Signering av Svalbardtraktaten av Ukjent/Sysselmannens arkiv. Falt i det fri (Public domain)
Norge overtar suvereniteten over Svalbard august 1925 av Norsk Polarinstitutt. Gjengitt med tillatelse
Svalbardtraktaten er en internasjonal avtale som sikrer Norge suvereniteten over Svalbard, med visse begrensninger når det gjelder militæranlegg og retten til å drive næringsvirksomhet.
Traktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Den var da ratifisert av Nederland, Storbritannia, Danmark, USA, Italia, Frankrike, Sverige, Norge og Japan. Senere ble traktaten ratifisert av mange flere stater, blant dem Sovjetunionen (Russland) og Canada, i alt 44 land.
Traktaten slår fast Norges «fulle og uinnskrenkede høihetsrett» over Svalbard, inklusive Bjørnøya, og at norske lover og regler gjelder for området.
Samtidig er det full anledning for borgere av alle signatarlandene til å bosette seg og å drive næringsvirksomhet, jakt og fiske i området. Svalbard er i tillegg definert som demilitarisert område, det vil si at det ikke er lov å etablere militære anlegg, baser eller ha soldater stasjonert der.
Russland (Sovjetunionen) var på tiden da traktaten ble inngått ikke anerkjent av alle signatarmaktene, og disse ville heller ikke akseptere Sovjetunionen som part i avtalen så lenge de ikke selv hadde anerkjent landet.
Først etter at USA, den siste av signatarmaktene, anerkjente Sovjetunionen i 1935 kunne også Sovjetunionen bli part i avtalen. Traktaten hadde imidlertid en egen bestemmelse til sovjetisk fordel, Artikkel 10, som innebar at den også fra starten skulle gjøres gjeldende for sovjetiske innbyggere selv om Sovjetunionen ikke hadde undertegnet.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.