Franske velgere satte bom for EUs "grunnlovstraktat" i en folkeavstemning 29. mai 2005. 55 % stemte nei til å godkjenne traktaten som bl.a. skulle reformere styringsorganer og beslutningsprosesser og gjøre dem bedre tilpasset til en union med utvidet medlemstall. Avstemningsresultatet sendte sjokkbølger både gjennom EU og fransk politikk - og ble tolket også som en protest mot utviklingen begge steder. Det ble presisert at protesten ikke gjaldt EU-medlemskapet som sådant, men et moment i debatten var at befolkningen i dette pådriverlandet i Europa-samarbeidet aldri var blitt tatt skikkelig med på råd underveis. Statsminister Jean-Pierre Raffarin gikk av og ble erstattet av innenriksminister Dominique de Villepin. Rystelser var det også i sosialistpartiet, der en gruppering ledet av tidligere statsminister Laurent Fabius ble ekskludert for sitt engasjement på nei-siden.

En arbeidsledighet rundt 10 %, redusert kjøpekraft, arbeidsinnvandringen fra nye EU-land i øst og globaliseringen generelt dannet noe av bakteppet for velgerprotesten. For øvrig har Frankrike også i senere år hatt flere omfattende streikebølger - utløst bl.a. av reformer som har kuttet titusener av stillinger i det offentlige og som opphevet loven om 35 timers normalarbeidsuke, myket opp oppsigelsesvernet og strammet inn pensjonsordninger som for enkelte grupper var satt helt ned til 50 år. Langt alvorligere opptøyer brøt ut i flere omganger fra høsten 2005 og fremover. Episoder hvor ungdommer mistet livet under politijakt utløste tilstander som ble sammenlignet med intifadaene i Midtøsten, med vold, hærverk og brannstiftelser mot tilfeldige bygninger og tusentalls biler. Det begynte i noen av Paris' økonomisk svakstilte forsteder, men spredte seg raskt over store deler av landet. Forklaringen på fenomenet ble søkt i forholdene i de aktuelle drabantbyene, der opptil fire av ti ungdommer er arbeidsledige - i et lokalmiljø preget av forvitring og av å ha falt utenfor det franske samfunnet. Etter møter i presidentens nasjonale sikkerhetsråd - og i samråd med muslimske ledere - vedtok regjeringen en ny handlingsplan for integrering. En strid rundt innføringen av en førsteansettelseskontrakt for ungdom, den såkalte CPE-ordningen, førte til de Villepins avgang som statsminister - og dermed som kandidat ved presidentvalget, for øvrig som den avtroppende presidenten Jacques Chiracs favoritt.

Nicolas Sarkozy, som tilhører det gaullistiske høyrepartiet Les Républicains (tidligere Union pour un Mouvement Populaire), vant presidentvalget våren 2007 - med 53 mot 46 % over Parti Socialistes Ségolène Royal i andre valgomgang. Sentrumskandidaten Francois Bayrou oppnådde 18,6 % i første runde, og bekreftet dermed at fransk politikk har fått et stort mellomparti. Nedgangen fortsatte for Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen, med det svakeste valgresultat siden 1974. Det påfølgende parlamentsvalget gav UMP en klar tilbakegang, men partiet berget sitt rene flertall med 314 av de 577 plassene i den nye nasjonalforsamlingen. François Fillon ble gjenutnevnt til statsminister, mens sosialisten Bernard Kouchner ble hentet inn som utenriksminister i en regjering med rundt 50 % kvinneandel og hvor flere av statsrådene hadde afrikansk opprinnelse. Blant regjeringens første større grep var en lov som skjerpet innvandrings- og integreringspolitikken, bl.a. ved å innføre DNA-test ved familiegjenforening og krav til kunnskaper om "republikkens verdier og historie", samt hjemsendelse av langt flere papirløse innvandrere.

UMP gikk tilbake, men seieren til et kriserammet sosialistparti ble knappere enn ventet, ved lokalvalgene året etter presidentvalget. Den nye presidenten måtte også tåle et popularitetsfall av historiske dimensjoner, noe som knyttet seg til så vel uinnfridde forventninger som til hans tredje giftemål, nå med sangerinnen Carla Bruni. Sarkozy styrket imidlertid sin posisjon innen EU da Frankrike overtok det rullerende, halvårige formannskapet sommeren 2008. Samspillet med Tyskland - aksen Paris-Berlin - ble revitalisert som en motor i EU-samarbeidet, med samordnede tiltak mot den tiltagende finanskrisen som ett hovedområde.

Per april 2009 hadde den franske regjeringen satt inn 50 milliarder euro for å møte krisen - og hadde på forhånd gitt seg selv forlenget frist, til 2012, til igjen å overholde EU-kravet om at budsjettunderskuddet ikke skal overstige 3 % av bruttonasjonalproduktet. Under Sarkozy har Frankrike vært opptatt av også å videreutvikle forholdet til USA. Og våren 2009 var landet tilbake i den integrerte kommandostrukturen i NATO, som daværende president Charles de Gaulle trakk Frankrike ut av i 1966, noe som kom synlig til uttrykk ved at toppmøtet ved alliansens 60-årsjubileum ble delt mellom franske Strasbourg og tyske Kehl - på hver side av Vennskapsbroen over Rhinen. Den synkende oppslutningen om den moderate høyresiden, og om Sarkozy selv, ble videreført ved regionvalgene i mars 2010. 52 prosent av velgerne stemte sosialistisk og 10 % på Le Pens ytterliggående Nasjonal Front. Regjeringspartiet UMP oppnådde bare 35 % - og tapte i 21 av landets 22 regioner. En valgoppslutning rundt 50 % ble også tolket som et uttrykk for misnøye, bl.a. med en arbeidsledighet som hadde passert 10 % og en fortsatt høy kriminalitet og svak økonomisk vekst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.