Musikk i Russland

Ulike etniske musikktradisjoner avspeiler landets kulturelle mangfold. Mongolenes folkemusikk, persisk og islamsk kunstmusikk og folkemusikk, og impulser fra nabolandenes tonespråk karakteriserer musikklivet i de østlige og sørlige områder. Ulike lutt-instrumenter og tromme benyttes i forskjellige kombinasjoner. I den europeiske delen danner slavisk folketradisjon et tyngdepunkt, med rituelle sanger knyttet til livets og årets høytider, heltesanger, fortellende og historiske sanger, fremført enstemmig eller flerstemmig i kor. Samiske tradisjoner i nordvest reflekterer gamle kulturelle forbindelser med Nord-Skandinavia. Folkemusikk blir også dyrket i den urbane kulturen. Den russiske bajan, en egen trekkspilltype kjent for de kraftige bass-stemmene, er populær i folketradisjonen og har også fått en posisjon i kammermusikk og symfonisk musikk.

Russisk kirkemusikk utviklet seg fra bysantinsk og sørslavisk kirkesang fra slutten av 800-tallet, og fikk impulser fra den gresk-ortodokse sangen frem til den mongolske invasjonen på 1200-tallet. Flerstemmighet ble tatt i bruk i kirkesangen på 1600-tallet.

I middelalderen var Novgorod et viktig kultursentrum, bl.a. med en særpreget klokkespilltradisjon. Senere overtok Moskva ledelsen, og kirken førte her en kamp mot de verdslige musikere, skomorokhi ('gjøglere'). Etter at Peter den store i 1709 flyttet hovedstaden til St. Petersburg og kalte inn utenlandske kunstnere, ble det nasjonale særpreget i kirkesangen fortrengt av italiensk innflytelse.

Kunstmusikk løsrevet fra kirkelig sammenheng er først kjent fra 1700-tallet. Operaen i St. Petersburg var på denne tiden dominert av italienske komponister. Fremveksten av russisk vokal og instrumental kunstmusikk var ellers preget av inspirasjonen fra folkemusikken.

I 1830-årene skapte Mikhail Glinka (også kalt den russiske musikks far) de første betydelige, nasjonalt pregede operaer under italiensk og tysk påvirkning. Hans linje ble fulgt av Aleksandr Dargomysjskij og den nyrussiske skole (Milij Balakirev, Aleksandr Borodin, Cesar Cui, Modest Musorgskij og Nikolaj Rimskij-Korsakov). Musorgskijs ukonvensjonelle harmonikk pekte frem mot impresjonismen, mens Rimskij-Korsakovs fargerike instrumentasjon av andre komponisters orkesterverker og operaer bidrog til å gjøre russisk musikk kjent i Vesten.

Den nyrussiske skolens anstrengelser ble fulgt opp av neste komponistgenerasjon, med en nasjonal retning (Aleksandr Glasunov, Sergej Rakhmaninov og Sergej Tanejev) og en mer vestorientert retning (Pjotr Tsjajkovskij og Anton Rubinstein). Den individualistisk særpregede Aleksandr Skrjabin utviklet, på grunnlag av impulser fra Chopin, Liszt og Wagner, en sterkt ekspresjonistisk stil med oppløsning av tonaliteten.

Blant de ledende yngre komponister tidlig på 1900-tallet var flere avantgardister. Igor Stravinskij forlot Russland i 1910 og fremstod i 1920-årene som en europeisk kosmopolitt med sine neoklassiske verker. Dmitrij Sjostakovitsj spilte en lederrolle for en moderne retning, som i 1930-årene ble meget sterkt kritisert. Komponister som Sergej Prokofjev og Sjostakovitsj ble advart mot «formalisme», og i 1948 kom regimet med en offentlig refselse av ledende komponister. Det kommunistiske partis sentralkomité krevde en sosialrealistisk, folkelig inspirert og lett tilgjengelig tonekunst, som førte til stagnasjon av sovjetisk kunstmusikk. Denne holdningen ble endret etter Stalins død, og de tidligere fordømte komponistene ble renvasket ved en ny resolusjon i partiets sentralkomité 1958. Blant de få sosialrealistiske komponister som har vunnet internasjonal anerkjennelse, er Dmitrij Kabalevskij. Andre ledende komponister er Jurij Sjaporin, Lev Knipper og Vissarion Sjebalin. Blant yngre komponister finnes representanter for de forskjellige internasjonale retningene i samtidsmusikken.

Etter kommunismens fall har utvekslingen av musikalske impulser med Vesten økt, og nyere russisk musikk blir gradvis mer kjent også utenfor landets grenser. Blant yngre komponister kan her nevnes Alfred Schnittke, Sofia Gubaidulina, Edison Denisov, Andrej Volkonsky, Kara Karajev, Mojsej Vajnberg, Andrej Esjpaj og Rodion Sjsjedrin.

I etterkrigstiden vakte mange sovjetrussiske musikere, som Svjatoslav Richter, Igor og David Ojstrakh og Mstislav Rostropovitsj, stor oppmerksomhet i Vesten ved sitt høye tekniske og estetiske nivå. Også orkesterkulturen har blitt utviklet til et meget høy nivå under dirigenter som Nikolaj Golovanov, Aleksander Melik-Pasjajev, Jevgenij Mravinskij, Jevgenij Svetlanov, Gennadij Rosjdestsvenskij og Valerij Gergiev.