Pariskommunen. De revolusjonære henretter fanger, blant annet erkebiskopen av Paris og andre geistlige.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Pariskommunen er betegnelse for det revolusjonære styret i Paris i mars–mai 1871 under den tredje republikk (1870–1940). Opprøret var rettet mot regjeringen til Adolph Thiers, som var etablert i Versailles. Grunnene til parisernes opprør er å finne blant annet i det ydmykende franske nederlaget mot Preussen etter en særdeles vanskelig beleiring av hovedstaden og frykten for gjeninnsettelse av en monark.  

Etter våpenstillstanden 1871 under den fransk-tyske krig oppstod en skarp motsetning mellom republikanerne i Paris og den monarkistiske nasjonalforsamlingen i Bordeaux, senere Versailles. Under beleiringen hadde Paris fått et vidstrakt selvstyre, og de fleste voksne menn var blitt bevæpnet og innrullert i militsen, nasjonalgarden. Regjeringen, under ledelse av Adolph Thiers, gikk i gang med å oppheve de økonomiske kriseforanstaltningene i Paris, og med å avvæpne nasjonalgarden. Demobiliseringen fratok store deler av arbeiderbefolkningen deres eneste inntektskilde og skapte stor misnøye. Befolkningen mente at Paris på ingen måte var slått og at man var i stand til en effektiv innsats mot tyskerne. Nasjonalgardens artilleri var kjøpt for penger som var samlet inn blant innbyggerne.

18. mars 1871 gjorde regjeringstropper et mislykket forsøk på å bemektige seg nasjonalgardens artilleri på Montmartre. Dette ble signalet til en alminnelig oppstand, og nasjonalgarden besatte rådhuset og de fleste andre offentlige bygninger i Paris uten å møte motstand. Thiers gav alle myndigheter ordre om å begi seg til Versailles.

Makten i Paris gikk over til nasjonalgardens «sentralkomité», som var valgt av avdelingene 15. februar 1871. Sentralkomiteen utskrev valg til et nytt kommunestyre, som trådte sammen 28. mars og som oppnevnte en regjering, den eksekutive kommisjonen, dagen etter. De fleste ledere var unge intellektuelle, og de mest aktive ville innføre et revolusjonært diktatur etter mønster av jakobinerne under den franske revolusjon. 19. april erklærte sentralkomiteen sitt program for det franske folket: atskillelse mellom kirke og stat, pressefrihet, gratis og obligatorisk skole (også for jenter), regulering av husleiene, forbud mot nattarbeid og flere rettigheter til kvinner. Under sterkt politisk og militær trykk ble regjeringen 1. mai erstattet med et nytt politisk organ, av mer autoritær karakter, kalt Velferdskomiteen med forbilde i komiteen av samme navn fra den franske revolusjon. 16. mai ble Vendômesøylen (reist til ære for Napoleon Bonaparte) revet ned som et symbol for republikanske verdier mot keiserlig despotisme.

I den «blodige uke» 21.–28. mai 1871 ble Paris erobret kvartal for kvartal under voldsomme gatekamper. Thiers hadde opprinnelig ca. 30 000 soldater. Pariskommunens nasjonalgarde talte ca. 200 000 mann, men bare ca. 30 000 kunne brukes utenfor sitt distrikt, og den militære ledelse var lite effektiv og skiftet stadig.

Pariskommunen fikk ikke noen betydelig støtte fra provinsen, og et par oppstander der (Lyon, Marseille, Toulouse, Saint-Étienne) ble lett slått ned. Regjeringen i Versailles fikk tid til å samle over 100 000 soldater. De fleste av dem var krigsfanger fra den pågående krigen mellom Frankrike og Preussen som Otto von Bismarck friga fordi han var redd opprøret som Kommunen representerte kunne spre seg utover Frankrike.

I løpet av den «blodige uke» drepte kommunardene et par hundre gisler, blant andre Georges Darboy, erkebiskopen av Paris. Regjeringstroppene drepte under kampene ca. 20 000 menn, kvinner og barn. Ca. 38 000 ble arrestert, derav ble 7500 deportert til Ny-Caledonia, og 23 ble dømt til døden.

Pariskommunen var et av de første forsøk på direkte demokrati. Kommunen gjennomførte en del reformer, men dens økonomiske og sosiale politikk var forsiktig og kan neppe kalles sosialistisk.

Pariskommunen vakte enorm oppsikt i Europa og i ettertid. Karl Marx, som selv ikke hadde hatt noe med ledelsen av Pariskommunen å gjøre, skrev et berømt forsvar (Borgerkrigen i Frankrike) og anså Kommunen som den første av de fremtidige revolusjonene, og Bismarck brukte Pariskommunen som skremmebilde.

Senere revolusjonære bevegelser, ikke minst den russiske revolusjon, så på Pariskommunen som et forbilde. Teoretisk fikk Kommunen betydning for Marx' og Lenins statsteorier og utviklingen av teorien om proletariatets diktatur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.