Russland er et av de land i verden som oppviser størst språklig mangfold. Man regner med ca hundre nasjonaliteter og etniske grupper. Antallet språk må antas å tilsvare antallet nasjonaliteter. Kun russisk er offisielt nasjonalspråk, men man regner med ca 30 språk som brukes offisielt i ulike deler av landet. Språkene fordeler seg på flere språkfamilier og et antall isolerte, genetisk ubeslektede språk.

Den mest utbredte språkfamilien i Russland er den indoeuropeiske. Til den hører russisk, som er offisielt språk. Det er også innslag av ukrainsk som beherskes av 1,8 mill, og hviterussisk 300 000 (alle tall fra folketellingen 2002). Andre talte indoeuropeiske språk er det iranske ossetisk i Nord-Kaukasus, armensk, jiddisch og tysk.

Den uralske språkfamilien er representert med finsk-ugriske og samojediske språk. Mange av disse tales utelukkende i Russland. Av de østersjøfinske språkene tales karelsk, vepsisk og ingrisk (isjorisk), samt det i praksis utdødde votisk, i områdene sør, nord og nordøst for Finskebukta. Samisk er morsmål for under halvparten av de ca. 1800 samene på Kolahalvøya. De volgafinske språkene er de mest utbredte uralske språk i Russland. Mordvinsk tales av vel 600 000, mens mari (tsjeremissisk) er morsmål for vel 450 000. De permiske språkene udmurtisk (votjakisk) og komi tales av henholdsvis 0,5 mill. og 217 000. De ugriske språkene khanti (ostjakisk) og mansi (vogulsk), samt de samojediske språkene nenetsisk, enetsisk, nganasansk og selkupisk tales av meget små befolkningsgrupper i det aller nordligste europeiske Russland og i Vest-Sibir.

Det tales et større antall tyrkiske språk i Russland. Tatarisk er det nest største språket i Russland med 5,3 mill. morsmålstalere. Basjkirsk tales av ca. 1,4 mill. I Sibir har 450 000 jakutisk som morsmål, og 242 000 det tyrkiske språk tuvinsk. I Nord-Kaukasus og på Krim finnes flere mindre tyrkiske språk, karatsjaiisk, balkarsk, nogaiisk, kumykkisk og krimtatarisk. Tsjuvasjisk, som utgjør en egen gren av de tyrkiske språk, er et av de mest utbredte språk i denne språkfamilien i Russland og tales av 1,3 mill. I tillegg finnes det flere mindre skriftløse tyrkiske språk i Sibir, f.eks. tofalarisk, sjortsisk, khakassisk og kholymisk.

De mongolske språkene er representert med burjatisk i Sibir ved Bajkalsjøen og kalmukkisk vest for Kaspiske hav.

Til den tungusiske språkfamilien, som sannsynligvis er beslektet med de tyrkiske og mongolske språkene, hører flere språk talt av meget små befolkningsgrupper. De største språkene er evenkisk (7500 personer), evensk (7100) og nanaiisk (3900). De øvrige tungusiske språkene står i stor fare for å dø ut, jfr. negidalsk (147 personer) og orokisk på Sakhalin (257). De minste gruppene har langt på vei oppgitt sitt eget språk til fordel for russisk.

Det språklig sett mest sammensatte området i Russland er Nord-Kaukasus, og særlig Dagestan. Innenfor Russlands grenser tales ca. 30 ulike kaukasiske språk, hvorav langt de fleste tales av et lite antall mennesker og er skriftløse. Bare 10 språk har status som skriftspråk: abazaisk, adygeisk, kabardinsk-tsjerkessisk, tsjetsjensk, ingusjisk, avarisk, lakisk, dargvaisk, lesgisk og tabassaransk. Av disse er avarisk klart det mest utbredte med vel 780 000. morsmålstalere, samtidig som det er et viktig annetspråk, lingua franca, for flere andre nasjonaliteter i Dagestan. Selv om flere av språkene har begrensede bruksområder, står de mindre kaukasiske språkene langt sterkere enn tilfellet er med de mange små språkene i Sibir.

Spredt over det nordlige og østligste Sibir finnes flere språk som verken er innbyrdes beslektet eller beslektet med andre språk. Dette gjelder ketisk og jukagirsk i nord, giljakisk (nivkhisk) ved Amurs nedre løp og på Sakhalin, samt de tsjuktsjisk-kamtsjadalske språk som utgjør en språkfamilie med et lite antall medlemmer, tsjuktsjisk (luoravetlansk), korjakisk, itelmensk. Felles også for disse språkene er at antallet morsmålstalere synker raskt.

Bare et fåtall av de språkene som er omtalt her, ble brukt skriftlig før 1917. Sovjetregimet la i 1920-årene stor vekt på utviklingen av de nasjonale språk. I begynnelsen ble mange etablert som skriftspråk på basis av det latinske alfabet. Fra 1930-årene og utover ble imidlertid det latinske alfabet i samtlige språk erstattet med det kyrilliske. Samtidig ble det lagt vekt på at alle språk i Sovjetunionen skulle nærme seg hverandre, noe som i praksis medførte gjennomgripende påvirkning fra russisk ved f.eks. opptak av nye ord utelukkende fra dette språket. Utstrakt tospråklighet førte i mange tilfeller også til sterk syntaktisk påvirkning fra russisk. Russisk ble tatt i bruk som undervisningsspråk på stadig lavere klassetrinn, samtidig som minoritetsspråkenes bruksområder ble innskrenket. Denne tendensen forsterket seg stadig helt frem til perestrojka-tiden (1985–91), da undervisning på minoritetsspråkene flere steder hadde opphørt. I løpet av perestrojka-tiden ble den prekære situasjonen for minoritetsspråkene avdekket og gjenstand for debatt. Etter hvert som flere republikker og nasjonale territorier har styrket sin stilling innenfor Den russiske føderasjonen, er de respektive nasjoners språks status blitt styrket gjennom lovgivning og obligatorisk opplæring i skolene. Dette gjelder imidlertid oftest bare de språk som nyttes av majoritetsbefolkningen i et nasjonalt territorium. De tallrike mindre språk som brukes av små befolkningsgrupper uten eget nasjonalt territorium, har derimot vanskeligere for å oppnå en tilsvarende beskyttelse i lovgivningen, og er derfor sterkt utsatt for å bli assimilert av russerne eller av en annen større tilstøtende nasjon, slik f.eks. de mindre språkene i Dagestan står i fare for å bli assimilert av avarisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.