Økonomi og næringsliv i Russland

Elvekraftverket Divnogorsk i Jenisej er blant verdens største.

Av .
Lisens: CC BY 2.0
Russland ligger helt i tet i utviklingen av hurtigreaktorer for kjernekraft. Her er BN-800-reaktoren ved Belojarsk kraftverk i Sverdlovsk oblast øst for Uralfjellene.
Av /IAEA.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Russland er verdens største eksportør av naturgass, og energiselskapet Gazprom er en av de største leverandørene. Hovedkvarteret for Gazprom er i dag i St. Petersburg, i et kontorbygg som er det høyeste i Europa.

Fiskefarm i Kondopoga, Karelia.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Russlands økonomi er verdens ellevte største. Russland er verdens største produsent av naturgass, verdens største hveteeksportør og har mer skog og mark enn noe annet land. BNP per capita er 10 037 USD (2020).

Russisk eksport går hovedsakelig til andre europeiske land (60 prosent), mens Asia utgjør 30 prosent. Råolje, petroleumsprodukter og naturgass utgjør rundt 60 prosent av Russlands eksport til utlandet, noe som gjør økonomien svært sårbar for prissvingninger på verdensmarkedet. 40–50 prosent av det føderale budsjettet er basert på inntekten fra disse produktene.

Russland ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) 22. august 2012, etter 19 år med forhandlinger.

Den russiske økonomien er preget av at politisk innflytelse og tilegnelse av eiendom ofte går hånd i hånd. Korrupsjon er utbredt. Domstolene lar seg til tider innvirke av press fra tunge politiske og økonomiske aktører.

Russland har ikke progressiv inntektsskatt, men praktiserer en flat skatt på 13 prosent. Bedrifter betaler opptil 20 prosent. Det russiske skattesystemet bidrar i liten grad til utjevning og til å motvirke fattigdom. Pensjonssystemet har derimot noen av disse effektene. Fagbevegelsen har primært en velferdsfunksjon og spiller liten rolle i forsvaret av arbeidstakernes interesser. En russisk gjennomsnittsfamilie bruker rundt en tredel av inntekten på grunnleggende matvarer. Arbeidsledigheten har siden 2013 ligget rundt fem prosent.

Russland opplevde jevn økonomisk vekst i perioden 1998–2008, i all hovedsak på grunn av høye oljepriser. Russisk økonomi har gjennomgått tre større økonomiske sjokk siden årtusenskiftet. Finanskrisen i 2008 rammet Russland særlig hardt, men regjeringen og sentralbanken handlet raskt og beskyttet viktige sektorer av økonomien, blant dem særlig banksektoren. Innen 2010 var økonomien i vekst igjen. Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, har økonomien vært rammet av vestlige sanksjoner og redusert investeringslyst fra utenlandske aktører. Rubelen tapte 46 prosent av sin verdi mot US-dollar i 2014. Annekteringen av Krim førte også til at russisk medlemskap i OECD har blitt satt på vent. Russlands økonomi ble utfordret av koronavirus-pandemien i 2020, men bruttonasjonalprodukt (BNP) sank mindre enn i andre avanserte industriland og råvareeksporterende land.

År Vekst (i prosent)
2013 1,8
2014 0,7
2015 –2,0
2016 0,2
2017 1,8
2018 2,8
2019 2,0
2020 –3,0

(Kilde: Rosstat og Verdensbanken)

Historikk

1990-tallets økonomiske omlegging

Rask industrialisering var et av hovedmålene i sovjetisk økonomisk politikk. Tungindustrien er fortsatt viktig for Russlands økonomi. Bildet viser produksjonshallen i et stålvalseverk i Magnitogorsk, ved sørenden av Uralfjellene.

Av /KF-arkiv ※.

Dagens russiske økonomi og næringsliv er preget av tiårene med sovjetstyre, samt av måten myndighetene gjennomførte omleggingen til markedsøkonomi på 1990-tallet.

Sovjetunionen ble oppløst i 1991, og utover på 1990-tallet gjennomgikk russisk økonomi og næringsliv en omfattende omlegging. I sovjettiden (1922–1991) hadde landet hatt sentralstyrt planøkonomi: Statlige myndigheter bestemte hvilke varer og tjenester som skulle produseres og hvilke bedrifter som skulle få hvilke råvarer og maskiner.

Et annet kjennetegn ved den sentralplanlagte økonomien var administrativt fastsatte priser. Prisene ble holdt mest mulig konstante, selv om både de underliggende produksjonsbetingelsene og etterspørselen forandret seg. I industriutviklingen hadde idealet vært å skape store enheter som kunne drive rasjonelt. Mange produkter hadde bare én eller to produsenter under sovjettiden. Ved avviklingen av sentralstyringen ville man stå overfor monopolproblemer i de fleste sektorer av økonomien.

Fraværet av innsyn og demokratisk kontroll i Sovjetunionen bidro til at dette systemet ble svært ineffektivt. I den sovjetiske økonomien var næringslivet ikke bare statseid, det var innvevd i staten.

Avvikling av planøkonomien

Sentrale politikere som kom til makten under president Boris Jeltsin tidlig på 1990-tallet, gikk inn for omfattende reformer. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og raskt erstatte det med en markedsbasert økonomi. Dette omtales gjerne som «økonomisk sjokkterapi».

Av /NTB Scanpix ※.

Rundt 1990 var den sentralplanlagte økonomien i ferd med å bryte sammen, og faren for en omfattende forsyningskrise virket overhengende. Sentrale politikere som kom til makten under president Boris Jeltsin tidlig på 1990-tallet, gikk inn for omfattende reformer. De ønsket å avvikle det sovjetiske økonomiske systemet fullstendig og raskt erstatte det med en markedsbasert økonomi. Dette omtales gjerne som «økonomisk sjokkterapi».

På den positive siden innebar arven fra sovjetsystemet en relativt velutviklet infrastruktur og utdanningssektor, en mengde store – om enn ineffektive – bedrifter og enorme råvareressurser.

Prisene på de aller fleste varer ble sluppet fri i januar 1992. Det ble gjort unntak for en del viktige produkter, spesielt innen energi og brensel. Resultatet lot ikke vente på seg, og prisene tredoblet seg over natten. Mengder av varer som tidligere var holdt tilbake, ble nå lagt ut for salg, og inntrykket av at det var varemangel tapte seg.

Prisøkningen førte imidlertid ikke til en økning i produksjonen, bare til en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. I en del tilfeller reduserte monopolprodusenter produksjonen for å oppnå enda høyere priser. Myndighetene klarte ikke å gjennomføre den såkalte «sjokk-terapien» de opprinnelig hadde tatt sikte på, og kompenserte næringslivet med økende overføringer og kreditter. Lønningene ble også regulert, men mange ble ikke fullt kompensert for prisstigningen, slik at mange vanlige lønnsmottakere fikk store endringer i reallønnssituasjonen. Svært mange opplevde også store forsinkelser i utbetalingene av lønn. I tillegg sørget inflasjonen for at alle oppsparte penger mistet sin verdi.

I august 1998 devaluerte regjeringen rubelen, etterfulgt av betydelig turbulens i økonomien og ny høy inflasjon en tid. Devalueringen gjorde innenlandsk produserte varer mer konkurransedyktige og bidro til en vekstperiode i økonomien.

Den fallende industriproduksjonen hadde flere årsaker: Sammenbruddet i det gamle sentrale forsyningssystemet gjorde det vanskelig å få råvarer og del-leveranser, og dessuten var det manglende kanaler mellom produsent og marked. Etablerte bånd med fabrikker i andre deler av Sovjetunionen ble brutt, med store konsekvenser for enkelte sektorer. Mange sektorer slet også med nedslitt produksjonsutstyr, på grunn av for lave investeringer gjennom en årrekke.

Privatisering

En «lån-for-aksjer»-ordning ble gjennomført i 1995, der noen av de største statlige industrieiendommene havnet i noen få hender for en billig penge. Resultatet var at det i perioden 1995–1997 skjedde en voldsom konsentrasjon av økonomiske ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland, «oligarkene». Forretningsmannen Mikhail Khodorkovskij er en av disse. I 2005 ble han arrestert og fengslet, men løslatt i 2013. Khodorkovskij har betydning som opposisjonell i Russland. Han er også fremdeles en betydelig økonomisk aktør. Foto fra 2015.

Av .
Lisens: CC BY 2.0

En sentral del av omleggingen bestod i å endre eiendomsforholdene ved å legge til rette for privatisering. Det ble lagt opp til et privatiseringsprogram uten sidestykke. Det var imidlertid svært lite privat kapital tilgjengelig som kunne brukes til å kjøpe de enorme verdiene som staten eide. Myndighetene valgte i august 1992 å utstede en privatiseringssjekk eller voucher til hver innbygger, som kunne brukes til å kjøpe aksjer i bedrifter som ble privatisert.

Det viste seg raskt at innbyggerne hadde svært ulike forutsetninger for å skaffe seg den nødvendige informasjonen som trengtes for å investere lønnsomt. Den type informasjon var det ledelsen i privatiserte bedrifter som satt på. Dette var som regel de samme personene som hadde ledet sovjetbedriftene, og som i tillegg hadde lagt seg opp store summer penger under de forsiktige markedsreformene seint på 1980-tallet.

En «lån-for-aksjer»-ordning ble gjennomført i 1995, der noen av de største statlige industrieiendommene havnet i noen få hender for en billig penge. Resultatet var at det i perioden 1995–1997 skjedde en voldsom konsentrasjon av økonomiske ressurser og makt, med en gruppe Moskva-banker og deres ledere som en ny maktelite i Russland. Samlet førte det valgte privatiseringsopplegget til at eiendommer og rikdom havnet på noen få hender, hos de som ble kjent som «oligarkene». Innen 2003 kontrollerte de ti rikeste familiene 60 prosent av verdiene på børsen.

Økonomien fra 2000

Moscow International Business Center (MIBC) er Moskvas finansielle sentrum. Utbyggingen begynte i 1992, samtidig med omleggingen av økonomien fra planøkonomi til markedsøkonomi.

Etter den økonomiske krisen på 1990-tallet, og spesielt etter presidentskiftet i 2000, da Vladimir Putin tok over, ble den økonomiske politikken mindre reformvennlig. Forholdet mellom den russiske regjeringen og Det internasjonale valutafondet (IMF), som hadde støttet reformprosessen med store lån, ble svært anstrengt.

Fra 2003 ble det klart at president Putin ikke bare ønsket å redusere den politiske makten finanseliten hadde fått under Jeltsin, men også å øke det direkte statlige eierskapet i strategiske sektorer, spesielt energisektoren. Det sterkeste uttrykket for denne linjen var prosessen mot Russlands største oljeselskap – Jukos – og dets leder og hovedeier Mikhail Khodorkovskij, landets rikeste mann. Khodorkovskij ble arrestert i oktober 2003, anklaget og senere dømt for skattesvik. Selskapet ble brutt opp og viktigste aktiva solgt til et statlig kontrollert selskap – Rosneft.

Den økonomiske veksten i perioden 1998–2008 var i gjennomsnitt på sju prosent. Etter mange år med krise, kom statens budsjetter i balanse og den makroøkonomiske situasjonen ble sterkt forbedret. Vanskelige omstillingsprosesser begynte å gi resultater, men økende energieksport og høye verdensmarkedspriser for olje og gass spilte også en viktig rolle. Utenlandsgjeld er nedbetalt takket være eksportoverskudd.

Finanskrisen i 2008 rammet Russland særlig hardt, men regjeringen og sentralbanken handlet raskt og beskyttet viktige sektorer av økonomien, blant dem særlig banksektoren. Overskudd på budsjettbalansen var blitt plassert i reserver slik at man hadde en buffer. Økonomien var i vekst igjen allerede i 2010.

Rundt tre fjerdedeler av næringslivet er privateid. Mange bedrifter er likevel svært avhengige av staten for blant annet eksporttillatelser og skattefordeler. Det er fremdeles de store, ofte monopolpregede, bedriftene som dominerer. Små og mellomstore bedrifter står for 18 prosent av BNP.

Lovverket og skattesystemet er mangelfullt, og mange spørsmål må avgjøres gjennom uoversiktlige og tidkrevende forhandlingsprosesser. Korrupsjon og klientelisme er utbredt. Samlet gjør dette at Russland ikke framstår som et attraktivt land å investere eller starte opp nye bedrifter i.

Generelt har utenlandske selskaper vært tilbakeholdne med tunge investeringer fordi de oppfatter russisk lovverk og skattesystem som for uforutsigbart. De største utenlandske investeringene er gjort i oljeindustrien i forbindelse med offshore-utbyggingen ved Sakhalin i Russisk Fjernøsten. Den største norske investeringen i Russland ble gjort av Telenor, som investerte tungt i russisk telekommunikasjon på 1990-tallet, særlig mobiltelefonselskapet Vimpelcom.

De sosiale forskjellene er blitt svært store, med en del svært rike mennesker og mange millioner under fattigdomsgrensen. Likevel har de aller fleste russere fått økt levestandard i løpet av Putins år ved makten.

Økonomiske sanksjoner (2014–)

Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, har økonomien vært rammet av vestlige sanksjoner og redusert investeringslyst fra utenlandske aktører. Vladimir Putin taler på et møte med sine viktigste sikkerhetsrådgivere i Kreml 28. mars 2014 etter at russiske styrker har tatt kontrollen på Krim.
/AFP/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

EU og USA innførte i 2014 en rekke diplomatiske og økonomiske sanksjoner mot Russland på grunn av russisk støtte til separatistgrupper i Øst-Ukraina og på grunn av annekteringen av Krim og Sevastopol (se Ukrainakrisen). Sanksjonene ble innført samtidig med et nytt fall i oljeprisene.

Mange av sanksjonene er like, men USA har flere målrettede sanksjoner mot enkeltpersoner i det russiske lederskapet. Norge har i all hovedsak rettet seg etter EUs sanksjoner. Disse sanksjonene begrenser tilgangen til EU for visse russiske banker og selskaper og legger begrensninger på bistand og samarbeid med russiske finansinstitusjoner. Tiltakene forbyr også import, eksport eller overføring av alt forsvarsrelatert materiale og etablerer et forbud mot varer med dobbel bruk (sivil og militær) eller til militære sluttbrukere i Russland. Sanksjonene begrenser ytterligere russisk tilgang til visse sensitive teknologier som kan brukes i den russiske energisektoren, for eksempel i oljeproduksjon og -leting. Det er også forbud mot import fra Krim og Sevastopol, samt forbud mot å tilby turisttjenester der.

Både EUs og USAs sanksjoner har vært forlenget og justert ved seinere anledninger.

Det strides om hvorvidt sanksjonene virkelig er i stand til å korrigere Russlands oppførsel på den internasjonale arenaen. Noen mener at sanksjonene bidrar til å marginalisere det provestlige segmentet av Russlands befolkning, og at det oppfordrer Russland til å konkurrere med Vesten militært heller enn økonomisk. Andre hevder at sanksjonene er et effektivt virkemiddel for å legge bånd på det de mener er Russlands aggressive utenrikspolitikk.

Som ved finanskrisen i 2008 kunne de negative virkningene av sanksjonene langt på vei motvirkes gjennom Russlands valutareserver. IMF beregner at sanksjonene bare førte til en årlig svekkelse av veksten i BNP på 0,2 prosent.

Russland har på sin side svart med å innføre embargo på en rekke matvarer fra EU, Tyrkia, Norge, USA og Canada. Dette fikk umiddelbart konsekvenser for russiske forbrukere, men har vært til fordel for landets eget landbruk.

Den russiske invasjonen av Ukraina i februar 2022 førte til at det ble det raskt gjennomført en omfattende skjerping av sanksjonene. Noen av disse var at EU og USA forbød alle transaksjoner med den russiske sentralbanken, og innførte restriksjoner i russiske bankers tilgang til å bruke det internasjonale betalingssystemet SWIFT. Mange land stengte luftrommet sitt for russiske fly. Tyskland stanset godkjenningen av gassrørledningen Nord Stream II. EU begrenset Russlands tilgang på viktig teknologi, som databrikker, telekomutstyr og sensorer.

Jordbruk

Til tross for at privat jordbruk ble tillatt fra 1990, er det få selvstendige bønder. Jordbruket drives mange steder som aksjeselskaper eller jordbrukskooperativer. Bildet viser innhøsting av squash på et stort bruk.

Av /NTB Scanpix ※.

De fysiske forholdene er mange steder ugunstige for jordbruk. Rundt fem prosent av Russlands areal er oppdyrket, åtte prosent er beiteland. 80 prosent ligger i den europeiske delen. På grunn av sin enorme størrelse har Russland likevel en stor jordbruksproduksjon (se tabeller).

Jordbruket ble nasjonalisert under sovjetstyret, og store deler ble tvangskollektivisert i mellomkrigstiden. I dag er kollektiv- og statsbrukene gjort om til såkalte agro-holdingselskaper, der jordbrukerne er ansatt som lønnsarbeidere. Ni av ti slike selskaper er privateide.

Landbruket og næringsmiddelindustrien er blant de raskest voksende næringsgreinene i landet. Mellom 2011 og 2019 økte mengden eksporterte landbruks- og næringsmiddelprodukter med 86 prosent. Siden 2000 har Russland gått fra å være hveteimportør til å bli verdens største eksportør av dette produktet. Landbruket og næringsmiddelindustrien står for 3,4 prosent av BNP og 5,8 av de sysselsatte (2019).

Verdien av den samlede jordbruksproduksjonen har økt år for år.

Landbruksproduksjon i milliarder rubler (faste priser):

År 2000 2005 2010 2015 2020
Verdi 742,4 1380,9 2462,2 4794,6 6110,8

(Kilde: Rosstat)

Produksjon av viktige vekster, angitt i tusen tonn:

Vare 2000 2015 2020
Hvete 65 420 104 729 133 465
Bygg 14 039 17 499 20 939
Sukkerbeter 14 051 38 989 33 915
Poteter 29 465 25 406 19 607

(Kilde: Rosstat)

Skogbruk

Om lag 65 prosent av Russlands skogsområder er boreal, i Russland kalt taiga. Taigaen er Jordens største sammenhengende skogområde, vesentlig bestående av lerk, gran og furu. Foto fra Khanty-Mansiske autonome område, Russland.

Om lag 20 prosent av verdens skog, en fjerdedel av tømmerreservene og to tredeler av boreale og tempererte skoger ligger i Russland. Om lag 65 prosent av Russlands skogsområder er boreal.

Til tross for de enorme skogressursene bidrar ikke skogbruket til mer enn 0,74 prosent av BNP (2019). Mens 20 prosent av verdens skog ligger i Russland, hogges 12 prosent av verdens tømmer i landet. Skogbruket i Russland rammes av hyppige skogbranner og utbredt tjuvhogst. Til dels lavt teknologisk nivå og mangelfull bruk av økologisk kunnskap bidrar også til å svekke effektiviteten. De store avstandene og manglende infrastruktur gjør rundt 40 prosent av den russiske skogen utilgjengelig. Tilgjengelige områder, særlig nær elvene, er ofte blitt overbeskattet.

I 2018 nådde russisk eksport av produkter fra skogbruk (tømmer, papir og annet) en topp med en verdi av 13,4 milliarder USD, men har siden falt. Russland stod i 2019 for seks prosent av verdens eksport av pellets, tre posent av cellulose-eksporten og to prosent av papir- og pappbasert emballasje (FAOSTAT).

Fiske

Havnen i Petropavlovsk-Kamtsjatskij på sørøstkysten av Kamtsjatka. De sibirske ishavshavner har etter hvert fått større betydning, fordi kraftige isbrytere har lettet skipsfarten. En stor fiskeflåte er stasjonert her. Den fisker spesielt etter krabbe og laks. I bakgrunnen vulkanen Korjakskaja Sopka (3456 moh.).

Av /NTB Scanpix ※.

Russisk havfiske har sine største tyngdepunkter på Kolahalvøya og ved Stillehavet. Total fangstmengde gikk ned fra 7,9 millioner tonn i 1990 til tre millioner tonn i 2004. I 2014 var den totale fangstmengden på 4,2 millioner tonn og i 2019 på 5,0 millioner tonn.

Russiske fiskebåter begynte i midten av 1990-årene å levere store volumer, særlig torsk, til fiskebruk i Nord-Norge, fordi de ga bedre priser og raskere behandling enn de russiske mottakene. Verdien av norsk import av fisk fra Russland nådde to milliarder kroner på årsbasis, men gikk markert tilbake da russiske fiskere begynte å levere direkte til kontinentet. Samtidig eksporterer Norge halv- og helfabrikata, først sild og makrell, men etter hvert store mengder laks. Russland ble senere den viktigste eksportdestinasjonen for norsk sjømat, og hadde i 2013 en totalverdi på 6,5 milliarder kroner. På grunn av konflikten omkring Ukraina-krisen innførte Russland importforbud mot norsk sjømat sommeren 2014.

Bergverk og energi

Ved byen Bratsk er elven Angara demmet opp med en er ca. 5 km lang og 125 m høy demning, som danner en kunstig innsjø på ca. 5500 km2. Den forsyner det store kraftverket, som er et av de største i verden. Angara er avløp for Bajkalsjøen.

Av /KF-arkiv ※.
Oljeplattformen Astra på oljefeltet Kortsjagina i Det kaspiske hav.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Nord Stream er blant de viktigste gassrørledningene. Bygging av tunnel for rørledningen under Saima kanal i Leningrad fylke i Russland, 11. oktober 2012.
Nord Stream
Av /Shutterstock.

Russland har rik tilgang på mineraler og energiressurser. Etter å ha gått drastisk tilbake gjennom 1990-tallet, tok produksjonen seg opp igjen.

Produksjonen innen bergverk (i millioner tonn):

1999 2018
Stål 51,5 74
Kull 250 439
Aluminium 3,15 3,7
Kobber 0,736 0,705
Kunstgjødsel 13,1 22,9

(Kilde: Vedomosti)

Russland utvinner også store mengder jernmalm, 99 millioner tonn (2019). De største forekomstene ligger i Uralfjellene, men større mengder jernmalm utvinnes også på Kolahalvøya og flere steder i Sibir, og ikke minst i Kursk-området («Kursk magnetiske anomali»). Det utvinnes også betydelige mengder gull (314 tonn i 2018), kobber, tinn, nikkel, platina og diamanter.

Russisk økonomi er sterkt avhengig av olje- og gasseksport og står overfor store utfordringer dersom Det grønne skiftet får globalt omfang. Russland er verdens tredje største oljeprodusent etter USA og Saudi-Arabia. Produksjonen har ligget godt over ti millioner fat per dag i perioden 2010–2020. Rundt to tredjedeler kommer fra oljefeltene i Tjumen fylke i Det vestsibirske lavlandet, særlig Khanty-Mansijsk autonome område.

Russland er verdens nest største naturgassprodusent etter USA, men størst hva angår eksport. Det russiske gasselskapet Gazprom er verdens største. Produksjonen var på 705 milliarder kubikkmeter gass i 2020, en økning på 11 prosent siden 2014. Russland har nærmere 40 prosent av verdens samlede påviste reserver. Over 90 prosent av landets gassutvinning finner sted nord i Tjumen fylke, i Jamal-Nenets autonome område.

Både gass og olje fraktes gjennom omfattende rørledningssystemer til andre deler av Russland, det tidligere Sovjetunionen, samt eksportmarkedene i Sentral- og Vest-Europa. De viktigste gassrørledningene er Nord Stream, Yamal–Europe pipeline, Blue Stream og TurkStream. Olje fraktes også ut med skip fra Nordvest-Russland og Svartehavet.

Russlands primærenergiforbruk dekkes av naturgass (54 prosent), olje (19 prosent), kull (16 prosent), mens kjernekraft (7 prosent) og fornybar energi (3,5 prosent) (2019). Av elektrisiteten produseres rundt 63 prosent ved hjelp av fossile brennstoffer (naturgass og kull), 18 prosent av vannkraft og cirka 19 prosent av kjernekraft (2019).

Blant de viktigste vannkraftverkene er flere anlegg langs Volga og de meget store anleggene ved Jenisej (Krasnojarsk, Sajano-Sjusjenskoje) og Angara (Bratsk, Irkutsk, Ust-Ilimsk). Russland har ti kjernekraftverk med til sammen 36 reaktorer i drift (2018).

Kjernekraftindustrien fikk styrket sin posisjon etter at Putin ble president, og flere nye reaktorer er under bygging eller planlagt. Det ble produsert 21 prosent mer energi fra kjernekraft i 2020 enn i 2014. Om lag 17 prosent av verdens kjernekraftproduksjon skjer i Russland, og landet er i dag på fjerdeplass i verden når det gjelder produksjon av kjernekraft. Det statlige Rosatom bistår en lang rekke stater med utvikling av denne energikilden.

Industri

Papirfabrikk i Kondopoga, Karelia.
Av .

Mens omfanget av mineralutvinningen i Russland har økt de siste 15 årene, har omfanget av produksjonsindustrien vært stabil. Den har møtt på vansker med å tiltrekke seg kapital, og har mangel på kvalifisert arbeidskraft. Bygningsmassen og produksjonsutstyret er ofte nedslitt.

Forsvarsindustrien utgjør en viktig sektor og selger godt på det internasjonale våpenmarkedet. Russland er verdens nest største våpeneksportør etter USA. Utover dette, bidrar russisk produksjonsindustri lite til landets eksportinntekter. Eksporten for perioden 2016–2020 er 22 prosent lavene enn for 2011–2015, ifølge tall fra SIPRI.

Russland har fortsatt stor tungindustri, selv om produksjonen gikk sterkt ned etter oppløsningen av Sovjetunionen. De viktigste tungindustriområdene ligger i Uralfjellene og i Kuznetskbassenget.

Den kjemiske og mekaniske industrien og tekstilindustrien er sterkest utviklet i den europeiske delen av Russland, særlig i Moskva-regionen, som økonomisk sett er landets viktigste industriområde. Ved de store elvene og særlig ved ishavshavnene finnes det en stor treforedlingsindustri.

Bilindustrien har sitt tyngdepunkt i Volga-området. Særlig viktige er fabrikkene i Toljatti og Naberezjnyje Tsjelny.

Samferdsel

Den transsibirske jernbanes østlige endestasjon i Vladivostok.

Kart over det russiske jernbanenettet med de viktigste jernbanelinjene. Den transsibirske jernbane (Moskva-Vladivostok) i grønt.

Jernbanenettet hadde i 2018 en samlet lengde på cirka 86 000 kilometer, hvorav litt over halvparten er elektrifisert. I tillegg kommer 35 000 kilometer jernbane til «ikke-allmenn benyttelse», det vil si internt på bedriftsområder, særlig der det foregår mineralutvinning. Natt- og langdistansetog blir mye brukt og det statlige selskapet Russiske Jernbaner (RZjD) står for 99 prosent av denne typen transport.

Jernbanenettet er tettest i den europeiske delen av landet, mens det i Sibir er bygd flere gjennomgående baner, blant annet den transsibirske jernbane og Bajkal–Amur-banen. De russiske jernbanene har større sporvidde (1524 millimeter) enn det vesteuropeiske jernbanenettet. Utenlandstrafikken må derfor kjøres med materiell hvor sporvidden kan varieres eller med utskiftbare boggier.

Russlands byer har til sammen 582 kilometer med metro (2018). Mens metrolinjene utvides, skjæres det ned på antall kilometer som besørges av trikk og trolleybuss.

I 2018 fantes det rundt 1,53 millioner kilometer veier med fast dekke. Av disse veiene er 52 000 kilometer motorveier.

De innenlandske vannveiene er også viktige transportårer for gods, til sammen utgjør de 96 000 kilometer. Sammenlignet med andre industrialiserte land spiller jernbanen en mye større rolle enn veiene i godstransporten. Personbiltettheten økte fra 60 til 301 biler per 1000 innbyggere fra 1995 til 2018.

Utenrikshandel

Russlands viktigste eksportprodukter er petroleum, naturgass, hvete og mineraler. Om lag 60 prosent av eksporten går til andre europeiske land; særlig Nederland, Tyskland og Belarus. Asia står for 30 prosent med Kina som en særlig viktig handelspartner.

De viktigste importvarene er biler og deler til transportsektoren, medisiner, fly og datamaskiner. De importeres særlig fra Kina, Tyskland og Belarus.

Den eurasiske økonomiske union ble opprettet i 2015 med sikte på tettere økonomisk integrasjon og samordning mellom medlemslandene. Disse er, foruten Russland, Belarus, Kasakhstan, Kirgisistan og Armenia.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg