Kart over Svalbard
.
Norge overtar suvereniteten over Svalbard i august 1925
.

Svalbardtraktaten er en internasjonal avtale som sikrer «Norges fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard. Traktaten fastsetter samtidig vilkår som Norge skal oppfylle i forvaltningen av området, blant annet når det gjelder likebehandling av borgere og selskaper fra alle land som har sluttet seg til avtalen og begrensninger på bruk til visse militære formål. Svalbardtraktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925, og er ratifisert av til sammen 44 land.

Faktaboks

Fullt navn
Traktat mellem Norge, Amerikas Forente Stater, Danmark, Frankrike, Italia, Japan, Nederlandene, Storbritannia og Irland og de britiske oversjøiske besiddelser og Sverige angående Spitsbergen
Kortnavn
Svalbardtraktaten
Engelsk navn
Treaty recognising the sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen, including Bear Island
Vedtatt
9.2.1920
Trådt i kraft
14.8.1925
Lovdata-ID
NL/lov/1920-02-09

Svalbardtraktaten er en av svært få internasjonale avtaler fra oppgjøret etter første verdenskrig som fremdeles etterleves. Med unntak av under andre verdenskrig, har Norges suverenitet over Svalbard aldri blitt utfordret eller bestridt. Strid rundt fortolkningen av traktaten i nyere tid har først og fremst knyttet seg til om Svalbardtraktaten også gjelder havområdene rundt øygruppa.

Traktatområdet

Navnet «Svalbard» ble innført da Norge overtok suvereniteten i 1925. I den engelske avtaleteksten omtales området som «Archipelago of Spitsbergen» («Spitsbergenøyene» i norsk oversettelse). Avtaleområdet er definert (artikkel 1) ved geografiske koordinater (mellom 10° og 35° øst, og mellom 74° og 81° nord), samtidig som de største øyene i området nevnes ved navn, herunder Bjørnøya. Gyldighetsområdet presiseres ytterligere til også å gjelde «alle de øyer, holmer og skjær som hører til disse». Traktatens bestemmelser omfatter områdets territorialfarvann.

Inngåelsen

Signering av Svalbardtraktaten
Fritz Wedel Jarlsberg signerer Svalbardtraktaten på vegne av Norge i Paris 9. februar 1920
Signering av Svalbardtraktaten
Av /Sysselmannens arkiv.

Traktaten ble inngått 9. februar 1920 og trådte i kraft 14. august 1925. Den var da ratifisert av Nederland, Storbritannia, Danmark, USA, Italia, Frankrike, Sverige, Norge og Japan. Senere har et stort antall stater sluttet seg til traktaten. Forhandlinger om Svalbard tok til i Paris i 1919 på norsk initiativ som en del av fredsoppgjøret etter første verdenskrig. Tidligere framstøt, deriblant fra Norge, på å endre områdets faktiske status som ingenmannsland (terra nullius) hadde ikke ført fram.

Blant annet på bakgrunn av hvordan Norge håndhevet sin nøytralitet under første verdenskrig, var det bred enighet blant seiersmaktene om å gi Norge suverenitet over området. Tyskland var ikke representert ved forhandlingene, men signaliserte sin tilslutning. Den revolusjonære regjeringen i Russland var ikke anerkjent av vestmaktene og var heller ikke invitert til å delta i Paris. Norge, som fikk i oppdrag å utarbeide utkastet til avtaletekst, var imidlertid opptatt av å legge til rette for Russlands framtidige tilslutning. Det ble derfor lagt inn en bestemmelse som sikret samme rettigheter for russiske som for traktatlandenes undersåtter inntil Russland tiltrådte traktaten (artikkel 10). I 1924 erklærte sovjetregjeringen at den ikke hadde innvendinger mot Norges suverenitet over Svalbard. Sovjetunionen sluttet seg formelt til traktaten i 1935.

Norges suverenitet over området er å anse som bindende for alle stater. Det er imidlertid kun traktatpartenes undersåtter som nyter godt av rettighetene til likebehandling, samtidig som alle verdens stater står fritt til å slutte seg til traktaten. Gitt at Svalbardtraktaten fortsatt er i kraft i sin opprinnelige ordlyd, er den et av svært få elementer i fredsoppgjøret etter første verdenskrig som har overlevd alle senere territorielle og politiske omveltninger i Europa fram til starten av det 21. århundre.

Regler for likebehandling, skattlegging og militær virksomhet

Kystvakten
Norge har hele tiden ment at begrensningene Svalbardtraktaten legger på militær virksomhet i traktatområdet ikke gjelder anløp av norske kystvaktskip i øygruppa. Her er Kystvakten på plass like utenfor Barentsburg i 2014.

I kraft av suvereniteten over området fastsetter Norge lover og regler for Svalbard og håndhever disse, på linje med hva som gjelder for øvrige deler av Norge. Flere bestemmelser i traktaten inneholder imidlertid formuleringer om likebehandling av traktatmaktenes borgere og selskaper. Disse bestemmelsene har i en del tilfeller betydning for utformingen av norsk lov- og regelverk og forvaltning av området. Etter traktatteksten gjelder likebehandlingen også i øygruppas territorialfarvann.

Likebehandlingen inkluderer tiltak for å ivareta områdets plante- og dyreliv. Etter traktatens artikkel 2 har traktatpartenes skip og undersåtter lik rett til fiske og jakt, mens artikkel 3 sikrer traktatmaktenes undersåtter lik rett til adgang og opphold og til å drive maritim virksomhet og industri-, bergverks- og handelsvirksomhet (i den engelske teksten «commercial») så lenge de retter seg etter de stedlige lover og forskrifter. Som en konsekvens av dette kan det ikke innføres noen form for monopol. Likebehandlingen gjelder også reglene for gruvedrift, som etter traktaten ble fastsatt gjennom en egen bergverksordning.

Norges adgang til å kreve inn skatter og avgifter er begrenset til hva som kommer traktatområdet til gode (artikkel 8). Som en følge av dette er det egne skattesatser for Svalbard. I praksis hentes det inn mindre gjennom skatter og avgifter på Svalbard enn det anvendes på forvaltningen av området.

Etter traktatens artikkel 9 forplikter Norge seg til å ikke opprette eller tillate opprettet noen «flåtebasis» eller «befestning» i traktatområdet, og området må heller aldri utnyttes i «krigsøiemed» («for warlike purposes»).

Traktaten i praksis

Barentsburg
Etter Svalbardtraktaten har alle borgere og selskaper tilhørende stater som har signert traktaten rett til å oppholde seg, drive jakt og næringsvirksomhet på Svalbard. Barentsburg er den store russiske bosettingen på Svalbard. Her er boligblokker i Barentsburg, med en byste av Lenin i forgrunnen.

Siden traktaten trådte i kraft, er det bare Norge og Sovjetunionen (senere Russland) som har hatt omfattende næringsvirksomhet og bosettinger i området. I mellomkrigstiden og de første tiårene etter andre verdenskrig var Norge tilbakeholden med å drive rettshåndhevelse i fullt omfang overfor sovjetiske virksomheter og borgere. Dette endret seg fra 1970-årene, da Norge i økende grad markerte sin suverenitet og fortolkning av bestemmelsene i traktaten. Sovjetiske myndigheter på sin side reagerte ved flere anledninger på det de hevdet var mangelfull norsk etterlevelse av artikkel 9 (begrensninger på militær virksomhet) og ulike sider av likebehandlingsbestemmelsene.

Sovjetunionen protesterte kraftig høsten 1951 etter at den norske regjeringen tidligere samme år hadde slått fast at Svalbard inngikk i NATOs nordatlantiske forsvarsområde. Også norske planer om å bygge flyplass møtte langvarig sovjetisk motstand. Det samme gjorde etableringen av en telemetristasjon for European Space Research Organization (ESRO, nå European Space Agency, ESA). Det ble også regelmessig protestert mot besøk av norske kystvaktskip, marinefartøy og militære transportfly. Fra norsk side ble slike besøk brukt nettopp til å markere at denne typen virksomhet ikke er i strid med traktatens artikkel 9.

De eneste direkte utfordringene av kjernen i traktaten, Norges suverenitet over området, kom under andre verdenskrig. Fra sommeren 1941, og episodisk fram til slutten av krigen, fant det sted kamphandlinger i området mellom allierte og tyske styrker, og befolkningen i de norske og sovjetiske bosetningene ble evakuert. Høsten 1944 fremmet Sovjetunionen krav overfor Norge om at Bjørnøya skulle overføres til sovjetisk suverenitet, mens resten av området skulle underkastes et norsk-sovjetisk fellesstyre («kondominium»). Den norske regjeringen strakk seg fram til våren 1945 langt for å imøtekomme de sovjetiske kravene og fremmet blant annet forslag om felles norsk-sovjetiske forvarsforanstaltninger. Vinteren 1947 avviste likevel regjeringen med støtte fra Stortinget videre forhandlinger i en slik retning. Sovjetunionen vendte ikke tilbake til saken.

Nyere strids- og fortolkningsspørsmål

Norges maritime grenser
Norges fortolkning av Svalbardtraktaten er at den bare gjelder innenfor territorialbeltet på tolv nautiske mil. I den økonomiske sonen rundt Svalbard har Norge etablert en «fiskevernsone».
Kartverket.
Lisens: CC BY 4.0

Strid rundt fortolkningen av Svalbardtraktatens bestemmelser i nyere tid gjelder først og fremst havområdene rundt Svalbard og har opphav i utviklingen havets folkerett har gått gjennom siden avtalen ble inngått i 1920. Dette er særlig knyttet til utnyttelse av fiskeriressurser og petroleum og mineraler på eller under havbunnen.

Traktaten ble utformet etter første verdenskrig med utgangspunkt i datidens folkerettslige regler og sedvane, deriblant når det gjaldt maritime grenser. Kyststaters territorialfarvann var den gang gjerne tre eller fire nautiske mil. Ved overtakelsen i 1925 ble territorialfarvannet i området fastsatt til fire nautiske mil, i 2003 utvidet til tolv nautiske mil.

Utviklingen i havretten fra 1950-årene i retning av utvidede rettigheter for kyststater også utenfor territorialfarvannet kom til å reise enkelte spørsmål knyttet til fortolkningen av traktaten. Norge innførte i 1977 en 200 nautiske mils økonomisk sone utenfor fastlandet og i 1980 en fiskerisone rundt Jan Mayen, der Norge håndhever jurisdiksjon og suverene rettigheter til ressursutnyttelse i tråd med gjeldende folkerett (UNCLOS). I 1977 ble det også opprettet en 200-mils «fiskevernsone» rundt Svalbard.

Fiskeriforvaltning

Forvaltningen av fiskeriressursene i sonen baseres på likebehandlingsprinsippet med utgangspunkt i staters historiske fiske. Det er likevel Norges prinsipielle standpunkt at traktatens gyldighet ikke strekker seg utover territorialfarvannet, altså at likebehandlingsbestemmelsene for fiske og fangst ikke gjelder i fiskevernsonen. Etter norsk oppfatning er det dermed opp til Norge å forvalte 200-milssonen rundt Svalbardøyene i tråd med reglene i havretten for økonomiske soner. Få stater har sluttet seg til den norske fortolkningen på dette punktet. Flere stater, deriblant Russland, Storbritannia og Island, har markert sin uenighet, det vil si at de hevder traktatens bestemmelser også kommer til anvendelse i 200-milssonen.

Kontinentalsokkelen

Snøkrabbe

EU mener skip fra andre traktatland har like stor rett som norske skip til å fange snøkrabbe i havområdene rundt Svalbard. Norge er uenig.

En beslektet problemstilling er knyttet til kontinentalsokkelen rundt Svalbard. Havretten gir kyststatene suverene rettigheter til å utnytte ressursene knyttet til sokkelbunnen ut til 200 nautiske mil og deretter videre ut så lenge havbunnen defineres som kontinentalsokkel etter nærmere fastsatte kriterier. Norge mener altså at Svalbardtraktaten må tas på ordet, slik at traktatpartene uansett bare har rettigheter frem til og med territorialbeltet på tolv nautiske mil. Det er dessuten Norges standpunkt at Svalbard ikke genererer en egen kontinentalsokkel, men at sokkelen rundt området er en forlengelse av sokkelen ut fra Fastlands-Norge og altså uansett ikke er knyttet til Svalbard som sådan.

Den norske fortolkningen er omstridt. Det alternative standpunktet er at traktaten med likebehandlingsbestemmelsene og begrensningen på skattlegging kommer til anvendelse også for sokkelen som omgir Svalbard. Hvilke av de to fortolkningene som legges til grunn, har betydelige konsekvenser blant annet når det gjelder mulig offshore petroleumsvirksomhet og mineralutvinning. Det har også vært strid om Svalbardtraktatens regler gjelder for fangst av snøkrabbe. I en høyesterettsdom om utenlandsk fangst av snøkrabbe i 2019 (HR-2019-282-S) tok imidlertid ikke retten standpunkt til om traktaten får anvendelse utenfor territorialfarvannet.

Det norske standpunktet i spørsmålet om hvorvidt Svalbardtraktaten kommer til anvendelse i 200-milssonen og på sokkelen, baserer seg på at formuleringene i traktatteksten fra 1920 skal leses bokstavelig med utgangspunkt i datidens begrepsbruk og rettspraksis. Den alternative fortolkningen legger til grunn at det var intensjonen bak traktaten å sikre traktatmaktene likebehandling i områdene som kom under norsk kontroll. Opphavsmennene bak traktaten kunne ikke forutse den senere utvidelsen av kyststatenes rettigheter utover territorialfarvannet i form av økonomiske soner og kontinentalsokler. De la derfor ikke inn formuleringer som sikret at likebehandling og begrensning på skattlegging ble videreført som prinsipp også i disse områdene. Utvidelsen av Norges rettigheter til områder som ikke var presisert i avtaleteksten, skal etter dette synet føre til en tilsvarende utvidelse av gyldighetsområdet for traktatens ulike bestemmelser.

Internasjonale rettsavgjørelser peker i ulike retninger og gir dermed ikke grunnlag for å hevde med sikkerhet hvilken av de to fortolkningene av traktatens gyldighetsområde som ville vinne fram om saken kom opp i en internasjonal domstol. Det er imidlertid viktig å holde fast ved at striden ikke står om Norges fulle suverenitet over Svalbard eller om Norges rett til å fastsette forvaltningsregler for levende ressurser og for ressursene på havbunnen i de berørte havområdene. Det dreier seg om hvorvidt bestemmelsene om de andre traktatpartenes rettigheter etter traktaten kommer til anvendelse i fiskevernsonen og på sokkelen også utenfor territorialgrensen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bjørklund, Kristoffer (2009). Norwegian Oil Policy on Svalbard. The Caltex Case 1960-67. Institutt for forsvarsstudier.
  • Holtsmark, Sven G. (red.) (1995). Norge og Sovjetunionen. En utenrikspolitisk dokumentasjon. Cappelen.
  • Holtsmark, Sven G. (2004). «Høyt spill. Svalbard-spørsmålet 1944-47». Forsvarsstudier 1/2004. Les artikkelen hos IFS.
  • Pedersen, Torbjørn (2011). «International Law and Politics in U.S. Policymaking: The United States and the Svalbard Dispute.» Ocean Development & International Law, Volume 42, Issue 1–2, 2011 pages 120–135.
  • Tamnes, Rolf (1991). «Svalbard og stormaktene. Fra ingenmannsland til kald krig, 1870–1953.» Forsvarsstudier 7/1991. Les artikkelen i FHS Brage.
  • Ulfstein, Geir (1995). The Svalbard Treaty: From Terra Nullius to Norwegian Sovereignty.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg