Teater i Russland

Russisk teater utviklet seg gradvis fra middelalderen og frem til 1800-tallet. Det har sannsynligvis eksistert religiøse ritualer med røtter i førkristen tid, og restene av disse ble kalt skomorokhi. De bestod av gjøgleropptredener, bruk av dukker og historiefortelling og ble forbudt under tsar Aleksej Mikhajlovitsj i 1648, men døde ikke helt ut før på slutten av 1700-tallet. Det eksisterte også ikke-rituelle folkelige farser som tok opp politiske og sosiale forhold. Et kirkelig støttet teater som skulle fremføre bibelske og historiske allegoriske spill, utviklet seg på 1600- og det tidlige 1700-tallet på initiativ av klerikale medlemmer av Kiev-akademiet (nåv. Ukraina). Et hoffteater ble grunnlagt i 1672 under tsar Aleksej Mikhajlovitsj etter at han hadde skiftet syn på teater og var gått over fra å bekjempe det til å fremme det. Han inviterte lutheranere til å fremføre et repertoar med bibelske motiver og også omarbeidede elizabethanske skuespill.

Peter den store ble kjent med teater under sine utenlandsreiser og tok initiativet til et offentlig teater med egen bygning fra 1702. En av de toneangivende skuespillerne var den tyske trupplederen Johann Kunst, og det ble oppført dramatikk på russisk og tysk. Moskva-ensemblet ble flyttet fra Moskva til St. Petersburg. I første halvdel av 1700-tallet ble commedia dell'arte introdusert, og den italienske perspektiv- og kulissescenen fikk innpass. Det første permanente offentlige teater kom i drift fra 1756. Det ble spilt komedier og tragedier i Molières stil, og en russisk komedietradisjon ble etablert.

Katarina den store så på teater som en skole for utviklingen av nasjonal selvforståelse. Hun skrev selv historiske skuespill og satiriske komedier. I 1771 lot hun St. Petersburgs Bolsjoj-teater (i dag: Mariinskij-teateret) bygge, og i 1779 ble den keiserlige skolen for skuespillerutdanning grunnlagt. Et eget teater basert på livegne utviklet seg også. Det dannet basis for en del av det russiske profesjonelle teaters fremvekst ved at noen av dem ble betraktet som talentfulle og ble gitt teaterarbeid som oppgave av sine aristokratiske herrer. På slutten av 1700-tallet ble repertoaret i russisk teater delvis preget av den tyske borgerlige dramatikeren Kotzebue, som selv hadde en stor del av sin karriere i Russland. Den russiske komedie- og vaudeville-tradisjonen utviklet seg sterkt etter fransk mønster.

Malyj-teatret i Moskva ble grunnlagt i 1776 av russiske skuespillertrupper, og i 1824 flyttet teateret inn i den bygningen det fortsatt har. Dette var en rik tid i russisk teater, særlig perioden 1824–63 med skuespillere som den frigitte livegne Mikhail Sjtsjepkin og Sadovskij-familien. Grunnlaget for den russiske realismen ble lagt ved Malyj-teatret. I andre halvdel av 1800-tallet var teaterets repertoar særlig preget av Aleksandr Ostrovskijs dramatikk. Titteskapet eller «boksen» med lukket salonginteriør med tre vegger og en usynlig fjerde ble innført på denne tiden, og grunnlaget ble lagt for den senere metodenaturalismen som ble innført av Konstantin Stanislavskij. Men før det hadde en sterk romantisk bølge etter vesteuropeisk mønster også gjort seg gjeldende med historiske og folkloristiske elementer, noe som gjaldt utviklingen innenfor både teater og opera.

Opera hadde vært til stede i russisk scenekunst helt siden tidlig på 1700-tallet. Aleksandr Pusjkins Boris Godunov blir regnet som høydepunktet i det russiske romantiske repertoar. Dette ble på en måte et uttrykk både for den russiske folkesjel og for det russiske folks historie og sosiale utvikling, noe som senere gav det en særlig høy stjerne under bolsjevikregimet. Andre sentrale dramatikere innenfor den romantiske tradisjon, vaudeville og komedie var Lermontov, Gogol med Revisoren og Gribojedov, mens Ivan Turgenjev som dramatiker representerte den gryende realismen med En måned på landet (1850).

Russisk teater når et høydepunkt med utviklingen av metodenaturalismen i tilknytning til Moskva kunstnerteater og den symbolismen som særlig Vsevolod Mejerhold representerte på Aleksandrinskij-teatret, en del av de keiserlige scenene i St. Petersburg, i tiden før den russiske revolusjon. Moskva kunstnerteater ble grunnlagt av Konstantin Stanislavskij i samarbeid med teaterlederen Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenko i 1898. Det var her Stanislavskij fikk stor teaterhistorisk betydning gjennom sin registil med vekt på ensemblespill og en ny metodisk naturalisme i selve spillet. Særlig var det Anton Tsjekhovs stykker som ble fremført, for eksempel Onkel Vanja (1899), Tre Søstre (1901) og Kirsebærhagen (1904). Spillestilen ved Moskva kunstnerteater ble senere mønsteret for sosialrealismen i stalintiden, samtidig som den fikk grunnleggende betydning for skuespillerkunsten i Vest-Europa og USA.

Mejerhold var utdannet ved Moskva kunstnerteater, men forlot den naturalistiske stilen og ble opptatt av den symbolistiske som kom fra Frankrike. Han realiserte en lang rekke symbolistiske oppsettinger i St. Petersburg mellom 1907 og 1917, for eksempel Wagners Tristan og Isolde på St. Petersburgs Mariinskij-teater. Lengst kom han i denne stilen kanskje gjennom sitt samarbeid med Vera Komissarzjevskajas teater, 1906–07, da han utforsket symbolismen i forbindelse med blant annet Ibsens Hedda Gabler.

I motsetning til Stanislavskijs arbeid med indre psykologi i skuespillerkunsten, var Mejerhold opptatt av det ytre og fysiske. Hans teknikk, som i hovedsak ble utviklet etter den russiske revolusjon, kaltes biomekanikk, og han arbeidet med det scenografiske i forhold til ideen om at skuespillerne skulle bevege seg i en slags spillemaskin. Denne scenografiske retningen fikk betegnelsen konstruktivisme. Vakhtangov og Evreinov var andre betydelige regissører fra denne perioden, som ble kalt «det russiske teaterets oktober». En av de mest markante dramatikerne fra denne tiden var Vladimir Majakovskij. Mejerholds oppsetting av Gogols Revisoren på GOSTIM-teatret i Moskva i 1926 hører med til periodens mest betydningsfulle oppsettinger. Agitasjons- og propagandateater eller agitprop gjorde seg gjeldende som et arbeiderbasert amatørteater. Etter hvert falt Mejerhold i unåde hos Stalin, og han ble myrdet i en fangeleir i 1942. Da var Stanislavskijs metodenaturalisme blitt opphøyet til norm for en sosialrealistisk teaterform som dominerte perioden etter den annen verdenskrig, inntil den nye blomstringstiden for sovjetrussisk teater kom i tøværet etter Stalins død. Det førte blant annet til at Mejerholds metode for et fysisk teater igjen ble anerkjent og tatt i bruk, først og fremst i forbindelse med skuespillertreningen.

Særlig med regissører som Georgij Tovstonogov og Jurij Ljubimov gjorde sovjetrussisk teater seg igjen internasjonalt anerkjent. Tovostogonov ledet Gorkij-teatret i Leningrad (nåv. St. Petersburg) som var blitt grunnlagt i 1919, mens Ljubimov drev sitt kjente Taganka-teater i Moskva til han falt i unåde hos Brezjnev og måtte dra i landflyktighet. Hans sceneversjon av Mikhail Bulgakovs roman Mesteren og Margarita (1977) har vært spilt gjennom en årrekke og hører med til de aller mest betydningsfulle oppsettinger i sovjetrussisk teaterhistorie. Ljubimov vendte tilbake til Sovjetunionen under Gorbatsjov.

I tiden etter Sovjetunionens fall har særlig Anatolij Vasiljev (f. 1942) vært en toneangivende regissør, først og fremst med oppsettinger ved Moskva kunstnerteater. Elever av ham har gjort seg gjeldende i det nye russiske teater som er i ferd med å vokse frem. Andre viktige navn er Peter Fomenko og Kama Ginkas. Nye retninger på 1990- og 2000-tallet går gjerne under samlebetegnelsen «Ny dramatikk». Den nye teaterkunsten omfatter et variert knippe stiler og forfattere, men forenes av et fokus på det performative aspektet. Sentrale dramatikere og regissører er Nikolaj Koljada, Vasilij Sigarev, Kirill Serebrennikov, Jevgenij Grisjkovets og Ivan Vyrypajev, viktige institusjoner er Teatr.doc i Moskva og Koljada-teateret i Jekaterinburg.

• Russlands litteratur
• Musikk i Russland
• Dans i Russland