Om østslavernes førkristne bygningskunst vet vi svært lite. Det ser ut til at tre var så å si enerådende som bygningsmateriale. Den tradisjonelle byggeteknikken var lafting. Ifølge skriftlige kilder fra 1000-tallet ble også de første kirkene bygd av tre. Disse trekirkene ble så erstattet av steinkirker i rike klostre og fyrstepalasser, mens tre fortsatte å være det vanlige materialet i utkantstrøkene, f.eks. i egnen nord for Onega-sjøen, der man helt til det siste har bygd kirker av tre. Opprinnelig bygde østslaverne også sine festningsanlegg utelukkende av tre. Likeledes bygde fyrstene ofte sine palasser i tre, en av årsakene til at vi vet så lite om middelalderens russiske palassarkitektur.

Da Kiev-Rus ble kristnet i 988, ble bysantinske forbilder bestemmende for utviklingen av russisk kunst og arkitektur. Murarkitektur ble innført mot slutten av 900-tallet, i første rekke i form av katedraler og kirker i de største byene. Sofija-katedralen i Novgorod (1041–57) ble utsmykket med fresker og mosaikker i overensstemmelse med den bysantinske kirkes billedprogram. De russiske fyrstenes byanlegg hadde Kiev som forbilde; denne var bygd ut etter forbilde av Konstantinopel.

Samtidig gjennomgikk den bysantinske kirkearkitekturen en forenkling og utviklet seg til en egen russisk variant. Fremragende eksempler på denne prosessen er Maria Forbønns-kirken ved elven Nerl og Dmitrij-katedralen i Vladimir, oppført på slutten av 1100-tallet. Disse kirkene er bygd i hvit sandstein og smykket med utvendige relieffer som dekker veggflatene med teppelignende ornamenter. Man har pekt på likheter med romanske kirker i Vest-Europa, men enda viktigere synes sammenhengen med orientalske tradisjoner å være, særlig med georgisk kunst. Kirkene er treskipet, med tre apsider og en sentralkuppel. Etter som Susdal vokste frem som en økonomisk makt, kom også byens arkitektur til å konkurrere med arkitekturen i Kiev. Et eksempel er Maria-fødsel-katedralen (1222–25).

Fra midten av 1100-tallet ble det bygd en rekke tårnlignende kirker som er blant de mest originale deler av eldre russisk arkitektur. Kuppelen ble gjort så høy som mulig på et forhøyet underbygg. Et annet karakteristisk trekk ved kirkene er de buete gavlene på fasadene. Det eldste bevarte eksempel er Forvandlingskirken i St. Euphrosyne-klosteret i Połock (ca. 1161).

Ved siden av Vladimir ble Novgorod et sentrum for russisk kirkekunst. Som hansaby hadde Novgorod et livlig samkvem med Nord-Europa, en forbindelse som kommer til uttrykk i arkitekturen, der vi finner enkelte spor av innflytelse fra romansk kunst, som knippepilarene i forhallen til Paraskeva-Pjatnitsa-kirken (1207).

Den tidlige kirkearkitekturen i Moskva utmerker seg ved en dynamisering av konstruksjonen. Et system av gurtbuer fører over fra ytterveggene til sentralkuppelen. Buene er utenfra formet som kjølbuer, og kjølbuen blir et ledemotiv i tidlig-moskovittisk arkitektur. Muligens har inntrykk fra sengotikken i Vest-Europa spilt inn.

Først med Himmelfartskatedralen i Kolomenskoje (1532) og Vasilij-katedralen på Den røde plass (1555) kommer den himmelstrebende, dynamiske form inn i moskovittisk kirkearkitektur. I den siste viser detaljene innflytelse fra både italiensk renessanse og nordeuropeisk mursteinsgotikk. Men grunnformen er sannsynligvis overtatt fra russernes egen trekirkearkitektur.

Ved siden av kirkene og palassene var borgene og klostrene av særlig betydning for utformingen av eldre russisk arkitektur. Et viktig eksempel er Det-nye-Jerusalem-klosteret (1658–85) utenfor Moskva. Hundrevis av treskjærere ble innkalt; de utviklet en virtuos treskjæringskunst og bl.a. glasserte taksten. De opprinnelige trefestningene ble etter hvert avløst av murer som vanligvis var bygd av hvit kalkstein, slik som Kreml i Moskva. I de store klosteranleggene, som Treenighetsklosteret utenfor Moskva (1600-tallet) og Kirilo-Belosersk-klosteret (1654–80), danner festningsverkene med sine mektige forsvarstårn, kirkene med sine smekre klokketårn, og refektoriene, som viser tilbake på den gamle russiske palassarkitektur, et storslått og egenartet bygningsensemble.

På midten av 1700-tallet skapte Bartolomeo Rastrelli en egen russisk senbarokk. Hans Vinterpalass (1754–62), Sankt Petersburg, med sine lange søylerader strekker seg langs Neva i en horisontal bevegelse som harmonerer perfekt med spiret på kirken i Peter- og Paulus-festningen. Hans katedral i Smolnyj-klosteret (1748–55), Sankt Petersburg, med sin barokkfasade og sine fem forgylte løkkupler forener vesteuropeisk og gammelrussisk byggekunst.

Mot slutten av århundret forandret arkitekturen seg gradvis fra barokk til franskpreget klassisisme, representert ved Vasilij Basjenovs (1739–99) Pasjkov-palé i Moskva (1784–86). I Sankt Petersburg gikk denne stilen snart over i den såkalte «følsomme klassisisme» med Marmorpaleet og lystslottene utenfor byen, særlig i Tsarskoje Selo (nå Pusjkin) og i Pavlovsk, der skotten Charles Cameron (ca. 1740–1812) med sine parkanlegg strebet etter å oppheve motsetningen mellom natur og arkitektur. Slottet i Pavlovsk, med sin flate kuppel og med gallerier som svinger seg i ellipseform ut fra hovedbygningen, åpner seg mot en landskapshave som hører til de fineste og best bevarte i hele Europa.

Parallelt med utviklingen i Moskva og Sankt Petersburg blomstret også en mer lokalt orientert arkitektur. Tidlig på 1700-tallet var det viktige «skoler» i Smolensk, Tot'ma og Sibir. I første rekke kan den lokale utvikling leses av kirkebygninger.

Grunnleggelsen av kunstakademiet i Sankt Petersburg i 1757 markerte begynnelsen på en systematisk utvikling av den russiske arkitektur etter vesteuropeisk mønster. I løpet av 1760- og 1770-årene ble en rekke byer i den europeiske delen av Russland regulert og ombygd i forhold til nyklassisistiske idealer.

Med Aleksander 1 (1801–25) blir Petersburg-klassisismen strengere og mer heroisk. Det mest storslagne byggverket fra denne perioden er Admiralitetet (1806–20), tegnet og påbegynt av Andrejan Sakharov, fullført av Andrej Voronikhin, som også bygde Kasan-katedralen. Karl Rossi bygde Teaterplassen (1775–1849), et annet av den russiske empires hovedverker.

Parallelt med dette skjedde det en begynnende utvikling mot romantikk og historisme. Et tidlig eksempel er innslagene av gotikk i Tsaritsyno-palasset (ca. 1780) ved Moskva av Vasilij Basjenov. Fra sent i 1830-årene ble også gresk klassisisme og renessanse populære stilarter. Fra midten av 1800-tallet førte historismen til en økende interesse for gammelrussiske former, særlig i Moskva, der Bydumaen (1890–91, seinere Leninmuseum, nå del av Det statlige historiske museum), Tretjakovgalleriet (ca. 1900) og Kasan Jernbanestasjon (1913–27) er gode eksempler på denne retningen.

Omkring 1900 gjorde art nouveau-stilen (som i Russland kalles 'modern') seg gjeldende. Et eksempel er trykkeriet Utro Rossii (1907) av Fjodor Sjekhtel. I Sankt Petersburg er Hotell Europa en bygning av europeisk interesse.

I 1920-årene ble landets arkitektur preget av to skoler som begge, på hver sin måte, foregrep den senere utviklingen av den europeiske funksjonalismen. Rasjonalistene mente det kunne finnes objektive kriterier for oppfattelsen av rom og form. Den fremste representant for denne fraksjonen var Konstantin Melnikov, som tegnet paviljongen på Exposition des Arts Décoratifs i Paris (1925) og arbeiderklubben Rusakov (1928). Konstruktivistene ville i større grad utvikle arkitekturens strukturelle uttrykk til en selvstendig verditradisjon. Deres fremste teoretiker var Moisei Jakovljevitsj Ginsburg, som sammen med I. Milinis fikk oppført en boligblokk i Moskva, som må betegnes som funksjonalistisk (1930). Et annet fremragende eksempel er Viktor og Aleksandr Vesins arbeidsplass i Moskva (1923).

Stalin ønsket å bruke arkitekturen bevisst som politisk propaganda. V. Sjoltovskijs leiegård (1934), V. Sjtsjuko og V. Gelfreikhs Leninbibliotek (1939) og metrostasjonene (påbegynt 1932), alle i Moskva, er eksempler på den nyklassisistiske stilen som fra 1930-årene ble fremtredende. I sin boligblokk i Moskva (1941) lyktes det A. Burov og B. Blokhin å kombinere ønsket om detaljering og ornamentering av fasaden med industrielt elementbyggeri. Ginsburgs sanatorium i Kislovodsk (1937), derimot, er klassisistisk i sin oppbygging, men er nærmest fri for den ornamentalitet som ellers ble dyrket.

Midt i 1950-årene ble det åpnet for impulser fra utlandet, og særlig boligplanleggerne lot seg inspirere av europeiske eksempler. Bruddet med stalintidens tradisjonalistiske arkitektur ble innvarslet med den sovjetiske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel i 1958, tegnet av Abramov, Boreckij m.fl., en enkelt bygningskropp med et bærende skjelett og en enkel glasshud som fasade, og senere Kongresspalasset i Moskva (P. Posokhin m.fl., 1961) og Severdjaevs kino, Rossija (1961), som har klare likheter med Melnikovs arbeiderklubb. Selv om det så sent som i 1980 ble reist bygninger med klare reminisenser av fortidens monumentalisme, som Sovjetenes Hus i Moskva, tegnet av D. Tsjetsjulin, fulgte russisk arkitektur i Sovjetunionen nå i hovedsak de samme tendenser som Europa for øvrig. Eksempler er N. Sakharinas boligblokk ved St. Petersburg (1977) og sykkelstadion av N. Vorovona og A. Ospennikov som ble bygd til de olympiske sommerleker i Moskva i 1980. Nyere russisk arkitektur er for en stor del preget av vestlige strømninger, men man ser også en mer tradisjonalistisk stil, ikke minst i kirkebyggingen. Restaurering og gjenoppbygging av ødelagte eller revete kirker, skjer i den tradisjonelle russisk-ortodokse stilen, dette gjaldt bl.a. Kristi Frelser-kirken i Moskva, som ble gjenoppbygd og stod ferdig i 1997, som en kopi av den som ble revet i Stalin-tiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.