Religion i Russland

Etter kommunismens fall har den russisk-ortodokse kirken opplevd en sterk fremgang. En rekke stengte kirker er blitt åpnet og ødelagte kirker istandsatt. Her St. Basil-katedralen i Moskva.

iStockPhoto. Begrenset gjenbruk

Det er fire offisielle religioner i Russland: Kristendom, islam, jødedom og buddhisme.

Den russisk-ortodokse kristendommen er den mest utbredte religionen i landet og etter Sovjetunionens fall er den blitt stadig mer populær. Islam er den nest største religionen, og landets muslimske befolkning er den som vokser raskest. Religion har vært på frammarsj helt siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 og antallet ikke-troende har sunket fra 61 til 18% i perioden 1991 til 2008.

De fleste kristne i Russland er tilsluttet den russisk-ortodokse kirke, som siden 1990 har vært i sterk vekst. Rundt år 2000 ble det anslått at kirken hadde tilslutning fra over 75 millioner troende, mot ca. 50 millioner i den tidligere Sovjetunionen. Tallene på antallet russisk-ortodokse er sprikende. Det uavhengige forskningssenteret Levada opplyste at 68 % av russerne anser seg som russisk-ortodokse (2013), mens en annen telling fortalte at antallet utgjorde 42%. At flere russere anser seg som russisk-ortodokse er trolig forsterket ved at kirken i økende grad har blitt en nasjonal identitetsmarkør. Det er imidlertid bare en liten andel av de russisk-ortodokse som praktiserer religionen jevnlig. (13% i 2014).

Patriarken av Moskva, Kirill (født 1946), er overhode for den russisk-ortodokse kirken som er den største av verdens ortodokse kirker. Kirill har markert seg med økumeniske utspill , særlig overfor den romersk-katolske kirke. Men også ved sine nære bånd til Putin, sin anti-vestlige retorikk og sine sterke utspill mot homofili, abort og religionskritikk. Etter at den feministiske punck-rockgruppen Pussy Riot holdt en uanmeldt spontankonsert i Kristi Frelser-kirken i februar 2012, uttalte Kirill at dette var «djevelens verk».  En del av «punkebønnen» lød «Gudemoder, jag Putin vekk!» («Bogoróditsa, Pútina progoní»). Gruppens medlemmer ble dømt til to års arbeidsleir på bakgrunn av "pøbelatferd («huligánstvo») motivert av religiøst hat".

Den russisk-ortodokse kirken kan deles inn i to hoveddeler. Den ene delen ligger under patriarken i Moskva, og har helt siden Tsar-tiden hatt sterke bånd til den russiske staten. Den andre delen ligger under den russisk-ortodokse kirken i utlandet (Russian Orthodox Church Abroad, ROCA). ROCA ble opprettet i 1920 i Konstantinopel av en rekke eksilbiskoper som hadde flyktet fra Russland etter revolusjonen. (Les mer om ROCA i delen om nyere historie under). 

Ortodokse, katolske og protestantiske kirkesamfunn, som til dels levde som undergrunnskirker i Sovjetunionen, har siden 1990 trådt åpent frem. Av mindre kirkesamfunn kan lutheranere (blant befolkning av tysk avstamning), katolikker og baptister nevnes. I tillegg fins det minst en million 'gammeltroende' (raskolniki), dvs. tilhengere av sekter som sprang ut av den ortodokse kirken på 1600-tallet .

Muslimer er Russlands nest største religiøse gruppe, og utgjør 11% av landets innbyggere (2016). Russlands muslimske befolkning øker raskt, og estimater har vist at i år 2050 vil Russlands muslimske befolkning utgjøre mellom en tredjedel og halvdelen av befolkningen. Flertallet av Russlands muslimer er sunni-muslimer.

Islam er den dominerende religionen blant Russlands etniske minoriteter, en gruppe som demografisk sett er i sterk vekst. Disse etniske minoritetene kommer primært fra de russiske republikkene i det nordlige Kaukasus (blant annet tsjetsjenere og ingusjetere) og i den sentrale Volgaregionen (blant annet tatarer og basjkirer). De fleste muslimene i de russiske republikkene i Nord-Kaukaus praktiserer sufismen: en mystisk orientert islamsk praksis som er karakterisert ved at de troende kan velge grader av tilhørighet.  I  tillegg er det cirka fem millioner arbeidsmigranter med muslimsk bakgrunn fra de tidligere sovjetrepublikkene Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Aserbajdsjan.

Islam er videre i fremvekst i storbyene Moskva og St. Petersburg. I dag er Moskva den europeiske byen med størst muslimsk befolkning, med en million muslimske beboere samt halvannen million muslimske migrantarbeidere. Krim-halvøya som Russland annekterte i 2014 er i hovedsak bebodd av krim-tatarer, enn folkegruppe hvor størstedelen er muslimer. Annekteringen ga dermed Russland to millioner nye muslimske borgere. 

Blant mongolske folkegrupper (burjater, kalmyker) er flertallet tilhengere av den tibetanske formen av mahayana-buddhismen (ca. 0,5 % av befolkningen). Ulike former for urfolksreligion med sjamanistiske innslag har også fått en styrket posisjon i Russland etter Sovjetunionens fall, særlig i Sibir. Den jødiske befolkningen bor hovedsakelig i de større byene (utgjorde cirka 200-250 000 i 2014), men synker drastisk. Siden 1970 skal opptil 750 000 jøder ha emigrert fra Russland til Israel, USA og Vest-Europa. Bare i 2014 emigrerte 4,685 russiske statsborgere til Israel. De fleste russiske jøder tilhører en liberal velutdannet elite, og har forlatt Russland på grunn av det de anser som en bekymringsfull politisk utvikling. Det har i de senere år også vært en økning i anti-semittiske strømninger blant russiske politikere og i statskontrollerte medier.

Kristningen av Russland begynte i 998 da storfyrsten Vladimir 1 av Kiev ble døpt. Den russiske kirken var fra første stund en datterkirke av den bysantinske kirken. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke, og den har på vært en veldig viktig identitetsmarkør for russisk kultur og historie.

Kirken hadde et blomstrende senter i Kiev frem til mongolerne invaderte i 1240. Det kulturelle og kirkelige tyngdepunktet forflyttet seg da nordover, der svensker og tyske riddere ble slått tilbake av storfyrst Aleksander Nevski (død 1263). Nevski sikret dermed at Russland forble et ortodokst rike. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva, bl.a. med hjelp av den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov. Etter Konstantinopels fall i 1453 ble Russland senter for den ortodokse verden. I 1589 fikk den russiske kirken sin egen patriark med sete i Moskva, som for russerne nå ble «det tredje Roma». I 1721 ble patriarkatet opphevet av Peter den store, og han opprettet etter mønster av protestantiske stater Den hellige synode som kirkens øverste organ. Den hellige synode ble ledet av tsarens kirkeminister. Tsaren var i realiteten kirkens øverste leder, og det eneveldige tsardømme og den ortodokse kirke ble identifisert med hverandre. Dette førte bl.a. til at russiske intellektuelle i stor utstrekning tok avstand fra kirken. Omfattende misjonsvirksomhet på 1700- og 1800-tallet førte til kristning av storparten av det veldige Sibir. Det tradisjonelle asketiske og mystiske liv opplevde også en oppblomstring, spesielt i form av religiøse veiledere (starets), som hadde stor betydning for forfattere som Tolstoj og Dostojevskij.

Det russiske imperiet erobret dagens Sentral-Asia på 1870-tallet, og gjorde Samarkand og Tasjkent i dagens Usbekistan til sentra i den russiske provinsen ved navn Turkestan. Russiske myndigheter stod dermed ovenfor spørsmålet om hvordan de skulle håndtere imperiets muslimske innbyggere. Enkelte innenfor koloniadministrasjonen anså muslimene som barbarer, og mente at man måtte slå hardt ned på islam. Den daværende innenriksminister i det russiske imperiet D.S Sipiagin bestemte imidlertid at den religiøse friheten som ble framsatt under Katarina den store skulle opprettholdes. En viktig forklaring på hvorfor det russiske imperiet valgte å ikke påtvinge Turkestan kristendommen, var britenes erfaringer fra India. Det indiske opprøret i 1857 ble nemlig tolket som et resultat av at de britiske styresmaktene avviste lokale lover og skikker.

Fra 1870-årene vokste anti-semittismen i det russiske imperiet, og mordet på Aleksander 2 i 1881 ble etterfulgt av store pogromer. I perioden 1881–1914 emigrerte tilsammen to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske land til USA og Vest-Europa. (Les mer om det det jødiske folkets historie fra 600-tallet).

Etter revolusjonen i 1917 ble stat og kirke atskilt. Patriarkatet ble gjenopprettet og Tikhon (1865–1925) valgt til patriark i Moskva. Fra 1922–23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne. Tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleire. Staten fratok kirken all eiendom og alle rettigheter, og en ateisme begrunnet i marxisme ble statens offisielle ideologi. Antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode. Mange kirkebygg ble ødelagt. En rekke betydelige ortodokse teologer hadde imidlertid flyktet eller emigrert og slo seg ned i Vesten (Nikolai Berdjajev, Sergej Bulgakov, Georgij Fedotov).

Like etter den russiske revolusjonen fikk de fleste av innbyggerne i de muslimske republikkene lov til å utøve sin religion. Religion skulle imidlertid være en privatsak, og det var forbudt å praktisere islam utenfor moskeer og i hjemmet. Undersøkelser fra 1980 viste at borgerne i de muslimske sovjetrepublikkene var langt mer religiøse enn russerne. I den russiske sovjetrepublikken var 80 % ikke-troende, i de muslimske republikkene bare 20 %.

Bolsjevikene henvendte seg til både jøder og muslimer ved den russiske revolusjonen – og uttalte at de ville frigjøre dem fra Tsar-regimets undertrykkende politikk. Likevel stod sovjetiske myndigheter senere – især under Stalin – for betydelige forfølgelser av både muslimer og jøder.

Det var også etter den russiske revolusjonen at den russisk-ortodokse kirken i utlandet (ROCA) ble opprettet. En rekke russiske biskoper samlet seg i Konstantinopel (dagens Istanbul) i 1920, og med patriarken i Konstantinopels velsignelse grunnla de ROCA. Kirken anser seg som etterfølgere av Tikhon (1865–1925) som var patriark i Moskva før den russiske revolusjonen. I 2007 forsonet endel av ROCA seg med patriarken i Moskva, mens en annen del brøt ut og opprettet en ny, uavhengig fløy. Utbryterne motsatte seg forsoningen med Moskva på grunn av kirkens ledtog med sovjetiske – og senere russiske myndigheter, som de mente var medskyldig i massive forfølgelser.

Den ortodokse kirken (og andre religionssamfunn) fikk under den annen verdenskrig en viss frihet som ledd i den nasjonale mobiliseringen. Fra 1959 av ble statens antireligiøse politikk igjen forsterket i form av restriksjoner, som varte frem til liberaliseringen av hele samfunnet i Sovjetunionen mot slutten av 1980-årene. Siden kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har det vært religionsfrihet i Russland.

I takt med at Russland har beveget seg i en mer autoritær retning etter at Putin kom til makten i år 2000, har religionsfriheten fått flere riper i lakken. Blant annet ble Russlands lovgivning mot ekstremisme og terrorisme endret i 2007, noe som har gitt myndighetene svært utvidede fullmakter til å rettsforfølge religiøse grupper. Nye endringer ble lagt til i loven i 2016, som blant annet forbød misjonering og religiøse aktiviteter på ”ikke registrerte områder”. Under denne loven kan også religionsutøvelse i hjemmet bli straffeforfulgt. Kritikere av loven mener den legger bånd på fredelig religiøs praksis, og dermed gir myndighetene nok et verktøy til å slå ned på uønskede aktiviteter.

I april 2017 forbød Russlands høyesterett religionssamfunnet Jehovas vitner. Det russiske justisdepartementet hadde tidligere satt gruppen på en liste over organisasjoner som bedriver ekstremistiske handlinger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.