Vitenskap og forskning i Russland

Frem til slutten av 1600-tallet var Russland så godt som totalt isolert fra Vest-Europa. Da begynte Peter den store å «innføre» vestlig sivilisasjon og vitenskap i Russland. Han inviterte utenlandske forskere, åpnet skoler og planla opprettelsen av et vitenskapsakademi i sin nye hovedstad St. Petersburg, som ble åpnet etter hans død i 1725. I 1755 ble det første russiske universitetet åpnet i Moskva. Av russiske forskere fra den tiden må først og fremst nevnes Mikhail Lomonosov (1711–65), som regnes som grunnleggeren av moderne russisk naturvitenskap.

Den russiske industrien ekspanderte relativt raskt på 1800-tallet, og det ble opprettet mange nye universiteter og tekniske høyskoler. I 1914 hadde Russland 105 universiteter og høyskoler. En rekke fremragende forskere vant på 1800- og 1900-tallet internasjonal anerkjennelse, f.eks. ble kjemikeren Dmitri Mendelejev (1834–1907) verdensberømt for utarbeidelsen av grunnstoffenes periodesystem.

De første årene etter revolusjonen 1917 ble det vitenskapelige liv hemmet, dels på grunn av borgerkrigen, og dels på grunn av omlegging av undervisningssystemet. Etter 1928, da femårsplanene ble satt ut i livet, utviklet Sovjetunionen seg til å bli et av de landene som satset mest på teknikk og vitenskap. Det ble oppnådd store resultater i fysikk, kjemi, matematikk og teknologi, spesielt forsvarsteknologi. Likevel var det betydelige gnisninger mellom forskningen og statsapparatet. Illustrerende i så måte er striden om genetikken som følge av Stalins sterke støtte til plantefysiologen Trofim Lysenko i 1930-årene. Ideologiske overtoner førte også til svak satsing på samfunnsvitenskap.

Etter den annen verdenskrig satset landet enorme beløp på forskning og utvikling av fly, raketter, romskip og forsvaret generelt. Den sterke satsingen var også ideologisk begrunnet. Sosialisme og vitenskap ble sett på som uatskillelige, vitenskap og teknikk bidrog til å gi prestisje så vel som en sterk statsmakt. Vitenskapsakademiet og dets mange institutter hadde tre viktige funksjoner: som tradisjonelt akademi, som instituttforvalter og som politisk aktør. De mange såkalte «forskerbyene» nøt betydelig anseelse. Ved universitetene var derimot forskningsaktiviteten beskjeden. Det samlede omfang av forskning og utvikling i sovjettiden var betydelig, men neppe så stor som den offisielle statistikken gav uttrykk for.

Oppløsningen av Sovjetunionen og opprettelsen av Russland i 1991 har ført til store omstillinger innen forskning og teknologi. Anslagsvis 70 % av Sovjetunionens virksomhet på dette området foregikk i det nåværende Russland, mens andelen av utvikling og produksjon var større i samveldet for øvrig. Turbulente politiske og institusjonelle forhold og sterk inflasjon bidrog til å gjøre omstillingsprosessen vanskelig. Privatiseringstiltak og annen markedsøkonomisk omlegging har i praksis ofte vært vanskelige å gjennomføre på forskningsområdet.

Resultatet ble en betydelig reduksjon i stabene i russisk forskning med etterfølgende hjerneflukt. Senere har antall forskere økt igjen. Myndighetene med ministeriet for vitenskap og teknologi i spissen er opptatt av å utvikle et mindre sentralistisk og hierarkisk system med mindre byråkrati. Det er bl.a. innført faglig konkurranse om finansieringen av forskningsprosjekter etter vestlig mønster i flere organisasjoner. Myndighetene søker også å oppmuntre til økt kontakt med det internasjonale forskersamfunnet, men økonomiske problemer gjør ofte dette vanskelig i praksis. Vitenskapsakademiet er beholdt, selv om innflytelsen er vesentlig svekket. Kontakten mellom akademiet og universitetene skal utvides, og forskningen ved universitetene er blitt styrket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.