Av .

Hovedkvarteret for Gazprom er i dag i St. Petersburg, i et kontorbygg som er det høyeste i Europa.

Gazprom er et russisk energiselskap som er verdens største gassleverandører. Selskapet hadde i 2018 totalt 12 prosent av verdens totale gassproduksjon og 69 prosent av den russiske gassproduksjonen. Med sine 466 100 ansatt (2018) er Gazprom Russlands største selskap.

Gazproms hovedvirksomhet er geologiske letevirksomhet etter olje og gass, produksjon, transport og salg av olje og gass. Selskapet eier verdens største ledningsnett for gass, opererer hele det russiske ledningsnettet og har monopol på eksport av russisk gass. Det driver også med produksjon og leveranser av elektrisk kraft og fjernvarme. Hovedkvarteret for selskapet er i dag i St. Petersburg, i et kontorbygg som er det høyeste i Europa.

Gazprom er som statlig kontrollert selskap en del av de russiske myndigheters politikk ved å kunne regulere priser og tilgang til gass. Selskapet oppfattes også i andre land som et redskap for russisk politikk.

Gasseksport

Gazprom eksportere gass til mange land i Europa. Mange av de tidligere østblokklandene er helt avhengig av den russiske gassen, men også land i Vest-Europa bruker betydelig med russiske gass. Både Finland, Frankrike, Italia og Tyskland er store kunder. Det meste av gassen blir levert etter langtidskontrakter på 25 år. Landene i EU får omtrent 25 prosent av gassen fra Russland.

Flere land, spesielt Hviterussland og Ukraina, har forsøkt å gjøre seg mindre avhengig av den russiske eksporten. I 2020 startet Hviterussland import av olje fra Norge over Litauen. Ulempen med importen fra Norge er at oljen blir langt dyrere enn den russiske.

Ledningsnettet

Fra ferdigstillelsen av gassledningen TurkStream i 2018.
Av .

Gazproms ledningsnett for transport av gass er under stadig utbygning. Den totale lengden på nettet var 176 600 kilometer i 2020. Mer enn halvparten av gassen går til kunder i Russland, men det er også leveranser til 30 andre land.

Blant ledningene er North Stream og Blue Stream de største. North Stream leder naturgass fra Vyborg til Greifswald. Blue Stream leverer gass til Tyrkia i en ledning som går over Svartehavet.

En planlagt South Stream ledning skulle levere gass til sør Europa i en ledning over Svartehavet til Bulgaria, via Serbia med ledninger over Adriaterhavet til Italia. Etter den russiske overtagelsen av Krim i 2014 ble det satt inn sanksjoner fra EU som gjorde at prosjektet ble kansellert. Prosjektet blir nå i stedet gjennomført over den europeiske delen av Tyrkia og gjennom Hellas til Italia som Turk Stream og Tesla rørledningsnett.

Et annet viktig gassmarked for Gazprom er Kina. Kina har gitt gunstig finansiering av gassledning til landet og bygger selv ut ledningsnett på sin side av grensen. I desember 2019 åpnet gassledningen Power of Siberia til det nordøstlige Kina. I 2020 meldte media at en ny gassledning over Mongolia ble vurdert.

Gass fra feltene på Sakhalin blir eksportert i form av LNG (flytende gass) med skip. Slik gass eksporteres til en rekke land over hele verden.

Reserver og letevirksomhet

Store deler av Gazproms reserver og felt befinner seg på Jamalhalvøya i Russland. Bildet viser feltet Kharasaveyskoye under produksjon i 2019.

Gazprom har verdens største gassreserver. Det er beregnet at selskapet kontrollerer 16 prosent av verdens gassreserver og 71 prosent av Russlands. Feltene med de største funnene ligger på Jamalhalvøya. Et annet viktig felt er Sjtokman-feltet i Barentshavet. Gazprom utvikler feltet i samarbeid med det franske selskapet Total og norske Equinor (tidligere Statoil). Flere av de gamle feltene er i ferd med å bli tømt, men det er mulig at nye metoder for utvinning kan føre til forlenget produksjon også på disse feltene.

Gazprom samarbeider med en rekke utenlandske selskaper med ekspertise på oljeleting, produksjon og salg. I 2012 forhandlet Gazprom seg frem til et oppkjøp av en eierandel på 24,9 prosent i det østerrikske olje- og gasselskapet OMV fra det Abu Dhabi-lokaliserte selskapet International Petroleum Investment Company (IPIC). I 2013 inngikk Gazprom en avtale med Royal Dutch Shell om samarbeid om olje- og gassleting og produksjon i Arktis.

Gazprom har letevirksomhet i en rekke land, blant dem Algerie, India, Kasakhstan, Kirgisistan, Libya, Pakistan, Tasjkent, Usbekistan, Venezuela og Vietnam. Letevirksomhet og produksjon i Libya har vært vanskelig på grunn av urolighetene i landet, og i Vietnam på grunn av uenighet med Kina om territorialgrensen.

Historikk

Den sovjetiske gassproduksjonen startet i 1943 under andre verdenskrig. Landet hadde allerede en betydelig oljeproduksjon som ble startet allerede under tsarimperiet (før 1917). I 1965 ble gassletingen og utviklingen av gassindustri sentralisert og lagt til et ministerium for gassindustri. Det ble satset store ressurser på gass- og oljeleting, og i 1970 og 1980-årene ble det gjort store funn i Sibir, Ural og ved Volga. Funnene gjorde det mulig både å starte eksport av gass og utvikle bruken av gass i Sovjetunionen.

Energiproduksjonen var viktig både økonomisk og politisk for Sovjetunionen. Det gjorde at landet kunne utvikle infrastruktur i alle østblokklandene fra energikilder i Sovjet. De nye østblokklandene ble dermed avhengig av gass fra Sovjetunionen.

Statlig aksjeselskap og privatisering

Selskapet ble grunnlagt i 1989, da ministeriet for gassindustri ble gjort om til et statlig aksjeselskap med navnet State Gas Concern Gazprom. Dette var Sovjetunionens første statlige selskap som var organisert som et uavhengig selskap.

Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 ble gass- og oljeindustri overlatt til nasjonale selskaper i de nye selvstendige republikkene; i Ukraina Ukragazprom og i Turkmenistan Turkmengazprom. Gazprom ble det russiske selskapet, mens gasselskap i republikker enten uten eller med liten egen produksjon ble i praksis helt avhengige av leveranser fra det russiske selskapet.

Den russiske presidenten, Boris Jeltsin, utpekte i 1992 Viktor Tsjernomyrdin til styreformann, og han startet en prosess mot privatisering av selskapet. Alle russiske borgere fikk kuponger som kunne brukes til å kjøpe aksjer i tidligere statlige selskaper som ble organisert som private aksjeselskaper. I 1994 var 33 prosent av aksjene eid av 747 000 russere, 15 prosent fordelt til ansatte i Gazprom og 40 prosent var eid av den russiske stat. Den statlige andelen ble senere redusert til 38 prosent. Salg av aksjer til utenlandske interesser var strengt regulert og begrenset til 9 prosent. Selv om den utenlandske andelen var begrenset, ga det mulighet til å reise kapital fra det internasjonale kapitalmarkedet.

Etter at Sovjetunionen ble oppløst hadde flere utenlandske selskaper etablert seg i Russland. I 1996 ble det åpnet for utenlandske investorer og Gazprom startet samarbeid med det amerikanske Exxon Mobil, det britiske og nederlandske selskapet Royal Dutch/Shell, det franske Total det italienske oljeselskapet Eni og det tyske Ruhrgas.

Gazprom tok gradvis over mange av disse interessene. I desember 2006 inngikk selskapet en avtale med Royal Dutch Shell, Mitsui og Mitsubishi om å overta majoritetsinteressen (50 prosent + 1 aksje) i Sakahli Energy. Året etter solgte TNK-BP, et russisk underselskap av BP, sine interesser i Kovykta-feltet i Sibir til Gazprom. Salget skjedde etter at russiske myndigheter begynte å stille spørsmål om selskapet hadde rett til å eksportere gass fra Russland. I praksis hadde ikke BP noe alternativ til å selge.

I 2004 overtok Gazprom det statlige oljeselskapet Rosneft. Gazprom ble dermed et selskap som hadde kontroll over salg og produksjon av både olje og gass. I 2005 kjøpte Gazprom det tidligere russiske oljeselskapet Sibneft (nå Gazprom Neft). Det var etter dette kjøpet Gazprom ble Russlands største selskap.

Privat profitt og korrupsjon

I årene fra 1998 til 2002 betalte selskapet nesten ikke skatt, og det var omfattende overførsel av kapital og ressurser fra en fåtallig gruppe som satt sentralt i selskapets ledelse, og blant politiske ledere og deres slektninger. Den fåtallige gruppen som profitterte fra privatiseringen av Gazprom og andre statlige selskaper ble i Russland kalt for oligarker.

Den høye private eierandelen var svært omstridt. Blant kritikerne var Vladimir Putin og Dmitrij Medvedev, som ønsket at det offentlige skulle ha kontroll over strategisk industri. Det var først da Vladimir Putin ble president i Russland i juni 2002 at situasjonen kom under kontroll, slaktingen av selskapet ble stoppet og deler av det som var overtatt av oligarker ble tilbakeført. I 2005 fikk igjen den russiske staten aksjeflertall i selskapet.

Mange russiske toppolitikere har hatt stillinger i Gazprom. Russlands første stedfortredende ministerpresident Dmitrij Medvedev har senere vært styreformann flere ganger.

Uro rundt gasseksporten

Landene i det tidligere Sovjetunionen fikk i starten levert gass til lavere priser enn på det globale gassmarked. Prisen på gassen har variert alt etter hvilke kontrakter som er inngått. Prisen til kunder i Russland var for eksempel lenge en femtedel av prisen til Tyskland. Polen betalte en høyere pris enn Tyskland. Kunder i Hviterussland og Ukraina fikk en pris som var lavere enn den Tyskland og Polen betalte.

I 2006 krevde Russland av Gazprom at Ukraina og Hviterussland skulle betale markedspris. Den russiske gasseksporten til resten av Europa gikk over de to landene, og de to landene svarte med økt skattlegging og protester. Russland kom også med anklager om at de to landene tappet gass fra ledningsnettet uten å betale. I 2008 reduserte Russland forsyningene til Ukraina til halvparten over en tre dagers periode. Gasseksporten ble etter denne markeringen fortsatt, men uenighet om pris fortsatte. I 2014 fikk EU forhandlet frem en avtale mellom de to landene som sørget for gassforsyning over vinteren. Etter russisk syn hadde Russland store krav mot Ukraina for manglende betaling for gass.

En av årsakene til etablering av rørledninger over Østersjøen og Svartehavet var å unngå at andre land fikk territoriell kontroll over den russiske gasseksporten. Gazprom reeksporterer gass fra Turkmenistan, Usbekistan og Kasakhstan. Alle de tre landene er avhengige av gassledningsnett over Russland for å få solgt gass.

I september 2012 startet EU-kommisjonen en gransking av Gazprom. Selskapet ble gransket for om det utnyttet sin dominerende posisjon som gassleverandør til å diktere priser. Granskingen førte ikke til noen reaksjoner, men det var stor uro innen EU over Russlands dominerende posisjon som gassleverandør.

Konflikten med Greenpeace

I april 2013 startet Greenpeace en protestaksjon mot en russisk oljeplattform i Arktis. Greenpeace hevdet at oljeboringen var miljøskadelig. Aktivistene fra skipet forsøkte å komme om bord på Prirazlomnaya-plattformen. To aktivister som forsøkte å borde plattformen ble arrestert, og Greenpeaces skip Arctic Sunrise ble bordet av mannskap fra et helikopter fra den russiske kystvakten.

Tretti Greenpeace medlemmer fra seksten nasjoner ble arrestert. De arresterte og skipet ble ført til Murmansk. De russiske myndighetene hadde planlagt å sikte Greenpeace-medlemmene for piratvirksomhet, men anklagene ble droppet i oktober 2013 etter omfattende internasjonale protester.

Hverken Greenpeace eller andre miljøorganisasjoner har senere forsøkt å gjennomføre aksjoner mot russisk olje- og gassvirksomhet.

Interesser og investeringer i andre sektorer

Gazprom har investeringen i en rekke sektorer som flyselskap, medieselskap og finans. Selskapet investerer bredt og har kontroll med flere hundre selskaper både i Russland og andre land. I 2005 kjøpte Gazprom Russlands eneste uavhengige landsdekkende nasjonale TV-kanal, NTV, og i 2014 selskapet Central Partneship, som er Russlands største filmdistributør.

Sponsing av sport

Gazprom er en viktig sponsor for sport i flere land. I Russland har selskapet sponset fotballklubben FC Zenit i St. Petersburg, volleyballklubbene VC Zenit-Kazan og Gazprom-Ugra Surgut, russiske profesjonelle syklistlag, UEFA Champions League og UEFA Super Cup. I Tyskland har de sponset bundesliga-klubben FC Schalcke, i Serbia fotballklubben Røde Stjerne og i England fotballaget Chelsea. De har også sponset motorsport.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Goldmann, Marshall (2008). Petrostate: Putin, Power and the New Russia. Oxford: Oxford University Press.
  • Pirani, Simon (2009). Russian and CIS Gas Markets and their Impact on Europe. Oxford: Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg