Vladimir Vladimirovitsj Putin, russisk politiker, statsminister 1999 og 2008-2012, president 2000–08 og fra 2012. Født i Leningrad (nåværende St. Petersburg), juridisk embetseksamen 1975.

Vladimir Putin arbeidet i perioden 1975 til 1991 i KGB. Fra 1985 til 1990 var han stasjonert i Dresden, Øst-Tyskland. I 1991 ble han utnevnt til leder for internasjonal avdeling hos den liberale borgermesteren Anatolij Sobtsjak i St. Petersburg, fra 1994 til 1996 var han første viseborgermester.

Etter at Sobtsjak tapte borgermestervalget i 1996, ble Putin rekruttert til den russiske presidentadministrasjonen. I juli 1998 ble han utpekt til sjef for FSB (tidligere KGB) og i mars 1999 til sekretær for president Boris Jeltsins nasjonale sikkerhetsråd. I forkant av den nye russiske innmarsjen i Tsjetsjenia ble Putin i august 1999 utnevnt til statsminister.

Putin bygde raskt opp popularitet på sin tøffe linje i Tsjetsjenia-spørsmålet og sitt lov-og-orden image. Da president Jeltsin overraskende trådte tilbake som president 31. desember 1999 overtok Putin som fungerende president. I mars 2000 ble denne posisjonen formalisert da Putin ble valgt til president med 52,9 % av stemmene i første valgomgang.

Putin fremstod på mange måter som sin forgjengers rake motsetning og ble raskt et symbol på en ny giv i russisk postsovjetisk utvikling. I kontrast til Jeltsin tok ikke Putin like klart avstand fra alle sider ved sovjetsamfunnet. Hans pragmatiske tilnærming til den nære fortiden kan illustreres ved at han fikk gjeninnført den sovjetiske nasjonalsangen (om enn med ny tekst). Godt hjulpet av en sterk økonomisk utvikling lyktes Putin å bevare sin store personlige popularitet til tross for tilbakeslag som håndteringen av Kursk-forliset i 2000 og en tilsynelatende feilslått politikk i Tsjetsjenia (jamfør for eksempel gisselaksjonen i Dubrovka-teateret, Moskva, i oktober 2002).

Mens Jeltsin hele sin presidenttid hadde slitt med et parlament i opposisjon, fikk Putin støtte til sine reformplaner i Statsdumaen. Fortsatt liberal økonomisk reform ble kombinert med en tilstramming på det politiske området, først og fremst gjennom en styrking av «maktvertikalen» og en innskrenkning av regionenes selvstyre.

Innad i Putin-administrasjonen var imidlertid den første presidentperioden preget av en rivalisering mellom tre ulike klaner – «familien» (Jeltsins tidligere innerste krets), «siloviki» (representanter for FSB, forsvaret o.l.) og st. petersburgerne (liberale økonomer).

I løpet av den første presidentperioden klarte Putin å redusere makten til oligarkene fra Jeltsin-perioden, forretningsmenn som ved tvilsomme metoder hadde fått kontroll over tidligere offentlige eiendommer og slik skaffet seg enorme rikdommer  i løpet av 90-tallet. Blant disse oligarkene, som ble satt under etterforskning, var Boris Berezovskij, som rømte til utlandet og Mikhail Khodorkovskij, som ble fengslet.

Merkbar økonomisk framgang og følelsen av at det kaotiske og korrupte styresettet fra Jeltsin-perioden nå var over, gjorde at Putin ble svært populær blant velgerne. Svekkelsen av mediemangfoldet spilte også inn. Framstillingen av Putin som "redningsmann" fikk stå nokså uimotsagt i de mest benyttede massemediene.

Putin lyktes å bygge opp en nærmest uangripelig posisjon. Ved presidentvalget i mars 2004 stilte derfor ingen av Putins antatt sterkeste utfordrere opp og Putin vant lett med 71,2 % i første valgomgang. I forkant av presidentvalget hadde Putin kvittet seg med Kasianov-regjeringen og de siste restene av «familien». Putin hadde dermed tilsynelatende full kontroll.

Hans andre presidentperiode utviklet seg imidlertid ikke til noen ubetinget suksess. I etterkant av gisselaksjonen i Beslan i september 2004 gjennomførte Putin flere reformer for å styrke staten mot lignende angrep, blant annet strammet han grepet om regionene ved å gjeninnføre presidentutnevnte regionale ledere.

I sitt forsøk på å gjenreise sentralmakten ble Putin kritisert for å undergrave mange av de landevinningene som hadde blitt gjort i 1990-årene: den politiske opposisjonen er marginalisert, staten kontrollerer igjen direkte eller indirekte de viktigste etermedier og aviser, regionalt selvstyre er erstattet med sentral kontroll og staten er i ferd med å kjøpe seg opp i strategisk viktige økonomiske sektorer på bekostning av oligarkene.

Overfor omverdenen forsøkte Putin å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt. I forhold til de tidligere sovjetrepublikkene har man sett en utvikling fra multilateralt samarbeid innenfor rammen av SUS til en større vektlegging av bilaterale relasjoner. Et gjennomgående trekk har vært et sterkt innslag av politisk pragmatisme.

Eter grunnloven kunne Putin ikke gjenvelges som president i 2008, men han foretok en rekke utnevnelser som skulle sikre hans maktbase når presidentperioden løp ut. Den viktigste var Dmitirj Medvedev, som var Putins håndplukkede etterfølger og ble valgt til president med overveldende margin i 2008. Medvedev utnevnte deretter Putin til statsminister; Putin ble dermed fortsatt Russlands reelle leder.

Etter fire år som statsminister ble Putin for tredje gang valgt til president i mars 2012. Putin utnevnte Medvedev som ny statsminister. Perioden ble preget av innskrenking av den politiske friheten og kulturell tilstramning i retning av religiøst begrunnet konservatisme. Særlig oppmerksomhet utenlands fikk loven "til beskyttelse av barn mot informasjon som propaganderer for avvisning av tradisjonelle familieverdier". Positiv informasjon til mindreårige om blant annet homoseksualitet ble dermed forbudt. Loven, som ble enstemmig vedtatt i Statsdumaen, gjorde Putin til internasjonalt symbol for tradisjonalisme og livstilskonservatisme.     

Utenrikspolitisk ble Russland i Putins tredje periode mer aktivistisk. Innlemmelsen av Krim-halvøya i 2014 under Ukraina-krisen og støtten til Assad-regimet under borgerkrigen i Syria er eksempler på denne dreiningen. Russlands avgjørende rolle i å få i stand en atomavtale med Iran er ett eksempel på Russlands utenrikspolitiske betydning i Putins tredje periode.  

Den russiske militærdoktrinen fra 2014 slår fast at de viktigste utenlandske truslene mot Russland er utvidelsen av NATOs militære kapasitet og destabilisering i flere naboregioner.Forholdet til Vesten har vært på sitt mest anspente siden 1980-tallet. I april 2014 suspenderte NATO's utenriksministere  det praktiske sivile og militære samarbeidet med Russland, men opprettholdt det politiske samarbeidet i NATO-Russland-rådet sånn at synspunkter kunne utveksles, bl a om Ukraina-krisen. Rådet møttes for første gang igjen i april 2016. 

Økonomien har vært under sterkt press som følge av lave oljepriser og sanksjoner som følge av Ukraina-krisen. Også de innenriks kostnadene ved å innlemme Krim-halvøya i den russiske føderasjonen og bringe den velferdsmessig opp fra ukrainsk til russisk nivå samt å knytte halvøyas infrastruktur til den russiske, er betydelige.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.