Økonomi og næringsliv i Russland

Russland har gjennomgått store økonomiske endringer siden Sovjetunionens fall. Den første tiden etter unionsoppløsningen under Boris Jeltsins presidentperiode var preget av masseprivatisering, økonomisk ustabilitet og høy inflasjon. Russland opplevde jevn økonomisk vekst i perioden 1998-2008, i all hovedsak på grunn av høye oljepriser. Siden 2008 har landets økonomiske vekst stagnert. Russland er svært avhengig av å eksportere råvarer, noe som gjør økonomien særlig sårbar for svingninger i de globale markedene. Videre er korrupsjon og generell ufortsigbarhet noe som skremmer vekk utenlandske investorer fra landet. I 2014 innførte blant andre EU og USA økonomiske sanskjoner mot Russland på grunn av Ukraina-krisen, noe som har bidratt til vanskeliggjøre internasjonal handel og økonomisk vekst ytterligere.

De nye russiske myndighetene sto overfor store problemer da Russland ble etablert som en separat stat mot slutten av 1991. Den sentralplanlagte økonomien var i ferd med å bryte sammen, og faren for en omfattende forsyningskrise virket overhengende. Russiske myndigheter anså tiltak som kunne stabilisere situasjonen på kort sikt som nødvendig. Men reformistene som hadde kommet til makten hadde langt mer omfattende ambisjoner. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og erstatte det med en markedsbasert økonomi. I perioden 1990–91 var det gjennomført omfattende reformer i flere øst- og sentraleuropeiske land, men det fantes ingen etablert «oppskrift» for hvordan overgangen fra en sentralplanlagt økonomi skulle gjennomføres. Oppgaven var uansett mer komplisert i Russland fordi planøkonomien hadde eksistert lenger der enn i Øst-Europa. I tillegg bød landets enorme størrelse på ekstra utfordringer.

Det var forholdsvis klart for det russiske lederskapet hvilke tiltak som måtte gjennomføres, men de var uenige om periodisering og omfang. I den sovjetiske økonomien var næringslivet ikke bare statseid, det var innvevd i staten. I industriutviklingen hadde idealet vært å skape store enheter som kunne drive rasjonelt. Mange produkter hadde bare en eller to produsenter under Sovjet-tiden. Ved avviklingen av sentralstyringen ville man stå overfor monopolproblemer i de fleste sektorer av økonomien. Et annet kjennetegn ved den sentralplanlagte økonomien var administrativt fastsatte priser. Prisene ble holdt mest mulig konstante, selv om både de underliggende produksjonsbetingelsene og etterspørselen forandret seg. De siste par årene av sovjetperioden var preget av vareknapphet. Dette skyldtes delvis av at produsenter hadde fått en viss selvstendighet gjennom Gorbatsjovs reformer, og ikke fant det verdt å produsere og levere til de fastsatte prisene.

Myndighetene grep fatt i det sistnevnte problemet først, og prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri i januar 1992. Det ble gjort unntak for en del viktige produkter, spesielt energi og brensel. Resultatet lot ikke vente på seg, og prisene tredoblet seg over natten. Mengder av varer som tidligere var holdt tilbake, ble nå lagt ut for salg, og inntrykket av at det var varemangel tapte seg. Prisøkningen førte imidlertid ikke til en økning i produksjonen, bare til en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. I en del tilfeller reduserte monopolprodusenter produksjonen for å oppnå enda høyere priser. Myndighetene klarte ikke å gjennomføre den såkalte «sjokk-terapien» de opprinnelig hadde tatt sikte på, og kompenserte næringslivet med økende overføringer og kreditter. Prisstigningen ble derfor liggende på et høyt nivå gjennom hele 1992 og 1993, med en månedlig økning i prisene på forbruksvarer på ca. 20 prosent. Lønningene ble også regulert, men mange ble ikke fullt kompensert for prisstigningen slik at det skjedde store endringer i reallønnssituasjonen for mange vanlige lønnsmottakere. Samtidig sørget inflasjonen for at alle oppsparte penger mistet sin verdi. Russland var på randen til hyperinflasjon, men myndighetene klarte, ved en stram pengepolitikk å få situasjonen under kontroll. I 1995 var den månedlige prisveksten på under ti prosent, og i 1997 var den nede i ca. én prosent. I august 1998 devaluerte regjeringen rubelen, etterfulgt av betydelig turbulens i økonomien og ny høy inflasjon en tid. Devalueringen gjorde innenlandsk produserte varer mer konkurransedyktige og bidro til en vekstperiode i økonomien.

Den fallende industriproduksjonen hadde flere årsaker: Sammenbruddet i det gamle sentrale forsyningssystemet gjorde det vanskelig å få råvarer og del-leveranser, likeledes var det manglende kanaler mellom produsenter og marked. Etablerte bånd med fabrikker i andre deler av Sovjetunionen ble brutt, med store konsekvenser for enkelte sektorer. Mange sektorer slet også med nedslitt produksjonsutstyr, som skyldtes for lave investeringer over en årrekke. Fra 1990 til ut 1996 falt industriproduksjonen med 50 prosent. Fallet reflekterte i stor grad den økonomisk krisen og redusert økonomisk aktivitet. Men fallet var også forbundet med omstrukturering av økonomien, bort fra de områdene som var prioritert under planøkonomien. Den voldsomme reduksjonen i stålproduksjonen hadde sammenheng med redusert militær opprustning. Fra 1997–99 så man de første tegn til ny vekst i industriproduksjonen.

For de reformorienterte myndighetene, var det helt fra begynnelsen klart at en endring i eiendomsforholdene måtte gjennomføres, dersom økonomien skulle bedre seg. Dermed la de opp til et privatiseringsprogram uten sidestykke. Det var imidlertid svært lite privat kapital tilgjengelig som kunne brukes til å kjøpe de enorme verdiene som staten eide. Myndighetene valgte i august 1992 å utstede en privatiseringssjekk eller voucher til hver innbygger, som kunne brukes til å kjøpe aksjer i bedrifter som ble privatisert. Dette ble forklart med at alle egentlig hadde del i de verdiene som var bygd opp. Metoden ga ingen inntekter til staten, men sørget for at statlig eiendom ble omfordelt. Prosessen ble kritisert av mange fordi den ga bort store verdier for ingenting. Det viste seg raskt at ledelsen i privatiserte bedrifter i de fleste tilfeller fikk kontrollen, og at de motsatte seg at utenforstående eiere kom inn. Selv om ledelsen fikk sterkere interesser i at bedriftene arbeidet godt, ble ikke effektiviseringsgevinsten så stor som mange hadde håpet. Reformpolitikerne hadde imidlertid også en politisk begrunnelse for den raske privatiseringen: Ved å omfordele verdiene i økonomien, ville de gjøre det umulig å vende tilbake til det gamle politiske systemet. Sjekk-privatiseringen ble avsluttet i juni 1994.

I neste runde av privatiseringen betalte kjøperne med «virkelige» penger. Mange av de personene og selskapene som nå hadde penger å sette inn i oppkjøp, hadde etablert sine formuer gjennom gunstige posisjoner i det gamle systemet, som de så hadde utnyttet under sjekk-privatiseringen. I perioden 1995–97 skjedde det en voldsom konsentrasjon av økonomiske ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland. Staten beholdt lenge aksjemajoriteten i bedrifter i strategisk viktige sektorer som energiproduksjon og telekommunikasjon, men i løpet av 1997 var også eierskapet i de fleste slike selskaper overført til private. Statsfinansene var imidlertid ikke gode og staten opptok store lån gjennom utstedelse av statsobligasjoner til høy rente som særlig russiske banker kjøpte. I august 1998 måtte myndighetene erklære at de ikke kunne innfri gjelden. Svært mange russiske banker gikk over ende og innskyterne mistet alle sparepengene sine. Rubelen ble kraftig devaluert. Mange ventet en langvarig økonomisk krise, men den russiske økonomien tok seg fort opp igjen. Devalueringen gjorde russiske produkter konkurransedyktige på innenlandsmarkedet igjen.

Etter den økonomiske krisen på 1990-tallet, og spesielt etter presidentskiftet i 2000, ble den økonomiske politikken mindre reformvennlig. Forholdet mellom den russiske regjering og Det internasjonale valutafondet (IMF), som hadde støttet reformprosessen med store lån, ble svært anstrengt.

Fra 2003 ble det klart at president Putin ikke bare ønsket å redusere den politiske makten finanseliten hadde fått under Jeltsin, men også å øke det direkte statlige eierskapet i strategiske sektorer, spesielt energisektoren. Den sterkeste uttrykket for denne linjen var prosessen mot Russlands største oljeselskap – Yukos – og dets leder og hovedeier Mikhail Khodorkovskij, landets rikeste mann. Khodorkovskij ble arrestert i oktober 2003, anklaget og senere dømt for skattesvik. Selskapet ble brutt opp og viktigste aktiva solgt til et statlig kontrollert selskap – Rosneft.

Bildet av Russlands økonomi er dermed blandet. Etter mange år med krise, kom statens budsjetter i balanse og den makroøkonomiske situasjonen ble sterkt forbedret. Den økonomiske veksten i perioden 1998–2008 var i gjennomsnitt på sju prosent. Vanskelige omstillingsprosesser begynte å gi resultater, men økende energieksport og høye verdensmarkedspriser for olje og gass har også spilt en viktig rolle. Energisektoren står for 50 prosent av statens inntekter. Utenlandsgjeld er nedbetalt takket være eksportoverskudd. Statens rolle som eier er økende igjen, men rundt 3/4 av næringslivet er privateid. Mange bedrifter er likevel svært avhengige av staten for for eksempel eksporttillatelser og skattefordeler. Lovverket og skattesystemet er mangelfullt, og mange spørsmål må avgjøres gjennom uoversiktlige og tidkrevende forhandlingsprosesser. Korrupsjon er blitt et økende problem. De sosiale forskjellene er blitt meget store, med en del svært rike mennesker og mange millioner under fattigdomsgrensen. Likevel har de aller fleste russere har fått økt levestandard i løpet av Putins år ved makten.

Utenlandske selskaper har ikke fått spille noen virkelig avgjørende rolle i omformingen av den russiske økonomien. Generelt har utenlandske selskaper vært tilbakeholdne med tunge investeringer fordi de oppfatter russisk lovverk og skattesystem som for uforutsigbart. De største utenlandske investeringene er gjort i oljeindustrien i forbindelse med offshore-utbyggingen ved Sakhalin i russisk fjerne østen. Den største norske investeringen er gjort av Telenor som har investert tungt i russisk telekommunikasjon, særlig mobiltelefonselskapet Vimpelcom. (Se også Vimpelcom-saken).

De fysiske forholdene er mange steder ugunstige for jordbruk. Rundt fem prosent av Russlands areal er oppdyrket, åtte prosent er beiteland. 80 prosent ligger i den europeiske delen. På grunn av sin enorme størrelse har Russland likevel en stor jordbruksproduksjon, se tabell.

Jordbruket ble nasjonalisert under sovjetstyret, og store deler ble tvangskollektivisert i mellomkrigstiden. I desember 1990 vedtok Russlands øverste sovjet å tillate at mindre jordeiendommer kunne selges til private bønder. Men det har vist seg vanskelig å etablere en ny stand av selvstendige bønder. Mange tidligere stats- eller kollektivbruk er omgjort til aksjeselskaper eller jordbrukskooperativer. En ny lov om eiendomsrett til land fra 2002 har gitt utlendinger mulighet til å leie jordbruksland i 49 år. Investeringer i sektoren er økende. Jordbruket er den eneste sektoren med betydelig vekst siden 2014.

Produksjon av viktige vekster, angitt i tonn:

Vare 2003 2015
Poteter 36 746 500 31 501354
Hvete 34 063 300 70 000 000 (estimat for 2016)
Sukkerbeter           19 383 600 33 513369
Bygg 17 968 000 20 444258

Russland har enorme skogressurser, særlig i sine nordområder, men manglende infrastruktur gjør rundt 40 prosent utilgjengelige. Tilgjengelige områder, særlig nær elvene, er ofte blitt overbeskattet. Skogbruket har vært inne i en dyp krise, som blant annet skyldtes underinvesteringer. I 2005 ble det utvunnet ialt 183 millioner m3, og tallet var i 2015 sunket til 120.7 m³.

Russisk havfiske, som har sine største tyngdepunkter på Kolahalvøya og ved Stillehavet, har også gjennomgått store endringer. Fisket i fjerne farvann er blitt sterkt redusert på grunn av for høye kostnader i det nye økonomiske systemet. Total fangstmengde gikk ned fra 7,9 millioner tonn i 1990 til 3 millioner tonn i 2004. I 2014 var den totale fangstmengden på 4,2 millioner tonn. Russiske fiskebåter begynte i midten av 1990-årene å levere store volumer, særlig torsk, til fiskebruk i Nord-Norge, fordi de ga bedre priser og raskere behandling enn de russiske mottakene. Verdien av norsk import av fisk fra Russland nådde to milliarder kroner på årsbasis, men gikk markert tilbake da russiske fiskere begynte å levere direkte til kontinentet. Samtidig eksporterer Norge halv- og helfabrikata, først sild og makrell, men etterhvert store mengder laks. I 2006 utgjorde den norske eksporten over tre milliarder kroner. Russland ble senere den viktigste eksportdestinasjonen for norsk sjømat, og hadde i 2013 en totalverdi på 6,5 milliarder kroner. På grunn av konflikten omkring Ukraina-krisen innførte Russland importforbud mot norsk sjømat sommeren 2014.

Russland har rik tilgang på mineraler og energiressurser. Etter å ha gått drastisk tilbake frem til slutten av 1990-årene begynte produksjonen begynt å stige igjen. Det ble produsert 349 millioner tonn kull i 2015. Russland utvinner også store mengder jernmalm, 97,6 millioner tonn (2015). De største forekomstene ligger i Uralfjellene, men større mengder jernmalm utvinnes også på Kolahalvøya og flere steder i Sibir, og ikke minst i Kursk-området («Kursk magnetiske anomali»). Det utvinnes også betydelige mengder gull (10,4 millioner unser i 2015), kobber, tinn, nikkel, platina og diamanter. Russland er verdens nest største oljeprodusent med 10,25 millioner fat per dag produsert i 2014. Rundt 2/3 kommer fra oljefeltene i Tjumen fylke i Det vestsibirske lavlandet, særlig Khanty-Mansijsk autonome område.

Russland er verdens nest største naturgassprodusent etter USA, med 603,9 milliarder m3 produsert i 2014. Landet har dermed nærmere 40 prosent av verdens samlede påviste reserver. Over 90 prosent av Russlands produksjon finner sted nord i Tjumen fylke (se Jamal-Nenets autonome område). Både gass og olje fraktes gjennom omfattende rørledningssystemer til andre deler av Russland, det tidligere Sovjetunionen, samt eksportmarkedene i Sentral- og Vest-Europa. Olje fraktes også ut med skip fra Nordvest-Russland og Svartehavet. Russlands primærenergiforbruk dekkes av naturgass (53 prosent), olje (22 prosent), kull (14 prosent), mens kjernekraft og fornybar energi står for 11 prosent til sammen (2013). Av elektrisiteten produseres rundt 69 prosent ved hjelp av fossile brennstoffer, 20 prosent av vannkraft og cirka 10 prosent av kjernekraft (2012).

Blant de viktigste vannkraftverkene er flere anlegg langs Volga og de meget store anleggene ved Jenisej (Krasnojarsk, Sajano-Sjusjenskoje) og Angara (Bratsk, Irkutsk, Ust-Ilimsk). Russland har ti atomkraftverk med til sammen 33 reaktorer i drift (2014). Atomkraftindustrien fikk styrket sin posisjon etter at Putin ble president, og flere nye reaktorer er under bygging eller planlagt. Se også Kjernekraft i Russland.

Russland har fortsatt stor tungindustri, selv om produksjonen gikk sterkt ned etter oppløsningen av Sovjetunionen. I 2015 ble det produsert 71,1 millioner tonn stål mot 89,6 mill. tonn i 1990. De viktigste tungindustriområdene ligger i Uralfjellene og i Kuznetskbassenget. Den kjemiske og mekaniske industrien og tekstilindustrien er sterkest utviklet i den europeiske delen av Russland, særlig i Moskva-regionen, som økonomisk sett er landets viktigste industriområde. Ved de store elvene og særlig ved ishavshavnene finnes det en stor treforedlingsindustri. Bilindustrien har sitt tyngdepunkt i Volga-området. Det ble solgt 756 000 personbiler av russisk merke i 2007 (se Samara, Tatarstan og Nizjnij Novgorod). De utgjorde ca. 25 % av antall solgte personbiler. En raskt økende andel av markedet dekkes av utenlandske merker produsert i Russland (ca. 15 % i 2007), særlig i St. Petersburg–området.  Import av nye, og særlig brukte biler økte også. I årene 2012-2014 stupte imidlertid det russiske bilsalget fra 2,8 til 1,3 millioner solgte biler. Salget av russiske bilmerker har også gått kraftig ned: fra 410 000 i 2014 til 259 000 i 2015.Våpenproduksjon og -eksport har imidlertid fortsatt å vokse. Eksportinntektene derfra utgjorde i 2005 ca. 6,1 milliarder dollar, og 8,6 milliarder dollar i 2014. Dette gjør Russland til verdens tredje største våpeneksportør etter USA og Storbritannia.

Jernbanenettet hadde i 2014 en samlet lengde på ca. 87 000 km. Nettet er tettest i den europeiske delen av landet, mens det i Sibir er bygd flere gjennomgående baner, bl.a. Transsibirske jernbane og Bajkal–Amur-banen. De russiske jernbanene har større sporvidde (1524 mm) enn det vesteuropeiske jernbanenettet. Utenlandstrafikken må derfor kjøres med materiell hvor sporvidden kan varieres eller med utskiftbare boggier.

I 2012 fantes det ca. 927,721 kilometer veier med fast dekke. Av disse veiene er 39,143 kilometer motorveier. De innenlandske vannveiene er også viktige transportårer for gods, til sammen utgjør de 96 000 km. Sammenlignet med andre industrialiserte land spiller jernbanen en mye større rolle enn veitransport i godstransporten. Personbiltettheten økte fra 60 til 285 biler per 1000 innbyggere fra 1995 til 2016.

Russlands utenrikshandel er siden oppløsningen av Sovjetunionen dreid bort fra de tidligere sovjetrepublikkene til fordel for andre markeder. I 2008 utgjorde handelen med stater innenfor bare SUS 14,7 % av den anslåtte totale utenrikshandel på 685 milliarder dollar. I 2008 sto handelen med EU-land for 52,2 %, hvor Tyskland var den klart viktigste enkelt-handelspartner med ca. 9,1 % av russisk utenrikshandel. I 2015 var de viktigste handelspartnerne Nederland (11.9%), Kina (8.3%), Tyskland (7.4%), Italia (6.5%), Tyrkia (5.6%), Hviterussland (4.4%), og Japan (4.2%).

Olje og gass er de dominerende eksportprodukter og har i flere år utgjort 50 % av vareeksporten. Med stigende priser utgjorde de ca. 70 % av vareeksporten 2007–2008. Etter fallet i oljeprisen og de vestlige sanksjonene lå eksporten av fossilt brennstoff på 63% i 2015. Andre viktige eksportvarer er metaller (9,6%), tømmer (2,9%) og kjemikalier (5,2%). Ifølge amerikanske myndigheter falt Russlands eksportinntekter fra 342 til 259 milliarder amerikanske dollar fra årene 2015 til 2016.

På importsiden dominerer maskiner og utstyr. I tillegg til den offisielt registrerte utenrikshandelen foregår det mye uregistrert grensehandel med mat- og forbruksvarer.

Russland ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) 22. august 2012, etter 19 år med forhandlinger. Før Russland gikk inn i organisasjonen anslo verdensbanken at landet ville ha en kortsiktig økonomisk vekst på litt over 3 %, og en langsiktig vekst på rundt 11 %. Større utenlandske investeringer og konkurranse innenfor enkelte sektorer, særlig i tjenestesektoren, ble trukket fram som positivt for den russiske økonomien. Den økonomiske veksten lot imidlertid vente på seg: Ett år etter Russland ble medlem i WTO hadde landets overskudd gått ned med 0.4%.  Eksporten sank med 3.8%, mens importen økte med 4.4%. Russland havnet også i konflikt med flere av WTOs medlemsland kort etter inntredenen i organisasjonen. Tre måneder etter Russland gikk inn i WTO, framsatte USA, EU og Japan en formell klage på at Russland fortsatt hadde handelsbarrierer som var i strid med organisasjonens regelverk. 11 måneder inn i medlemskapet ble Russland anklaget av blant andre EU, Kina, Tyrkia, USA og Japan for å ha innført skatt på importerte biler.

WTO anslo at den økonomiske veksten relatert til russisk medlemskap i organisasjonen ville komme først i 2016, men krisen i Ukraina og de vestlige sanksjonene har gjort at denne veksten har latt vente på seg.  

EU og USA innførte i 2014 en rekke diplomatiske og økonomiske sanksjoner mot Russland på grunn av russisk støtte til separatistgrupper i Øst-Ukraina og på grunn av annekteringen av Krim og Sevastapol. Mange av sanksjonene er like, men USA har flere målrettede sanksjoner mot enkeltpersoner i det russiske lederskapet. Norge har i all hovedsak rettet seg etter EUs sanksjoner. I løpet de syv første månedene av 2015 falt verdien av norsk vareeksport til Russland fra 3,2 milliarder til 1 milliard kroner.

EU: EU mente at Russlands fremtreden var ulovlig, og innførte i juli 2014 et forbud mot import fra de annekterte områdene. I desember 2014 ble det innført et forbud mot import fra Krim og Sevastapol, samt forbud mot å tilby turisttjenester der. 17 juli 2016 ble disse tiltakene forlenget til 23 juni 2017.

I tillegg innførte EU en rekke økonomiske sanksjoner som skulle ramme forskjellige økonomiske sektorer i Russland. I mars 2015 vedtok EU at disse tiltakene skulle knyttes til hvorvidt Russland etterlevde kravene i Minsk-avtalen. I desember 2016 ble tiltakene forlenget til 31 juli 2017. Tiltakene er:

  • Hindre fem store statseide russiske finansinstitusjoner, tre forsvarsindustriselskaper og tre energiselskaper tilgang til EUs indre marked;
  • Innføre forbud mot våpenimport og eksport til og fra Russland;
  • Innføre et forbud mot eksport av varer som ender i den russiske våpenindustrien;
  • Innføre restriksjoner på russisk tilgang på teknologi som kan brukes til oljeutvinning.

I tillegg innførte EU sanksjoner på økonomisk samarbeid: Den europeiske investeringsbanken sluttet å sette i gang nye finansoperasjoner i Russland, og enkelte av EUs bilaterale og regionale samarbeidsprogrammer med Russland ble avviklet.

USA: I likhet med EU, baserer USAs økonomiske sanksjoner seg på Russlands fremtreden i Øst-Ukraina samt annekteringen av Krim. USAs økonomiske sanksjoner er blant andre:

  • Sanksjoner mot individer, organisasjoner og institusjoner. Disse sanksjonene dreier seg blant annet om reiserestriksjoner for for individer og tjenestemenn som USA mener er ansvarlige for situasjonen i Ukraina.
  • Restriksjoner på eksport og støtte til 14 russiske forsvarsindustriselskaper;
  • Restriksjoner på finansiering av seks av Russlands største banker og fire energiselskaper;
  • Forbud mot å finansiere tiltak som oppfordrer til eksport til Russland og økonomisk utvikling i Russland;
  • Forbud av eksport og videreeksport av varer, tjenester og teknologi som kan brukes til oljevirksomhet til fem store russiske energiselskaper. 

 

Det strides om hvorvidt sanksjonene virkelig er i stand til å korrigere Russlands oppførsel på den internasjonale arenaen. Noen mener at sanksjonene bidrar til å marginalisere det provestlige segmentet av Russlands befolkning, og at det oppfordrer Russland til å konkurrere med Vesten militært heller enn økonomisk. Andre hevder at sanksjonene er et effektivt virkemiddel for å legge bånd på det de mener er Russlands aggressive utenrikspolitikk.

Russland har på sin side svart med å innføre embargo på en rekke matvarer fra EU, Tyrkia, Norge, USA og Canada. Dette fikk store konsekvenser for russiske forbrukere. I 2015 steg prisene på forskjellige typer kjøtt med 15%, mens prisene på grønnsaker steg med 25%.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.