Svalbardtraktaten

Traktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya, og at norske lover og regler gjelder for området.

Samtidig er det full anledning for borgere av alle signatarlandene til å bosette seg og å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. Svalbard er i tillegg definert som demilitarisert område, det vil si at det ikke er lov å etablere militære anlegg, baser eller ha soldater stasjonert der.

• For håndhevelsen og praktiseringen av bestemmelsene i Svalbardtraktaten, se Svalbards historie.

Russland (Sovjetunionen) var på tiden da traktaten ble inngått ikke anerkjent av alle signatarmaktene, og disse ville heller ikke akseptere Sovjetunionen som part i avtalen så lenge de ikke selv hadde anerkjent landet.

Først etter at USA, den siste av signatarmaktene, anerkjente Sovjetunionen i 1935 kunne også Sovjetunionen bli part i avtalen. Traktaten hadde imidlertid en egen bestemmelse til sovjetisk fordel, Artikkel 10, som innebar at den også fra starten skulle gjøres gjeldende for sovjetiske innbyggere selv om Sovjetunionen ikke hadde undertegnet.

• Svalbard
• Svalbards historie
• Arktis

• Traktatens tekst
• Sysselmannen på Svalbard

• Rolf Tamnes, "Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig, 1870-1953." Forsvarsstudier 7, 1991 (101 s.) Les artikkelen i FHS Brage.
• Torbjørn Pedersen, "International Law and Politics in U.S. Policymaking: The United States and the Svalbard Dispute." Ocean Development & International Law, Volume 42, Issue 1-2, 2011 pages 120-135.
• Kristoffer Bjørklund, Norwegian Oil Policy on Svalbard. The Caltex Case 1960-67. Oslo, Norwegian Institute for Defence Studies, 2009.
• Geir Ulfstein, The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty, 1995.