Den keiserlige russiske ballett, hvis medlemmer utgjorde en liten del av den keiserlige hoffetat, hadde sin opprinnelse i danseskolen franskmannen Jean-Baptiste Landé startet 1738 for barna til hoffets tjenerskap i St. Petersburg, en skole som ble begynnelsen både til St. Petersburgs kjente ballettskole og den senere Kirov-balletten. Det var her Marius Petipa og Bournonville-eleven Christian Johansson la grunnlaget for den berømmelse som russisk dansekunst stadig har. Selv om de fleste av keisertidens mest betydelige ballettmestere og koreografer var av utenlandsk opprinnelse, med særlig unntak av Lev Ivanov, så var likevel utgangspunktet i den keiserlige ballett folkedansen og dens utøvere.

Det store keiserriket med sine mangfoldige folkeslag representerte en nærmest uuttømmelig kilde til både inspirasjon og rekruttering for ballettskolene i St. Petersburg og Moskva. I sovjettiden var folketradisjonen kanskje best kjent utenfor landets grenser gjennom kjente turné-ensembler som Berjoska- og Moisejev-kompaniene, hvis grunnlag var landets folkloristiske dansetradisjoner, men hvis danseteknikk også bygde på den klassiske ballett.

Blant de mange franskfødte ballettmestere og koreografer som skulle få stor betydning for ballettens utvikling i Russland var Charles-Louis Didelot, Jules Perrot, Arthur Saint-Léon, alle med bakgrunn fra den klassiske franske danseteknikk. Sammen med Cecchetti bidrog disse på slutten av 1800-tallet til at den opprinnelige fransk-italienske dansetradisjon ble holdt ved like i Russland, mens den forfalt i resten av Europa. En rekke store dansere gjorde seg gjeldende, blant annet Jelena Andrejanova, Jekaterina Sankovskaja, og senere Anna Pavlova, Tamara Karsavina, Olga Preobrajenska og Mathilda Ksjesinskaja, hvorav flere etter revolusjonen kom til Vest-Europa og fikk betydning i forbindelse med fornyelsen av klassisk ballett. Den keiserlige ballett hadde også en rekke fremragende mannlige dansere, blant annet Aleksandr Gorskij, Pavel Gerdt og brødrene Sergej og Nikolaj Legat. En sentral skikkelse i den keiserlige russiske ballett var Marius Petipa, som i samarbeid med sjefen for de keiserlige teatrene, Ivan A. Vsevolojskij, fornyet corps de ballet, og som sammen med koreografen Lev Ivanov og komponisten Pjotr Tsjajkovskij, var ansvarlig for en rekke store ballettverk, blant annet Svanesjøen, Tornerose og Nøtteknekkeren.

1900-tallet brakte store forandringer på mer enn en måte. Unge dansere og koreografer, som for eksempel Michel Fokine og George Balanchine, var motstandere av den tradisjonelle spektakulære ballett-tradisjonen som dominerte under Petipa, og sammen med blant annet Sergej Djagilev ønsket de å fornye ballettkunsten. Revolusjonen medførte at en rekke av disse emigrerte til Vest-Europa og USA.

I den nye sovjetstaten skulle pedagogen Agrippina Vaganova få stor betydning for fornyelsen av klassisk ballett. Bolsjoj-balletten i Moskva fikk nye impulser, og ble ved siden av den tidligere keiserlige ballett i Leningrad, etter revolusjonen kalt GATOB (Det statlige akademiske teater for opera og ballett, 1935 omdøpt til Kirov-balletten), den betydeligste av de mange sovjetiske ballettensembler. Det ble opprettet en rekke nye ballettkompanier, statlige ballettskoler og koreografiske institutter over hele Sovjetunionen, mens det før revolusjonen bare var 3 etablerte ballettskoler. Realismen ble introdusert med Den røde valmue, en ballett i 3 akter med tema fra Kina, koreografert av Lastsjilin og Tikhomirov og uroppført av Bolsjoj-balletten 1927. Senere kom verk som Fontenen i Bakhtsjisarai (1934), Paris' flammer (1932), og den store sovjetiske klassiker, Romeo og Julie, til Prokofjevs' musikk og med koreografi av Leonid Lavrovskij, uroppført av Kirov-balletten 11. januar 1940, med Galina Ulanova og Konstantin Sergejev i hovedrollene.

Etterkrigstiden viste relativt liten fornyelse innen koreografien, selv om betydelige koreografer som Rostislav Sakharov, Vasukij I. Vainonen, Leonid M. Lavrovskij og Jurij N. Grigorovitsj fikk stor innflytelse på utviklingen. En rekke betydelige dansere følte at de ikke hadde de samme utviklingsmuligheter i Sovjetunionen som i Vesten, og derfor hoppet de av i utlandet under forskjellige gjestebesøk. Moskvas Bolsjoj-ballett overtok mye av den rollen som Kirov-balletten hadde før den annen verdenskrig. Kompaniet oppførte under ledelse av blant annet Jurij Grigorovitsj en rekke kjente verk, og hans ballett Spartacus (1968) ble en publikumssuksess av de sjeldne. Nevnes må også Lavrovskijs Steinblomsten (1954). Stilen ble mer dramatisk, med større vekt på rent akrobatiske bravurnumre, i motsetning til Kirov-ballettens mer lyriske stil. Bolsjojs dansere, som Maja Plisetskaja, Raissa Strutsjkova, Nina Timofejeva, Nikolaj Fadejetsjev og Maris Liepa vakte stor beundring da kompaniet i 1950-årene for første gang besøkte London og New York. Blant Kirovs dansere har blant annet Natalja Dudinskaja og Konstantin Sergejev spilt en stor rolle, både administrativt og kunstnerisk.

Koreografer som Jurij Grigorovitsj og Leonid Jacobson brakte fornyelse i repertoaret, og det ble etter hvert vist større interesse for den utviklingen som hadde skjedd innen dans utenfor Sovjetunionen. I 1988 gjestet for første gang de to unge Bolsjoj-stjernene Nina Ananiashvili og Andris Liepa offisielt New York City Ballet, hvor de blant annet opptrådte i Balanchines verk. Maja Plisetskaja virket i flere år som koreograf og ballettsjef utenfor Sovjetunionen. Et annet tegn på større åpenhet var at Rudolf Nurejev fikk besøke hjemlandet. Også avhopperen Mikhail Barysjnikov, som var sjef for American Ballet Theatre, ble invitert av de sovjetiske kulturmyndigheter til å komme på gjestebesøk.

Oppløsningen av Sovjetunionen medførte store forandringer også innen det etablerte ballettmiljøet, både kunstnerisk, administrativt og økonomisk. Mange av de tidligere koryfeer hadde gått av; samtidig hadde flere av de mest kjente danserne søkt både nye kunstneriske utfordringer og bedre økonomiske betingelser utenfor Russland, som for eksempel Nina Ananiashvili, som i 1990-årene blant annet var fast gjestedanser ved Den Norske Nasjonalballett. Ensemblene driver en utstrakt turnévirksomhet i utlandet for å skaffe strengt tiltrengte midler til fortsatt drift. Selv om de to store ensemblene fremdeles mottar offentlig støtte, er dette ikke tilstrekkelig.

Les mer om Arkitektur i Russland, Kunst i Russland, Teater i Russland og Film i Russland.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.