Gazprom

Gazproms ledningsnett for transport av gass er under stadig utbygning. Den totale lengden på nettet var 176 600 kilometer i 2020. Mer enn halvparten av gassen går til kunder i Russland, men det er også leveranser til 30 andre land.

Blant ledningene er North Stream og Blue Stream de største. North Stream leder naturgass fra Vyborg til Greifswald. Blue Stream leverer gass til Tyrkia i en ledning som går over Svartehavet.

En planlagt South Stream ledning skulle levere gass til sør Europa i en ledning over Svartehavet til Bulgaria, via Serbia med ledninger over Adriaterhavet til Italia. Etter den russiske overtagelsen av Krim i 2014 ble det satt inn sanksjoner fra EU som gjorde at prosjektet ble kansellert. Prosjektet blir nå i stedet gjennomført over den europeiske delen av Tyrkia og gjennom Hellas til Italia som Turk Stream og Tesla rørledningsnett.

Et annet viktig gassmarked for Gazprom er Kina. Kina har gitt gunstig finansiering av gassledning til landet og bygger selv ut ledningsnett på sin side av grensen. I desember 2019 åpnet gassledningen Power of Siberia til det nordøstlige Kina. I 2020 meldte media at en ny gassledning over Mongolia ble vurdert.

Gass fra feltene på Sakhalin blir eksportert i form av LNG (flytende gass) med skip. Slik gass eksporteres til en rekke land over hele verden.

Selskapet ble grunnlagt i 1989, da ministeriet for gassindustri ble gjort om til et statlig aksjeselskap med navnet State Gas Concern Gazprom. Dette var Sovjetunionens første statlige selskap som var organisert som et uavhengig selskap.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 ble gass- og oljeindustri overlatt til nasjonale selskaper i de nye selvstendige republikkene; i Ukraina Ukragazprom og i Turkmenistan Turkmengazprom. Gazprom ble det russiske selskapet, mens gasselskap i republikker enten uten eller med liten egen produksjon ble i praksis helt avhengige av leveranser fra det russiske selskapet.

Den russiske presidenten, Boris Jeltsin, utpekte i 1992 Viktor Tsjernomyrdin til styreformann, og han startet en prosess mot privatisering av selskapet. Alle russiske borgere fikk kuponger som kunne brukes til å kjøpe aksjer i tidligere statlige selskaper som ble organisert som private aksjeselskaper. I 1994 var 33 prosent av aksjene eid av 747 000 russere, 15 prosent fordelt til ansatte i Gazprom og 40 prosent var eid av den russiske stat. Den statlige andelen ble senere redusert til 38 prosent. Salg av aksjer til utenlandske interesser var strengt regulert og begrenset til 9 prosent. Selv om den utenlandske andelen var begrenset, ga det mulighet til å reise kapital fra det internasjonale kapitalmarkedet.

Etter at Sovjetunionen ble oppløst hadde flere utenlandske selskaper etablert seg i Russland. I 1996 ble det åpnet for utenlandske investorer og Gazprom startet samarbeid med det amerikanske Exxon Mobil, det britiske og nederlandske selskapet Royal Dutch/Shell, det franske Total det italienske oljeselskapet Eni og det tyske Ruhrgas.

Gazprom tok gradvis over mange av disse interessene. I desember 2006 inngikk selskapet en avtale med Royal Dutch Shell, Mitsui og Mitsubishi om å overta majoritetsinteressen (50 prosent + 1 aksje) i Sakahli Energy. Året etter solgte TNK-BP, et russisk underselskap av BP, sine interesser i Kovykta-feltet i Sibir til Gazprom. Salget skjedde etter at russiske myndigheter begynte å stille spørsmål om selskapet hadde rett til å eksportere gass fra Russland. I praksis hadde ikke BP noe alternativ til å selge.

I 2004 overtok Gazprom det statlige oljeselskapet Rosneft. Gazprom ble dermed et selskap som hadde kontroll over salg og produksjon av både olje og gass. I 2005 kjøpte Gazprom det tidligere russiske oljeselskapet Sibneft (nå Gazprom Neft). Det var etter dette kjøpet Gazprom ble Russlands største selskap.

I årene fra 1998 til 2002 betalte selskapet nesten ikke skatt, og det var omfattende overførsel av kapital og ressurser fra en fåtallig gruppe som satt sentralt i selskapets ledelse, og blant politiske ledere og deres slektninger. Den fåtallige gruppen som profitterte fra privatiseringen av Gazprom og andre statlige selskaper ble i Russland kalt for oligarker.

Den høye private eierandelen var svært omstridt. Blant kritikerne var Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev, som ønsket at det offentlige skulle ha kontroll over strategisk industri. Det var først da Vladimir Putin ble president i Russland i juni 2002 at situasjonen kom under kontroll, slaktingen av selskapet ble stoppet og deler av det som var overtatt av oligarker ble tilbakeført. I 2005 fikk igjen den russiske staten aksjeflertall i selskapet.

Mange russiske toppolitikere har hatt stillinger i Gazprom. Russlands første stedfortredende ministerpresident Dmitrij Medvedev har senere vært styreformann flere ganger.

Landene i det tidligere Sovjetunionen fikk i starten levert gass til lavere priser enn på det globale gassmarked. Prisen på gassen har variert alt etter hvilke kontrakter som er inngått. Prisen til kunder i Russland var for eksempel lenge en femtedel av prisen til Tyskland. Polen betalte en høyere pris enn Tyskland. Kunder i Hviterussland og Ukraina fikk en pris som var lavere enn den Tyskland og Polen betalte.

I 2006 krevde Russland av Gazprom at Ukraina og Hviterussland skulle betale markedspris. Den russiske gasseksporten til resten av Europa gikk over de to landene, og de to landene svarte med økt skattlegging og protester. Russland kom også med anklager om at de to landene tappet gass fra ledningsnettet uten å betale. I 2008 reduserte Russland forsyningene til Ukraina til halvparten over en tre dagers periode. Gasseksporten ble etter denne markeringen fortsatt, men uenighet om pris fortsatte. I 2014 fikk EU forhandlet frem en avtale mellom de to landene som sørget for gassforsyning over vinteren. Etter russisk syn hadde Russland store krav mot Ukraina for manglende betaling for gass.

En av årsakene til etablering av rørledninger over Østersjøen og Svartehavet var å unngå at andre land fikk territoriell kontroll over den russiske gasseksporten. Gazprom reeksporterer gass fra Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan. Alle de tre landene er avhengige av gassledningsnett over Russland for å få solgt gass.

I september 2012 startet EU-kommisjonen en gransking av Gazprom. Selskapet ble gransket for om det utnyttet sin dominerende posisjon som gassleverandør til å diktere priser. Granskingen førte ikke til noen reaksjoner, men det var stor uro innen EU over Russlands dominerende posisjon som gassleverandør.

I april 2013 startet Greenpeace en protestaksjon mot en russisk oljeplattform i Arktis. Greenpeace hevdet at oljeboringen var miljøskadelig. Aktivistene fra skipet forsøkte å komme om bord på Prirazlomnaya-plattformen. To aktivister som forsøkte å borde plattformen ble arrestert, og Greenpeaces skip Arctic Sunrise ble bordet av mannskap fra et helikopter fra den russiske kystvakten.

Tretti Greenpeace medlemmer fra seksten nasjoner ble arrestert. De arresterte og skipet ble ført til Murmansk. De russiske myndighetene hadde planlagt å sikte Greenpeace-medlemmene for piratvirksomhet, men anklagene ble droppet i oktober 2013 etter omfattende internasjonale protester.

Hverken Greenpeace eller andre miljøorganisasjoner har senere forsøkt å gjennomføre aksjoner mot russisk olje- og gassvirksomhet.

Gazprom er en viktig sponsor for sport i flere land. I Russland har selskapet sponset fotballklubben FC Zenit i St. Petersburg, volleyballklubbene VC Zenit-Kazan og Gazprom-Ugra Surgut, russiske profesjonelle syklistlag, UEFA Champions League og UEFA Super Cup. I Tyskland har de sponset bundesliga-klubben FC Schalcke, i Serbia fotballklubben Røde Stjerne og i England fotballaget Chelsea. De har også sponset motorsport.