Ettermæle", skriver du at Robespierre gikk inn for å avvikle 'maximum' på mat priser, men ikke på lønn. Ble ikke maximum avviklet 14 desember 1794, noen måneder etter hans død?
Generelt sett, syns jeg også at argumentasjonen som munner ut i at "Robespierre rakk aldri å bli en dikatator" er veldig spinkle. Det er et sterkt ord. Hva støtter et slikt syn?
med vennlig hilsen,
David Brégaint
svarte Ida Scott
Hei! Takk for spørsmål. Fagansvarlig Kai Peter Østberg har svart deg under. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.
skrev Kai Peter Østberg
Hei,
Beklager at jeg ikke har svart deg før.
"Maximum": Du har rett i at prisreguleringssystemet som helhet ble opphevet i desember 1794. Men etter at det ble etablert 29. september 1793 ble det modifisert 23 Ventôse år II ((13. mars 1794), i den retning som jeg skriver. Jeg hadde ikke skrevet at prisreguleringen ble opphevet. Jeg har likevel omformulert litt etter din kommentar for å tydeliggjøre.
Var Robespierre diktator? Her blir jeg forundret over formen på din innvending. Ja, diktator er et sterkt uttrykk. Men da er det vel ikke jeg som har ansvar for å bevise at han IKKE var det? Da må det være opp til de som mener at han var det å føre argumenter for dette. Og det vil de få vanskeligheter med. Jeg fremhever hans sterke moralske (og dette var mer betydningsfullt i denne perioden enn vi har lett for å tenke) og politiske lederposisjon i jakobinerklubben og konventet og hans sentrale rolle i det viktigste utøvende maktorganet, Velferdskomiteen. Men jeg argumenterer også ganske grundig mot samtidens (og ettertidens) påstand om at Robespierre var landets diktator. At Frankrike ble styrt med diktatoriske og terroristiske virkemidler i år II er det ingen tvil om, men hvis noen skal tildeles diktatorrollen må det være Velferdskomiteen som kollektiv.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.