Svalbardtraktaten

Navnet «Svalbard» ble innført da Norge overtok suvereniteten i 1925. I den engelske avtaleteksten omtales området som «Archipelago of Spitsbergen» («Spitsbergenøyene» i norsk oversettelse). Avtaleområdet er definert (artikkel 1) ved geografiske koordinater (mellom 10° og 35° øst, og mellom 74° og 81° nord), samtidig som de største øyene i området nevnes ved navn, herunder Bjørnøya. Gyldighetsområdet presiseres ytterligere til også å gjelde «alle de øyer, holmer og skjær som hører til disse». Traktatens bestemmelser omfatter områdets territorialfarvann.

Traktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Den var da ratifisert av Nederland, Storbritannia, Danmark, USA, Italia, Frankrike, Sverige, Norge og Japan. Senere har et stort antall stater sluttet seg til traktaten. Forhandlinger om Svalbard tok til i Paris i 1919 på norsk initiativ som en del av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Tidligere framstøt, deriblant fra Norge, på å endre områdets faktiske status som ingenmannsland (terra nullius) hadde ikke ført fram.

• For mer om bakgrunnen for avtalen, les Svalbards historie.

Blant annet på bakgrunn av hvordan Norge håndhevet sin nøytralitet under verdenskrigen, var det bred enighet blant seiersmaktene om å gi Norge suverenitet over området. Tyskland var ikke representert ved forhandlingene, men signaliserte sin tilslutning. Den revolusjonære regjeringen i Russland var ikke anerkjent av vestmaktene og var heller ikke invitert til å delta i Paris. Norge, som fikk i oppdrag å utarbeide utkastet til avtaletekst, var imidlertid opptatt av å legge til rett for Russlands framtidige tilslutning. Det ble derfor lagt inn en bestemmelse som sikret samme rettigheter for russiske som for traktatlandenes undersåtter inntil Russland tiltrådte traktaten (artikkel 10). I 1924 erklærte sovjetregjeringen at den ikke hadde innvendinger mot Norges suverenitet over Svalbard. Sovjetunionen sluttet seg formelt til traktaten i 1935.

Norges suverenitet over området er å anse som bindende for alle stater. Det er imidlertid kun traktatpartenes undersåtter som nyter godt av rettighetene til likebehandling, samtidig som alle verdens stater står fritt til å slutte seg til traktaten. Gitt at Svalbardtraktaten fortsatt er i kraft i sin opprinnelige ordlyd, er den et av svært få elementer i fredsoppgjøret etter første verdenskrig som har overlevd alle senere territorielle og politiske omveltninger i Europa fram til starten av det 21. århundre.

I kraft av suvereniteten over området fastsetter Norge lover og regler for Svalbard og håndhever disse, på linje med hva som gjelder for øvrige deler av Norge. Flere bestemmelser i traktaten inneholder imidlertid formuleringer om likebehandling av traktatmaktenes borgere og selskaper. Disse bestemmelse har i en del tilfeller betydning for utformingen av norsk lov- og regelverk og forvaltning av området. Etter traktatteksten gjelder likebehandlingen også i øygruppas territorialfarvann.

Likebehandlingen inkluderer tiltak for å ivareta områdets plante- og dyreliv. Etter traktatens artikkel 2 har traktatpartenes skip og undersåtter lik rett til fiske og jakt, mens artikkel 3 sikrer traktatmaktenes undersåtter lik rett til adgang og opphold og til å drive maritim virksomhet og industri-, bergverks- og handelsvirksomhet (i den engelske teksten «commercial») så lenge de retter seg etter de stedlige lover og forskrifter. Som en konsekvens av dette kan det ikke innføres noen form for monopol. Likebehandlingen gjelder også reglene for gruvedrift, som etter traktaten ble fastsatt gjennom en egen bergverksordning.

Norges adgang til å kreve inn skatter og avgifter er begrenset til hva som kommer traktatområdet til gode (artikkel 8). Som en følge av dette er det egne skattesatser for Svalbard. I praksis hentes det inn mindre gjennom skatter og avgifter på Svalbard enn det anvendes på forvaltningen av området.

Etter traktatens artikkel 9 forplikter Norge seg til å ikke opprette eller tillate opprettet noen «flåtebasis» eller «befestning» i traktatområdet, og området må heller aldri utnyttes i «krigsøiemed» («for warlike purposes»).

Siden traktaten trådte i kraft, er det bare Norge og Sovjetunionen (senere Russland) som har hatt omfattende næringsvirksomhet og bosettinger i området. I mellomkrigstiden og de første tiårene etter andre verdenskrig var Norge tilbakeholden med å drive rettshåndhevelse i fullt omfang overfor sovjetiske virksomheter og borgere. Dette endret seg fra 1970-årene, da Norge i økende grad markerte sin suverenitet og fortolkning av bestemmelsene i traktaten. Sovjetiske myndigheter på sin side reagerte ved flere anledninger på det de hevdet var mangelfull norsk etterlevelse av artikkel 9 (begrensninger på militær virksomhet) og ulike sider av likebehandlingsbestemmelsene.

Sovjetunionen protesterte kraftig høsten 1951 etter at den norske regjeringen tidligere samme år hadde slått fast at Svalbard inngikk i NATOs nordatlantiske forsvarsområde. Også norske planer om å bygge flyplass møtte langvarig sovjetisk motstand. Det samme gjorde etableringen av en telemetristasjon for European Space Research Organization (ESRO, nå European Space Agency, ESA). Det ble også regelmessig protestert mot besøk av norske kystvaktskip, marinefartøy og militære transportfly. Fra norsk side ble slike besøk brukt nettopp til å markere at denne typen virksomhet ikke er i strid med traktatens artikkel 9.

De eneste direkte utfordringene av kjernen i traktaten, Norges suverenitet over området, kom under andre verdenskrig. Fra sommeren 1941, og episodisk fram til slutten av krigen, fant det sted kamphandlinger i området mellom allierte og tyske styrker, og befolkningen i de norske og sovjetiske bosetningene ble evakuert. Høsten 1944 fremmet Sovjetunionen krav overfor Norge om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet, mens resten av området skulle underkastes et norsk-sovjetisk fellesstyre («kondominium»). Den norske regjeringen strakk seg fram til våren 1945 langt for å imøtekomme de sovjetiske kravene og fremmet blant annet forslag om felles norsk-sovjetiske forvarsforanstaltninger. Vinteren 1947 avviste likevel regjeringen med støtte fra Stortinget videre forhandlinger i en slik retning. Sovjetunionen vendte ikke tilbake til saken.

Strid rundt fortolkningen av Svalbardtraktatens bestemmelser i nyere tid gjelder først og fremst havområdene rundt Svalbard og har opphav i utviklingen havets folkerett har gått gjennom siden avtalen ble inngått i 1920. Dette er særlig knyttet til utnyttelse av fiskeriressurser og petroleum og mineraler på eller under havbunnen.

Traktaten ble utformet etter første verdenskrig med utgangspunkt i datidens folkerettslige regler og sedvane, deriblant når det gjaldt maritime grenser. Kyststaters territorialfarvann var den gang gjerne tre eller fire nautiske mil. Ved overtakelsen i 1925 ble territorialfarvannet i området fastsatt til fire nautiske mil, i 2003 utvidet til tolv nautiske mil.

Utviklingen i havretten fra 1950-årene i retning av utvidede rettigheter for kyststater også utenfor territorialfarvannet kom til å reise enkelte spørsmål knyttet til fortolkningen av traktaten. Norge innførte i 1977 en 200 nautiske mils økonomisk sone utenfor fastlandet og i 1980 en fiskerisone rundt Jan Mayen, der Norge håndhever jurisdiksjon og suverene rettigheter til ressursutnyttelse i tråd med gjeldende folkerett (UNCLOS). I 1977 ble det også opprettet en 200-mils «fiskevernsone» rundt Svalbard.

• Arktis
• Svalbard
• Svalbards historie
• Næringsliv på Svalbard
• Forskning på Svalbard
• Dyreliv på Svalbard
• Natur- og miljøvern på Svalbard
• Ekspedisjoner i Arktis

• Lovdata: Svalbardtraktaten
• Sysselmannen på Svalbard

• Bjørklund, Kristoffer (2009). Norwegian Oil Policy on Svalbard. The Caltex Case 1960-67. Institutt for forsvarsstudier.
• Holtsmark, Sven G. (red.) (1995). Norge og Sovjetunionen. En utenrikspolitisk dokumentasjon. Cappelen.
• Holtsmark, Sven G. (2004). «Høyt spill. Svalbard-spørsmålet 1944-47». Forsvarsstudier 1/2004. Les artikkelen hos IFS.
• Pedersen, Torbjørn (2011). «International Law and Politics in U.S. Policymaking: The United States and the Svalbard Dispute.» Ocean Development & International Law, Volume 42, Issue 1–2, 2011 pages 120–135.
• Tamnes, Rolf (1991). «Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig, 1870–1953.» Forsvarsstudier 7/1991. Les artikkelen i FHS Brage.
• Ulfstein, Geir (1995). The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty.